• 31.10.2017, 02:04

Hvorfor er mennesker så forbanna slemme?


Et så himla stort tema, spesielt innenfor min utdanning som barnehagelærer. Hvordan lærer man barn nettvett på en god måte?
Jeg trodde jeg hadde fått god opplæring i hvordan være trygg på nettet. Hvordan oppføre meg. Men jeg ser meg rundt, og det er så alt for mange på min alder og under som ikke aner hvordan man oppfører seg på nettet. Oppfatter ikke barn det de blir lært om å være sikker på nettet, eller bare fungerer det ikke?

Jeg på min side er like ille som mange. Jeg har vært en idiot på nettet iløpet av årene - delt ting jeg ikke burde, delt alt for mye av mitt privatliv og vært inne på en haug sider for å kommentere ting jeg absolutt ikke har hatt noen grunn for å kommentere - annet enn at jeg kjedet meg og ville ha fram min mening. Oppmerksomhetssykt. Mange vil si bloggen også er det, og jeg kan være enig til en viss grad. Jeg ønsker at min mening skal komme fram, men jeg ønsker ikke egentlig å presse den på noen. Det er det som er trygt med å skrive her på min egen blogg - det er valgfritt å lese. Allikvell finner jeg meg titt og ofte i diverse kommentarfelt på store saker. Hvorfor? Fordi jeg provoseres lett, og har en trang til å kommentere ting jeg synes er feil. Men det er vel ikke alltid jeg har rett? Og i mange tilfeller kan jeg selv tro jeg har rett - kanskje mange andre - men andre der igjen kan ha en helt annen oppfatning av situasjonen. 

Nå var overskriften her Nettvett, og det er det jeg skal skrive om - men ikke den vanlige ''ikke chat med fremmede og send lettkledde-bilder''nettvett. Nei, vett til å ikke være ett troll og legge igjen dritt til andre mennesker. Jeg er som sagt like ille til tider. Jeg skal ærlig innrømme at når Geir på 45 sitter å skriver at kvinner egentlig bare burde slå fra seg når de holder på bli voldtatt og at man må lære seg å drikke mindre - da kan jeg fint slenge fra meg min dritt til Geir. Og det er jeg ikke stolt av, det er noe jeg prøver jobbe med. Å ikke la meg provosere. Jeg har også andre idiotiske ting jeg har gjort på nettet, for eksempel var jeg helt ukritisk til hva jeg før postet bilder av ift de i familien. Ungene. Dette er jeg helt imot, og derfor velger jeg den dag i dag å sladde ansikter på en eller annen måte, fordi en ting er hva jeg velger å poste av meg selv, men noe annet er de som ikke er gamle nok til å ha en mening rundt det. 

Når jeg leser andre blogger er noe av det mest interessante for meg å se kommentarfeltene. På youtube er det enda flere. Det florerer av små barn, i tidlig tenårene som poster helt forferdelige kommentarer. Mange anonyme kommentarer. Anonymitet er noe jeg er helt imot dersom man skal komme med støtende ytringer. Fordi man må stå for det man sier. Jeg kan stolt si at jeg aldri i mine 14 år på nett har brukt anonymt alias. Jeg bruker navnet mitt, uansett hva jeg kommenterer. Og jeg kommenterer som regel ikke stygge ting. Konstruktivitet, ja, men aldri noe som direkte kan såre noen. Og jeg lurer på hva det er som får andre til å gjøre dette.

Grunnen til at dette opptar meg i kveld var en et blogginnlegg jeg leste hvor en antagelig negativ anonym kommentar var blitt hengt ut med IP i ett blogginnlegg. Jeg er egentlig for at IP-adresser skal være synlige i alle kommentarfelt, slik at det ikke er mulig å gjemme seg bak et anonymt nick dersom man skal ha meninger man ikke tør stå for. Da kan man heller la være, tenker jeg. Samtidig er det så klart feil å slå tilbake med samme mynt - for å henge ut noen er og dårlig nettvett. Jeg kommenterte her, og det var også dårlig nettvett for min del, for jeg tenkte ikke over alle sider av saken før jeg kommenterte. Alle mulige små detaljer jeg ikke vet gjør at jeg ikke egentlig burde uttale meg. Og da begynte jeg å tenke på det at; det burde egentlig ingen. Tenk deg hvis ekstremrasistiske Laila på 35 hadde tenkt over det at Fatima trengte å forsørge sitt barn på samme måte som hun trengte forsørge sine barn her i Norge før hun ytret seg om at vi i Norge ikke kunne gi jobbene våre til immigranter. 

Og dette er mine tanker her jeg sitter en mandagsnatt. Hvorfor er vi så jævla slemme? og hvorfor tenker vi oss ikke om litt mer før vi sitter på internett å spyr galle? Jeg starter med mitt. Jeg har et mål om fra nå av og framover skal jeg aldri la min mening komme frem på en slik måte at det sårer noen. Uansett. For da er jeg søren meg like ille. Dette er en stor del av å ha nettvett i mine øyne. Aner dere hvor mange barn som sliter fordi de blir mobbet på nett? Hvor mange som sitter hjemme å drar seg i håret fordi de ikke kan beskytte barna sine mot disse anonyme hetserne? Det verste er at dette ikke bare gjelder barn som ikke vet bedre. Det gjelder voksne mennesker og. Og det symes jeg er nitrist. 

  • 20.10.2017, 10:36

Min mening om dødsstraff og tilgivelse


Her i Norge utøver vi ikke dødsstraff, men høyeste strafferamme på 21 år. I mange land gjør de derimot det, og jeg tenkte jeg ville skrive litt om mine tanker rundt tema. 

Først og fremst tenker jeg at det er et vanskelig spørsmål. Egentlig ikke, fordi det er - slik det er politisk korrekt å si her i Norge, en synd å drepe uansett hvem du dreper.  Og ja, jeg er enig i det. Men jeg tenker også på de tilfellene der det kanskje burde vært et øye for et øye, rett å slett fordi det er mennesker som har gjort utilgivelige handlinger.

 

Kirken snakker om tilgivelse så fint - alle som ber om tilgivelse for sine synder skal få det. Men hva med de menneskene som gjør disse grusomme handlingene - kan de noen gang bli tilgitt på ekte? Jeg hører om godt voksne mennesker som har voldtatt, lemlestet og drept små  barn. Dette er i mitt hodet helt utilgivelig, uansett grunn. Kan det være spesielle grunner for at denne personen er sinnsyk? for man er sinnsyk om man begår slike handlinger. Da er det noe som ikke er rett i hodet ditt. Det kan så klart være grunner for det, oppvekst - at man selv har blitt utsatt for noe grusomt. Det gjør noe med hodet, og det er nok mange mennesker i verden som skulle hatt psykisk hjelp og som ikke har fått det. 
 

Mine første tanker når jeg hører om disse tankene er at det er helt kvalmt og umenneskelig, og at jeg ikke ønsker dette mennesket i verden rundt de jeg er glad i. Det handler nok om dette for mange, dersom du hører om et fremmed barn som dør i et terrorangrep går tankene dine raskt til egne barn og de følelsene du forbinder med disse. Det svir i hjertet å høre om, og man får en følelse av avsky mot de menneskene som kan gjøre slikt. 
I visse situasjoner skulle jeg nesten ønske vi hadde dødsstraff. Slik som med Breivik, jeg vil helst ha han av denne jorden. Nå er han ute av samfunnet, noe heldigvis alle mennesker i verden som gjør slik og blir tatt blir. Men det er alltid en sjanse for at han slippes ut i samfunnet igjen så lenge han lever. Og da blir spørsmålet mitt - er det mulig å endre seg så mye at du kan drepe så mange mennesker og klare bli normal i hodet igjen etter år i fengsel? Vil man ikke da, om man gjenvinner følelsene resten av verden har av medfølelse og menneskelighet - vil man da kunne leve med seg selv om handlingene han har gjort?

Jeg tror ikke noen kan bli så ''friske'' fra disse psykiske skadene som har fått de til å begå slike ugjerninger med mindre de selv klarer se det grusomme i handlingene, og jeg tror ikke noen som er helt friske kan leve med å ha gjort slikt. Nå er det forskjell på graden av alvorlighet, og det å slå sin kone her i Norge kan ikke sammenlignes med å drepe et menneske. Det er kanskje en hard ting å si, og jeg er for å få sagt det en ekstrem motstander av vold - men om man setter det i et anger- tilgivelsesperspektiv tenker jeg at dette vil kunne tilgis av andre mennesker. Vi har det i oss å tilgi, og ser man noen angre sterkt, så tilgir man. De fleste av oss iallefall. 

Men som sagt - handlinger som ikke kan tilgis. En person som overgriper seg på et barn, som kommer i fengsel - soner straffen sin, endrer seg og angrer. Kanskje får de tilgivelse i form av å komme ut av fengsel, slippes tilbake i samfunnet. Men hvem vil vel noen gang ha en tidligere overgriper nært barnet sitt? Man kan sitte å mene så mye, men når det kommer til seg selv om sine tror jeg de fleste ville være skeptiske. Det vil si at man uansett vil sone en annen type straff resten av livet. Det er et ufattelig vanskelig spørsmål. Jeg selv ville ikke hatt noen problemer med å få hjelp av en lege som var tidligere rusmisbruker, eller en poiti som i sin ungdoms hadde stjelt noe. Men hadde jeg kommet i møte med noen som en gang hadde drept noen, eller gjort et fysisk overgrep ville jeg nok ikke vært like åpen for det. Jeg skulle ønske jeg kunne vært det, og jeg har en tro på at alle kan forandre seg. Men jeg vet ikke om alt kan tilgis.

Grunnen til at jeg tar opp dette tema er at jeg leste et forum her til dagen om en sak hvor brukerne diskuterte dødsstraff. Det var utrolig mange som var for, og mange som var i mot. Det er både gode argumenter for og imot, og derfor har jeg de siste dagene tenkt mye rundt det for å skape mitt eget ståsted, for helt ærlig er jeg usikker.  Baksider med dødsstraff er at det desverre er mange som blir uskyldig dømt. I tillegg har vi jo siden ved at man selv er like ille - og da skulle jo hele rettstolen også dømmes til samme straff. Jeg tror jeg lander på at jeg er imot, til tross for at jeg i flere tilfeller ved første tanke kunne tenkt at det var det beste for samfunnet. 

Jeg er så spent, hva tenker dere? Det må jo være tusenvis at meninger rundt dette, og ingenting er mer interessant enn å få sett flere vinkler av saker hvor jeg selv er usikker. Egentlig i saker hvor jeg er sikker og, jeg føler man blir så mye mer reflektert av å høre på andre. 



Nå skal jeg følge med videre på skolen her, vi har om rettigheter og dette bare kom som et lyn og jeg følte for å bruke første friminutt på å skrible ned noen tanker. Snart er denne skoleuken over for denne gang, men med mye hjemmearbeid. Etter skolen skal jeg rett på jobb, så skal jeg på jobb imorgen og. Jeg er dødssliten, og kjenner at det skal bli godt med et par fridager neste uke til å lade batteriene og få samlet hodet litt, nå er det mye tanker som svirrer både rundt eksamensoppgaver og greier hjemme. Alle fagene vi har i år er så omfattende og det ligger så mye nyttig og interessant innenfor hvert fag - og det er som regel ikke bare rette svar på alt. Mye tenking og reflektering altså, noe jeg heldigvis elsker.

Håper dere får en fin helg!

  • 10.10.2017, 22:48

Verdensdagen for psykisk helse - noe å glede seg til.


Jeg må starte med å si at denne dagen er veldig viktig for meg, fordi den retter oppmerksomhet mot det såre man ikke ser - det så alt for mange går å sliter med på insiden. Å ha angst, spiseforstyrrelser, depresjoner eller andre ting som gjør at hverdagen ikke blir like lett som den kan være. 

Jeg hadde som mange av dere, men kanskje ikke alle vet selv spiseforstyrrelser og det som fulgte med for noen år tilbake. Rett før jeg dro til Disney ble jeg friskmeldt - etter å ha slitt med dette i nesten fire år. Jeg har vært så deprimert at jeg ikke har klart gå ut døra, jeg har vært sikker på at jeg skal dø mer enn en gang og jeg har slitt meg gjennom nesten et år på psykiatrisk avdeling. Dette er (dessverre) fortsatt veldig tabu - og hadde jeg ikke vært så sikker på meg selv og min fortid som jeg er hadde jeg aldri turt å dele dette åpent på nettet blandt kjente og ukjente - fordi det er lett å dømme et menneske for dette. Jeg vet at jeg selv ikke ba om å slite med mat og trening i starten, det var noe som skjedde gradvis og noe som utviklet seg gjennom nesten et år. Jeg var bare glad i å trene, og fikk en slags rus av å spise sunt. Denne rusen krevde mer og mer, og som med narkotika - man må alltid ha mer, bedre, nytt - så mine vaner ble mer og mer strenge. Jeg falt inn i et dypt hull jeg fortsatt husker så altfor godt hvordan føltes ut, og det føltes virkelig ut som jeg skulle være fanget der for altlid.

Jeg var virkelig i faresonen, både fysisk og psykisk. Det tok så alt for lang tid, alt for mange bekymrede ansikter og gråtende familiemedlemmer/venninner til før jeg endelig sa ja til hjelp. Da var det gått så langt at det tok minst like lang tid å bli bedre. Et hjerte som knapt banket, en mensen som var borte for lengst, et stort hull av negativ drittkjerring igjen der det en gang var ei sprudlende positiv jente.

MEN, det er en lysside -  jeg sitter her den dag idag, og jeg er frisk. Jeg har klart så mye, og jeg fortsetter livet mitt som det burde fortsette, selv om alt har blitt satt litt på vent. Jeg har en kjæreste som er helt fantatisk og støtter meg i hverdagen, forteller meg hvor fin jeg er og er så glad jeg er glad i mat og i kroppen min. Jeg er evig takknemlig for hjelpen jeg fikk i Bodø, både av fastlegen min og NPS. Regional senter for spiseforstyrrelser i Bodø er mest sannsynlig en av hovedgrunnene til at jeg lever og er frisk idag. De gode vakre menneskene som hjalp meg gjennom dagene, som faktisk ikke var så ille utenom de utfordringene jeg måtte gjennom psykisk. Jeg skylder dem alt, virkelig. 

 

Jeg har små planer for hvordan jeg kan bruke mine opplevelser til å hjelpe, slik jeg en gang gjorde med denne bloggen. Det blir litt feil å skulle blogge om sykdom når det er så fjernt for meg nå - de følelsene jeg hadde da er omtrent ikke tilstede i hverdagen min nå. Men jeg har det meste skrevet ned, og gjemt vekk i tilfelle jeg får bruk for det. Jeg har erfaringene mine, jeg VET at jeg har tusen grunner til at de som sitter der hjemme og ikke vet helt hva de skal gjøre skal ta til seg motet og be om hjelp. Selv om man ikke føler man er syk nok, eller at det er så mange andre som er verre - fordi om man er alene om noe blir det så mye større, og det er så mye vanskeligere å komme ut av det dersom det evolverer. 

Så altså, noe å glede seg til - jeg står idag og forteller dere at det er mulig å bli bedre. Jeg trodde aldri i verden jeg skulle bli bedre, at jeg skulle sitte her idag, i Trondheim med skole, jobb og verdens herligste, kjekkeste kjæreste. Omtrent alle organene mine er reparert, og de små tingene som fortsatt henger igjen er smårask som ikke betyr så alt for mye. Livet på denne siden er så mye bedre, og jeg unner hvert menneske i verden å komme seg ut av bobla - for det er en boble. Det er en sinnsykt hard og vanskelig vei, men det er så verdt det. 




Om noen sitter med spørsmål eller bare vil snakke ut, vær så snill å send meg en melding, kanskje vi kan ringes eller snakkes på facebook og ♥

  • 08.10.2017, 22:11

Det mørke nettet gjør meg dårlig


Jeg var (som vanlig) i siste liten med å få med meg store nyheter her til lands, men jeg har et absolutt behov for å reagere og kommentere - noe jeg (som dere sikkert har fått med dere) oftest gjør her. Igår viste A meg en et bilde av saken om ''childsplay'' og jeg ble helt dårlig, like dårlig som jeg ble da jeg hørte om darkroom for noen måneder siden. Jeg som er så ufattelig glad i barn, og skal jobbe resten av livet mitt med små barn, i tillegg til å ha de kjæreste personene i livet mitt som alle er små barn, og da er dette noe som virkelig påvirker meg psykisk å høre om. Jeg blir opprørt, lei meg og føler meg maktesløs når jeg hører om overgrep, og samme med de som skjer over dette mørke internett.

Samtidig (og dette er en av de meningene som er farlige å si høyt) synes jeg synd på enkelte av disse menneskene. Jeg tenker at mennesker som er homofile - og nå er det IKKE sammenligning på noen som helst måte - men de kan ikke noe for hva de tenner på. Pedofile kan ikke noe for det de heller. Og de menneskene som sitter der og vet selv at det de tenner på er feil, de som holder seg unna og aldri utfører en voldshandling. Det er nok av dem der ute, de som skjuler seg og sine gale tanker. Om de onanerer til det eneste de tenner på, tankene sine - det skader ingen. Men dersom det ikke lengre blir nok (som det oftest ikke blir når man blir for vant) og man ønsker mer kan det hende det at man har gjort det så lenge gjøre at det åpner sperren litt for å gjøre noe mer, noe som plutselig kan skade noen. Ingen foreldre har lyst at noen skal sitte å ha slike tanker rundt barna sine, og det er dit tankene som oftest går når det handler om noe generelt. Sine egne. Jeg er så forferdelig delt i denne saken rundt pedofile, fordi det er en legning. Det er ikke noe de kan noe for. Nå har ikke jeg forsket på emnet, men det er slik jeg tror vanskelig å endre. 

Jeg har sett dokumentarer av menn som har kommet ut med dette, med sladdede ansikter som sitter å gråter. Fordi de vet de selv er monstre, og de vet at hva de tenner på er galt. Dette er menn (og i denne dokumentaren var det kun menn, men kvinner også for all del) som omtrent hater seg selv for hva de er, og som aldri ville gjort noe utagerende med disse følelsene. Det kan være fedre, høyt utdannede og smarte mennesker, mennesker som jobber i yrker som ansees som veldig moralske. Lærere, politi, det kan være hvem som helst - slik som hvem som helst kan være homofile eller tenne på trær. Problemet blir bare at voksne mennesker har noe de skal ha sagt, og selv om ikke trær har helt det så tar de likevel ikke skade av det (vær så snill å ikke irriter en stor gruppe miljøvernere nå). Det er så feil, men det er ikke noe å gjøre med hva en person blir tent av. Man kan gjøre noe med de som gjør gale ting, og det å laste ned barneporno på nettet er galt. Det å utføre en handling på et barn som gir deg selv noe - er også galt. Noe så ''uskyldig'' som å stryke dem i håret. Fordi det er en handling som har seksuell betydning for deg og det er å tråkke over grensa. 

Det skremmer vettet av meg at det er så utbredt, og at det er så ''akseptert'' på det mørke nettet. Fordi jo mer man hører at noe er greit, og at andre gjør det samme - jo mer greit kan det hende du selv synes det er. Jeg vil helt ærlig heller at pedofile skal sitte hjemme i stua si uten kontakt med andre pedofile, så kan de gjøre hva de vil der alene. Det er bedre enn at noen skal ta skade, og det kan skje. Nekrofili er også en forferdelig ting, fordi det handler om noen å gjør noe mot noen som ikke har noe de skulle sagt. Barn vet ikke bedre, de er uskyldige og mennesker som utnytter det ER monstre. Når jeg får barn vil ikke jeg ha mennesker som KAN utsette mitt barn for noe fordi de er disponible for det i nærheten, men jeg tror det blir vanskelig å sette ALLE pedofile i fengsel, fordi det er et stort mørketall av dem, dessverre. Mange mener alle må tas, før det en dag skjer noe. Og det kan jeg være enig i, til en viss grad. Når jeg ser på disse dokumentarene av voksne menn som sitter å gråter fordi de hater hva de selv føler, så kjenner ikke jeg at jeg har et ønske om å sende dem i fengsel. jeg føler heller at disse menneskene trenger oppfølging, psykologer som kan hjelpe dem å finne en måte å takle seg selv og samfunnet rundt seg. Og holde dem fra å noen gang gjøre noe. For et menneske som hater seg selv kan finne på mye dumt. Jeg tror ikke mange av drapsmennene vi hører om har det spesielt bra med seg selv, og jeg tror ikke de har mye å miste. 

Så ja, som sagt er jeg ufattelig delt. Jeg leser kommentarfelt der noen vil kutta av kjønnsdelene til pedofile, der noen vil ha dødsstraff - men skal man drepe mennesker som ikke kan noe for hva de er, og som omtrent angrer på de ble født? De som spør om hjelp? Jeg vet ikke. Det er en ufattelig vanskelig sak. 

Jeg ble først sint da jeg leste hele saken om at politiet hadde styrt denne siden ''childsplay''siden i et år, Jeg tenkte at det var skikkelig dritt for de familiene som hadde barn som ikke bare hadde blitt delt der in the first place, men som ble brukt som agn i ettertid. Men etter å ha tenkt meg lenge om, og tenkt over tallet som var medlem av dette forumet, en million mennesker - er det ikke da bedre at de som allerede er delt, bilder som er på nett og som kommer til å bli delt igjen blir brukt til å fange disse menneskene, istedet for at nye skal bli tatt og delt? og at man ikke fanger opp disse mennenskene som laster ned og fortsetter å dele? Man kan ikke slette et bilde som er delt på nettet til tross for at man sletter det fra forumet, da er det mest sannsynlig allerede i mange flere gale hender og vil deles andre steder som blir opprettet - som ikke politet har oversikt over. Jeg synes det var utrolig bra gjort av kripos å gå inn å styre denne siden så lenge som de har gjort, for å fange så mange som mulig. Andre ganger har også politet gått inn å styrt slike sider, men i mye kortere tid - men husk at det er stor forskjell på antall mennesker i disse gruppene. 13 måneder var kanskje det som trengtes for å fange opp så mange som mulig av en million profiler.  Og jeg synes det var fantastisk av VG at de ventet så lenge som de gjorde med å slippe saken. 

  • 05.10.2017, 00:19

Er livet mitt kjedelig?




Jeg velger selv akkurat hva jeg vil gjøre til en hver tid, uten å bry meg om hva andre tenker og mener. Det var noen som en gang spurte meg ''men, er du ikke redd for at folk skal tro det er det eneste du gjør når du snapper bilder av at du går på City nord med barna, eller at du ligger på sofaen og ser på tv?'' Nei, vet du, i grunnen er jeg ikke det. Fordi jeg selv vet at livet mitt på instagram/snapchat/bloggen ikke er hele livet mitt, men måten jeg velger fremstille det på. Jeg mener selv det er morsomt å poste en skikkelig gammel husmor-post hvor jeg forteller om ryddinga mi, tvtittinga mi og middagslaginga mi. Jeg poster så sinnsykt mye merkelige greier på snapchat, kun fordi det er min humor og jeg synes det er morsomt. Det er liksom litt mer usærriøst enn instagram og facebook, og alt der varer så kort at det ikke er noe man kan gå tilbake å se på for alltid. Grensa mi for å være dødsteit og dødsLEIM er kjempelav på snapchat, fordi jeg rett å slett ikke bryr meg spesielt hva noen tenker om det. Jeg er også såppass fornøyd med meg selv og livet mitt at jeg ikke lar andres meninger/umeninger påvirke meg. Nå er det ingen som har sagt til meg at jeg er teit, men om noen plutselig skulle gjøre det så er det helt greit. Og grunnen til at jeg skriver dette er ikke for å ''brace'' meg for det dersom det er tilfellet, men for å forklare litt hvordan jeg tenker rundt det å eksponere seg selv, og det å eksponere de rundt seg. 

Kjæresten min, Søstera mi, bestevenninene mine - for eksempel, er personer som er mye mer private enn meg. De har ikke lagt ut livet sitt på nett i 7 år, og jeg har ingen planer om å brette ut livet deres heller. Det er ikke mitt valg, og derfor har jeg valgt å holde det meste sosiale jeg gjør borte fra bloggen, fordi mennesker rundt meg fortjener å ikke være en del av det. Dette gjelder mye snapchat og instagram og, hvorpå begge profilene mine er åpne - altså alle som følger meg kan se hva jeg legger ut. Nå skal jeg ikke skryte på meg å ha en så veldig stor blogg med mange lesere, men for noen år siden hadde den sitt topppunkt og mange som fulgte med da følger fortsatt med på andre kanaler - dermed velger jeg å ikke eksponere de rundt meg på samme måte som jeg gjør med meg selv. Derfor blir det ofte en del selvironi og morsomheter som rett å slett ikke inkluderer andre enn meg - men det betyr ikke at de ikke er der, og at vi ikke gjør andre ting. 

Jeg sitter her, klokka er snart tolv på en onsdag kveld og jeg drikker brus og ser på serie. Å se serie er det eneste jeg har gjort siden jeg kom fra jobb for noen timer siden, og det samme som jeg gjorde igår. A har sovnet, og det er jeg lykkelig for - fordi det til tider føles ut som han aldri sover. Det er noe jeg ikke til vanlig nevner, fordi det er hans liv det blir snakk om - og min blogg handler (narsissistisk nok) om mitt.  For at dette ikke skal tas feil - jeg blogger ikke for oppmerksomhet rundt mitt liv og hva jeg gjør, for det er ikke det jeg søker. De eneste innleggene her på bloggen som betyr noe for meg er de jeg skriver rundt temaer jeg bryr meg om, og som jeg ønsker skal få satt spor i en eller annen person. De hverdagsinnleggene jeg har skriver jeg igrunn bare for å ha noe på siden, en hobby. Nå høres det veldig motsigende ut her, jeg skriver jeg ikke kjeder meg - men jeg trenger en hobby? Jo, men det er viktig å ha noe man føler man har dreisen på. Bloggen har vært der med meg siden 2011, og den har vært med igjennom virkelig tunge perioder. så den betyr mye for meg.

Nå vandret plutselig dette innlegget langt ut på åkeren, og jeg er plutselig usikker på hvor jeg ville hen med det. Kanskje bare forklare meg til de som skulle lure. 

  • 23.09.2017, 09:00

Utdanningsdirektoratet, nå har dere søren meg tråkket over streken


HVORFOR MÅ DERE VÆRE SÅ JÆVLA PROVOSERENDE?? Alt som handler om kroppspress og slikt går inn på meg i hverdagen, og det er ikke rart med bakrunnen jeg har. Jeg har vært BODD på sykehus i nesten ett år, og jeg klandrer samfunnet for det. Ja, jeg tør si at det er på grunn av det presset som er i dagens samfunn at jeg ble syk. Man skal være tynn, og bare tynn er sjelden nok. Man skal være flink på skolen - ja, man skal ha master for å komme seg noen sted i livet, man skal trene og løpe mila mens man trener seg til stor rumpe - helst hver dag - og spise sunt, man skal bake kaker med fibermel, uten sukker og man skal gi alt for å være perfekt for alle andre. HVORFOR støtter man dette? DERE støtter det, ved å gå inn å lese blogger som fronter dette, ved å legge dere på trenden. Hva gjør vi mot barna våre? Nå har ikke jeg barn enda, men det er nesten slik at jeg ikke vil ha noen heller om det er dette de skal fødes inn i. 

Jeg vet så alt for godt hva en kalori er, og jeg vet antageligvis fasiten på hele matteboka til ungdomsskolen hvis dette er pensum. ALTSÅ hva er verden kommet til? HVORFOR skal vi i det hele tatt sette disse tankene i hodet på ungdommer? Tror dere virkelig ikke de sliter nok fra før? Lag heller en oppgave på hvor mange måneder man kan telle kalorier inn og ut før man ender opp på galehuset. For man blir syk i hodet sitt. Jeg har vært veldig syk i hodet mitt, det er ingen skam for meg å si det nå - men tror dere virkelig en 14åring rekker ut og sier de trenger hjelp dersom det går så langt? Nå sier jeg ikke at EN oppgave i en nasjonal prøve vil skape spiseforstyrrelser til alle ungdommer i Norge, men la nå for søren ungdommen være. Er det ikke LANGT flere ting dere kan lage oppgaver om? 

Nå har dere igjen tråkket over min grense, og jeg er forbanna glad for at jeg ikke stemte blått i valget, for å gi min stemme til dette er det siste jeg vil. Jeg kan si dere de to hovedgrunnene til at jeg stemte rødgrønt i år - UTDANNING OG MILJØ. Jeg rakker som jeg har poengtert før ikke ned på de som støtter regjeringa, for den er nok fin den. Men jeg synes at Herr. utdanningsminister har dummet seg ut atter en gang. LA BARN VÆRE BARN. I fjor var jeg sint for at dere ikke lar barnehagebarna være barn, i år er jeg sint for at dere ikke lar skolebarna være barn. Jeg skulle virkelig ønske du, Torbjørn røe isaksen, visste hvordan det er å slite med kropp og selvfølelse for så å bli presset fra alle kanter til å lære seg fuckings kaloritelling. Da er du dømt. Lykke til med å få fraværet ned om det er slik du fører linja. 



Nå skal jeg kose meg med godteri og ignorere alt tull om hvordan jeg forbrenner det, så skal jeg hoppe tau og løpe på skogstur fordi jeg ønsker det og ikke fordi jeg blir drevet at en skål smågodt. 

  • 22.09.2017, 17:23

6 store kriterier for å være en god blogger i mine øyne.


1. Dette er virkelig numero uno - unngå clickbait(!!)- en god blogger trenger ikke clickbates, de faste følgerne som er der fordi de er interesserte i deg og din hverdag vil lese bloggen din uansett hvilke overskrifter du har, og om du har de i CAPSLOCK eller i vanlig størrelse. Det er ingenting som er mer irriterende enn å lese en overskrift som er over the top triggende/interessant for så å måtte lese igjennom et innlegg som bare er vrøvl og ikke henger sammen med overskriften at all. Misvisende overskrifter gjør at lesere føler seg lurt, og det er kanskje en god måte å få klikk på - men det skaper ikke en følgerskare.

 

2. Ikke sett opp en fasade. Fasader er det verste jeg vet, fordi det er utrolig vanskelig å være seg selv med mennesker som setter opp fasader. Man blir påvirket av det man leser, og man sammenligner seg med det man leser. Er du lei deg en dag for at det er rotete hjemme og du har vært for sliten til å gjøre noe med det enda? Skriv det, ikke skriv det - bare ikke post fake-ass innlegg på innlegg med hvor strøkent det er. Da er du med på å skape et press i samfunnet som er unødvendig for de fleste. 

 

3... Vær ærlig. Jeg elsker bloggere som er åpne og ærlige, og dette har jeg vært veldig på fra starten av. Det er viktig for meg å kunne være åpen om ting som er ekkelt å snakke om - dette var en barriere jeg selv brøt da jeg startet å skrive om anoreksien og dagene hvor alt var kjipt. Følelsene mine har vært tilstede på bloggen, åpne for alle siden dag en, og det er derfor jeg har en leserskare som ikke er stor - men den er der, og det er dere, de samme menneskene for det meste som har lest bloggen helt fra start. (som forresten nå er 6 år siden, hvor gikk tiden?). Dette er noe jeg er utrolig stolt av, og for meg er det bedre enn noe annet. Men dette punktet har restriksjoner også - det er ikke alt man trenger dele. Hvor mange ganger for dag du har sex med kjæresten, eller om du har vært dårlig i magen hele dagen er vel ting man helst vil og med fordel kan holde for seg selv - men de tingene som lesere kan kjenne seg igjen i er ofte det som er deiligst å lese om. Alt man kjenner seg igjen i.

 

4. Gode, lettleste innlegg, fine bilder - det er en selvfølge. Her er ett punkt jeg selv ofte failer på. Jeg er en ekspert på å skrive laaange innlegg hvor jeg enten babler om meningene mine eller om dagen min. Jeg har til hverdags ikke så mye spennende jeg gjør. så da blir det slik. Jeg elsker å ha bloggen som hobby, i hverdagen, men hovedsaklig er det deilig å ha den for å kunne skrive ut dersom man har noe på hjertet. Da blir det ikke helt sånn at man trenger mange følere eller at bloggen skal være på noe toppliste. 

5...Jeg tror dette også krever et eget punkt - at man blogger fordi man liker å blogge, og ikke for å tjene penger.Det er så lett å lese forskjell på en blogger som skriver for å få klikk, og en blogger som skriver fordi det er det de elsker å gjøre. Jeg kan ærlig si at det er sistnevnte jeg returnerer til hver eneste dag. Ja, jeg leser blogger hver eneste dag - faste - de få jeg vet om som skriver godt, er morsomme og som deler fordi de liker å dele. 

 

6 OG SISTE: VÆR DEG SELV!! Dette er kanskje i samme tråd som punkt 2/3, men det er virkelig essensielt for min del, for at jeg skal ville følge en blogg. Jeg leser kun blogger som er skrevet av mennesker som gir av seg selv, som ikke gir av annonsørene sine eller et oppdiktet perfekt fasadeliv - så klart er det greit å trykke inn på slike, misunne litt, lure litt på hvorfor ditt liv ikke er slik - men det er ikke disse bloggene jeg MÅ klikke meg inn på hver dag for å få med meg siste morsomme utsagt. Det er ikke disse menneskene jeg klikker ''load'' på først på snapchatstorylinja, og det er ikke dem jeg liker bildene til på instagram. Jeg liker mennsker som er genuine og seg selv, både i virkeligheten og i bloggverdenen :-) 

SMIL OG VÆR GLAD SÅ VIL VERDEN SMILE MED DEG

 

  • 18.09.2017, 14:50

Jeg ser på eksponering av barn som et overgrep.


Blogger er svært i Norge, det er ingen tvil om. Det er debatter konstant rundt bloggere som deler ditt og deler datt - eksponerer seg til det fulle. Det er pupper, det er handybilder med sensur, det er en haug med meninger. Jeg gjør det jeg og, kanskje mest meninger. Dette er mitt fristed, her kan jeg skrive det jeg ønsker og hva jeg tenker uten at jeg trenger sensurere meg. Jeg gjør det så klart iblandt, for ikke alle meninger er like populære, og jeg ønsker ikke tråkke på noen.

Det jeg nå kjenner jeg vil skrive litt om er eksponering generellt. Dette har vært svært etter hele puppedebatten, mange mener ''likestillingsdebatten'' er et skalkeskjul for å kunne eksponere seg selv nakne/lettkledde. Og det er greit, hva så? Jeg tror helt ærlig det kanskje ikke er helt sånn, til en viss grad ja - men jeg tror nok det ligger et lite poeng der, iallefall fra noen. Hele poenget mitt her er at dette er voksne mennesker som bestemmer over sitt eget liv, og bestemmer hva de vil dele. 

Det som IKKE er greit for min del er eksponering av barna sine. Nå har jeg selv delt flere bilder av tantebarna mine igjennom bloggårene mine, fra 2011 til idag. Jeg hadde ikke så mange tanker rundt det da jeg var yngre, men jeg er veldig bevisst på det den dag i dag, og prøver å la være. Jeg har iallefall ikke en blogg med små barn i fokus - det synes jeg er et skikkelig overtramp. Å drive et stort firma basert på et lite barn. Per nå skjønner vel de fleste hvem jeg refererer til, men jeg skal holde navn ute uansett. Jeg så et klipp på youtube ista fra unge mødre på FEM hvor det var bading av et lite barn. På tv, på netttv, på youtube. Hvorfor tenker ikke folk over hva de legger ut? En så stor kanal som FEM også, hvorfor vise frem barn i en så sårbar posisjon? Nettet er så forbanna mørkt at de fleste aner ikke. NAIVT ER DET av de som legger ut slikt og tror det ikke sitter en eller annen der ute og fryder seg over akkurat dette programmet som gir den så mye. Det er mange pedofile i Norge og verden, og youtube er et sted verden kommer til. Det er mange andre med syke fetisjer, så det vil alltid være noe som kan være til glede for en eller annen av det man legger ut - sånn blir det, men å legge ut bilder/videoer av små barn uten klær, der går iallefall grensa for meg. Dette provoserte meg så til de grader. Man kan si at det er helt naturlig, og man kan si at det er en del av hverdagen til tusen mennesker som relaterer seg til disse badeklippene med ungene hjemme - men vær nå grei å beskytt de små istedet for å lage teite tv-serier.

Unge mødre er for meg et verre program enn Paradise hotel også. Unge mødre er ekstremt sårbare nybakte mødre som prøver klare seg i en hverdag hvor de kanskje ikke har penger, kanskje har fått barn med helt feile typer eller bare er helt merkelige i oppførselen. Og folk vokser opp. Jeg kan ikke se for meg hvordan det er å sitte der som 30 år å se slike klipp av seg selv på tv som det de sender på unge mødre... men det er nå egentlig en litt annen sak enn den jeg tar opp nå. Nå mente jeg hovedsakelig at det er en ting å eksponere voksne mennesker som kan tenke selv, enn å eksponere små barn som ikke vet bedre og ikke har noe annet valg. Fy søren, les FNs barnekonvensjon og døm selv hvordan dette ligger i forhold til denne verdensomspennende traktaten. 

 

Kanskje er jeg litt kvass, men det er midt på natta og hodet mitt bobler for øyeblikket. Jeg eier ikke et snev av sympati for mennesket jeg snakker om, fordi jeg synes det er helt på kanten, og jeg synes også måten å oppføre seg/skrive på er helt på jordet. Jeg synes også det er idiotisk av tvkanaler å ikke bry seg om annet enn å tjene penger på seertall. Moralen er død

  • 13.09.2017, 21:10

Pupper her og pupper der


Først postet Anna Rasmussen et bilde av seg selv på bloggen i kun bukse som gjorde oppussingsarbeid - jeg var ikke inne og leste dette innlegget, det har jeg fortsatt ikke gjort, men jeg følger henne på snapchat og så dette bildet der. Reaksjonen min var at dette var noe hun la ut for å få pluss-lesere på bloggen. Slik som bildet for et par år siden i dusjen. Jeg så at flere bloggere postet bilde av seg uten klær på overkroppen hvor de poengterte at dette var normalt. Idag leste jeg en fin vri på det - joda, menn og kvinner kan gjøre samme arbeid- men menn og kvinner kan også være nakne på samme måte om de vil det. Og ja, så klart skal man kunne det uten å bli seksualisert. Det er veldig viktig. 
OG etter dette har det blusset opp og vi har fått sett flere toppbloggere uten klær. Og det er helt greit, det er et valg de tar - saken er god, vi alle er jo for likestilling. Dette har blitt en svær greie, og jeg føler rett å slett for å kommentere det litt jeg og. 

Problemet er bare at kropp er noe de fleste forbinder med sex. Det er noe som har vært en ikke-norm å vise fram, kroppen skal holdes privat, selv om det i bunn og grunn ikke er en svær deal. Alle har jo omtrent de samme kroppsdelene, og selv om det er variasjoner er de fleste av oss relativt like. Men problemet er dessverre at vi har mennesker som tiltrekkes av kropp i samfunnet, mennesker som ser et bilde hvor bloggeren presser ut rumpa og man klart ser den nakne kroppen hennes og umiddelbart tennes av dette. Selvfølgelig skal du dele hva du vil, men da åpner du dessverre også for at folk bruker bildene dine som de vil.


Jeg ønsker selvfølgelig at pupper skal bli sett på som det de er - helt naturlige og skapt for å amme barn. Men jeg skal ikke lyve - jeg elsker at typen min tenner på puppene mine, og elsker at jeg kan stille meg naken i leiligheten og få en reaksjon på det, til tross for at det er naturlig.  Jeg tenker det er mange andre måter vi kan fremme likestilling uten å kle av oss på nettet. Men som sagt, jeg hyller fremdeles de som gjør det og tør, det er tøft gjort. Jeg personlig ville ikke gjort det, nettopp på grunn av at samfunnet består av andre mennesker som gjerne tenner på pupper, og jeg vil gjerne holde det slik at typen min er den eneste som får se (og tenne på) mine. Jeg ønsker ikke barna mine skal finne dette igjen, dersom det ikke ender opp med at det blir så naturlig i fremtiden  at ingen bryr seg.

En annen ting er jo også at det er mange unge som ser opp til bloggere, det har blitt en svær greie her i Norge og på de fleste blogger jeg leser kommentarer på er det som regel en og annen 12-åring som skriver at de elsker dem og at de er verdens beste etc. Det kan gjøre at sperren for å dele bilder av seg selv på f.eks snapchat er mye lavere, noe vi alle prøver kjempe imot om dagen. Vi lærer en del om nettvett og ikt i barnehagen på skolen min nå, og beskjeden vi skal sende ut til de minste - og også til litt eldre er at de må være veldig forsiktige på nettet, fordi det kan være utrolig skummelt. I tillegg til dette er det også mange veldig unge bloggere/instagrammere som kanskje følger opp dette eksempelet, men med en gang det ligger ute et bilde av et barn (altså, under 18 år) på nett er det barnepornografi. Dette trumfer ikke likestillingen og kampen for den på denne måten.

Dette er altså noe jeg er veldig redd for, og derfor prøver jeg å ikke dele lettkledde bilder - fordi jeg vet hva de kan ende opp brukt til. Jeg er helt for at man skal kunne vise kroppen, og at den er naturlig etc. At både kvinner og menn skal kunne dele hva de vil uten å bli shamet for det, eller å bli seksualisert. Men tenk dere om før dere gjør noe dere vil angre på - nå er det noe litt annet med f.eks paradise hotel-deltagere, de har allerede vært på tv med både ditt og datt, så det er ikke noe nytt og revolusjonært sånn sett, det fins allerede og dermed kan de ta den kampen, det det er som sagt tøft at de gjør det. Men før du som leser finner ut at du skal ta del i kampen, tenk over hvem som finnes der ute på det mørke internett, for det er litt av hvert. 

Hele poenget mitt med dette innlegget er faktisk den virkelige saken dette handler om er at det det er din kropp, og du selv bestemmer over den. Det er det viktige, om bloggere velger poste bilder nakne - så klart skal de få gjøre det. Og de som skriver om at de er imot det, det er helt greit at de ikke gjør det. Hovedsaken er at begge sider bestemmer over sin egen kropp og hva som skal vises fram og ikke, og det er det absolutt ikke alle i verden som har mulighet til. 


 


Bildene tok jeg for å illustrere, inget innlegg uten bilder. Jeg velger selv å passe litt på bildene jeg poster for jeg selv vil holde kroppen min for meg selv og min kjære, og jeg vil at kroppen min skal være noe hemmelig for resten av verden. Noen ønsker ikke det, og det er helt greit det og! Jeg støtter begge sider, og synes uansett det er viktig å få fram at man selv bestemmer hva man gjør med sin egen kropp, og på sine egne blogger. 

 

Så jeg lurer så på, hva mener dere? 

  • 10.09.2017, 20:28

dersom jeg ble statsminister


Hei og hopp! Jeg tenkte jeg skulle dele noe litt skummelt her, politiske meninger er som jeg har skrevet før ikke noe å preike i fjeset på andre - men jeg føler ikke disse her er spesielt ekstreme. Dette omhandler ikke egentlig hva jeg ville gjort som statsmininster, men hvilke rammer jeg kanskje synes burde legges rundt dette med Norges styringsmakt og hvordan man stiller seg til det. Dette er altså ting jeg har tenkt på nå i disse valgtider, hvor jeg blir forbauset både av folk som snakker om hvor utrolig viktig det er å stemme og at selv om man ikke vet noen ting om valget, eller eventuelt ikke bryr seg - så må man stemme blankt for å bruke stemmeretten. Eller hvordan det kan virke som utrolig mange ungdommer stemmer det samme som sine foreldre, eller sine lærere. Jeg har også prøvd å titte på valgdebatter, men faller ofte av fordi jeg ser en tendens til at det ofte løsner fra det orginale debatttemaet, som jeg var interessert i å høre om. Nå er vi ved veis ende på denne runden valg, men dette er noe jeg skulle ønske var på plass før neste om fire år. 

 

1. Innført krav til stemmerett.
Altså, jeg kjenner mange som ikke har peiling på politikk - meg selv inkludert, egentlig. Altså, jeg vet the basics, men ikke nok til å være helt sikker på at jeg gjør riktig valg når jeg pakker stemmeseddelen i valgboksen. Det er også slik at mange bare går å stemmer fordi alle andre sier de MÅ stemme, og noen går dit å stemmer blankt. Fordi de ikke vet. Det burde vært slik at de som er interesserte i valget, de som vil ha frem sin mening burde ha lagt inn en innsats for å ''claime'' stemmeretten. Altså, så klart er Norge et fritt land og demokratiet er kjempeviktig, men jeg synes det er bedre at man vet hva man gjør når man velger hvem som skal styre landet, spesielt når det er så store saker det er snakk om.

 

2. Politikk som eget fag i grunnskolen.
Og da snakker jeg om ungdomsskolen. Nå har vi jo samfunnsfag - men jeg skulle gjerne hatt en mer grundig gjennomgang av opprinnelsen av hvert parti og hva de står for. FRA NØYTRALE LÆRERE. Vi har nok hatt undervisning rundt det i skolen, men ikke nok til å føle seg satt inn i det. Og i dagens samfunn er det heller ikke alltid gratis å få informasjon, jeg for eksempel føler ikke det har vært en stor kraft rundt årets valgkampanjer. Ja, jeg fikk en rose av arbeiderpartiet utenfor jobb her til dagen, men hva står dere for? Uten at jeg trenger gå inn på siden  deres eller lese en brosjyre (som var veldig tilfeldig at jeg fikk) Vel, uansett - mer opplæring rundt det. Nå snakker jeg ikke om et stort fag med x-antall timer iløpet av året, men at alle ungdommer skal ha en grunnleggende forståelse av hva hvert partis grunnverdier er.

 

3.  Strengere debattregler
Dette handler ikke egentlig om politikken selv, men om å kunne få renere valg hvor flere kunne se meningene til partiene forbi personlighetene til partidebattantene. Å kunne slå hardere ned på skittkasting og hersketeknikker i valgdebatter synes jeg er på sin plass. Det er ingenting som påvirker meningene mine om et parti mer enn når jeg ser dem stå å ha en debatt hvor de avbryter motparten eller ordgiveren, eller bringer urelevante saker på banen. 
La oss si det er en debatt omhandlende Norges økonomi - jeg synes ikke det er rett å bringe inn hvordan Støre handler sin egen økonomi. Det er partiet/regjeringa som skal styre landet, ikke kun en eventuell gallionsfigur. Det er også helt usmakelig å se noen lire av seg styggheter mot andre mennesker, og løfter ikke synet på dette partiet. Et eksempel på dette er om jeg lurte på hva jeg skulle stemme - og FRP hadde mange like meninger som meg (nå sier jeg ikke at det er slik, men jeg må ha med litt av alle for å poengtere at jeg nøytraliserer denne posten helt), dersom det da hadde vært en kvalm debattant som kun gravde opp dritt om det andre partiet istedet for å heller få fram deres egne meninger og hvorfor vi burde stemme dem - det gjør valget mye mer vanskelig for min del. 

 

Her sitter jeg altså i min lille leilighet å brauter ut om store ting jeg egentlig ikke har peiling på. Men jeg føler at noen må? Hvordan får man egentlig ut meningene sine i Norge, uten å kommentere på nyhetsartikler på facebook? Den fine fine siden ved å ha min egen side hvor jeg kan skrive det som passer meg. 

Jeg skal ikke si så mange andre ting jeg ville endret som statsminister, da står jeg desverre veldig i fare for å avsløre min politiske mening. Grunnen til at jeg skriver om dette er i hovedsak en diskusjon vi hadde her hjemme ista - hvordan lærere i skolen stiller seg til å undervise om ting de ikke selv er enige i. Burde det ikke være slik at man lærer om alle sider, slik at man selv kan se hva man er enig i, og hva man selv vil velge? Om ikke føler jeg at vi alle blir til små dukker som gjør slik alle andre før oss har gjort (som muligens funker veldig fint) men uten å vite om det er det vi selv mener er rett.

 

  • 06.09.2017, 10:21

Hva stemmer jeg?


Altså, hvor mye sier det ikke om et menneske hvilket parti de stemmer på ved stortingsvalget? Store saker som angår omtrent alle på ulike måter. Skal vi  borre olje i Nord-Norge? Hvor mye penger kan vi få ut av det i oljepenger, og hvor mye taper vi i fiskebruks-industrien? 
Skal det være lov å drive private sykehus og barnehager, å la de som har råd til bedre tilbud få det mens resten venter i kø? Kommer køene til å minke dersom vi har et bedre privat tilbud? Kommer det private tilbudet isåfall til å være så mye bedre enn det offentlige? Skal vi ta imot flyktninger og vise hvor gode mennesker vi er? eller blir det for mange i Norge til slutt? Høyere avgifter og bedre offentlig (gratis) tilbud, eller lavere og dermed mer penger til å selv bruke på  bra tilbud? kontantstøtte? Skoledag? fravær?  Det er så alt for mange spørsmål og enda flere svar. Partiene er uenige om hvilke veier som er best å gå for et fint Norge, men det felles er jo at alle jobber mot et bedre Norge. Det er bare ulike måter de tror Norge blir bedre på. 

Hvis vi ser på andre land, hvem er det som har det best? Norge er iallefall en av de beste, fordi vi er et rikt og fredfullt land. Vi er dette fordi velger å vise oss som gode mot andre, og vi har god BNP på grunn av oljen og fisken. Norge er også utrolig vakkert land å være i, med klar luft og vakker natur - derfor er det også mange som velger parti å stemme på utfra partiets klimapolitikk. Det er utrolig vanskelig, for man kan være enig i 50% av hva et parti står for, mens man er enig i 50% av hva et annet står for. Jeg personlig er utrolig usikker. Sist jeg stemte var jeg 19 år, og det var første gang jeg kunne stemme. Da vi var i USA fulgte jeg ikke mye med på politikken her hjemme, fordi det var så veldig mye i media om deres valg der. Vi kom hjem, og da skulle det velges nytt parti er hjemme - og jeg skal innrømme at jeg ikke har lest meg opp godt nok til å føle jeg har kontroll over hva alle står for og mener, men jeg har en grei pekepinn - jeg vet hva jeg er enig i og hva jeg er uenig i. Noen ting er jeg veldig usikker på hva jeg mener om, for eksempel privatisering. Jeg er også helt uenig i hvordan Torbjørn Røe Isaksen har drevet utdanningspolitikk, dette fordi jeg selv ser hvordan det vil påvirke barn i barnehagen og skolen dersom skolen skal starte tidligere, og det skal bli større fokus på realfag. Jeg mener også fraværsgrensa er helt på jordet, nettopp fordi man styrer sitt eget liv og om man selv velger å ''skulke'' skolen vil man jo merke konsekvensene av dette på andre måter enn å stryke i faget. Altså, dersom jeg ikke hadde vært på skolen en dag eller to på ungdomsskolen og hadde gått glipp av masse, var det bare mer jeg måtte lære meg selv hjemme før prøver etc - ergo, ''straff'' nok. Grunnen til at jeg ikke ønsker fraværsgrense er fordi, sykdom skjer - hos noen mer enn andre. Jeg har vært mye syk, fordi jeg har et elendig immunforsvar. Om jeg ligger med feber (slik jeg gjør idag) ønsker ikke jeg å dra på skolen å bli verre - eller å smitte de andre. Jeg ønsker heller ikke å gå til legen for en influensa som går over om noen dager å betale dyre dommer for en sykemelding. (dyre dommer er vel å ta i, men for en student er det ikke bare hyggelig å betale en ukes-rasjon middag for en legetime for å bli fortalt noe man allerede vet). 

Det er altså mye. Man må tenkte lenge og hardt før man velger hvem som skal styre landet, og det er veldig viktig at alle stemmer. For plutselig sitter man der med en regjering man ikke ønsker, og politikk som bare går utover tingene som betyr noe for deg - og da må man gå i 4 år å vite at man kunne ha endret resultatet. Kanskje ikke en person, men hvis alle tenker over det. 

hadde liksom ingen bilder som passet til dette innlegget, så da ble det luringbilde-nummer1.


Jeg har ikke tenkt å fortelle dere hva jeg stemmer, det vet jeg at det bare blir feider av. Politikk er en av de største grunnene til at det er krig i verden, og jeg vil ikke at Anita på 40 som sitter å kommenterer i hvert kommentarfelt på nyhetssaker på facebook skal nå mitt kommentarfelt for å drite på mine meninger, det er det ikke verdt. Jeg vil heller ikke dytte over mine meninger på andre, for det som er rett for meg trenger ikke være rett for alle, og det bør alle finne ut av selv. I alle år før jeg fikk stemme selv, dersom jeg spurte foreldrene mine hva de stemte, svarte de alltid at dette var hemmelig. Det skjønner jeg veldig godt den dag idag, for hvis jeg hadde visst det hadde jeg mest sannsynlig stemt det samme bare fordi jeg følte foreldrene mine visste og kunne alt i verden. 

Uansett vil jeg oppfordre alle til å stemme, og om du ikke vet hva du vil stemme - stem blankt. Da slipper du å sitte de neste fire år og vite at du ikke brukte stemmen din ihvertfall.

  • 20.08.2017, 10:27

Busskulturen i Norge


Da jeg kom til USA var det en ting jeg ble helt sjokkert over - vi tok jo buss hver eneste dag til jobb i Disney, sammen med alle andre cast-members. Som regel satt de norske sammen, men om man ikke kjente noen satt alle alene - slik som alle gjør i Norge. Det er helt sykt hvordan nordmenn omtrent får packern dersom det ikke er en ledig to-seter man kan ta alene i bussen? Altså, ALLE andre mennesker enn de norske som kom på bussen i Orlando satte seg som regel ved siden av deg, eller andre som satt på bussen. Gjerne kunne de starte en samtale også. Her er eneste samtalen man hører på en buss enten mellom kjente, eller ''jeg skal av her jeg'' til personen som kanskje står/sitter i veien. 

MEN dette er et kjent faktum føler jeg, alle nordmenn vet hvordan nordmenn er. Det jeg skulle fram til her var noe jeg tenkte mye over idag på bussen, som jeg har lagt merke til flere ganger. Når jeg tar bussen til et stort/kjent sted - la oss bruke jobben min, City Lade som et eksempel. Vi var en full buss, og jeg visste at omtrent alle skulle av på City lade, fordi det er det eneste interessante stedet bussen går til. Allikvell, idag var det rundt 5 sekunder før vi kom fram først at noen trykket på stopp-knappen. Det virket nesten som om alle på bussen bare ventet på at noen andre skulle gjøre det?

Jeg for min del vet godt selv at jeg gjerne venter, og blir litt lettet dersom noen gjør det - fordi jeg har bakterifobi på busser. Jeg synes de knappene der er supernasty, og unngår aller helst å trykke.. Men så klart føler jeg meg litt teit da, når noen andre først gjør det og de ser at 3/4 av bussen går av på dette stoppet.. tenker alle som meg? ''Hvorfor trykket ikke dere andre?'' haha. NEI ALTSÅ, bare en tanke

  • 21.07.2017, 10:15

Visste du at hvert 4 barn opplever overgrep?


Da jeg startet på skolen for et år siden var det mest fordi jeg var for sent ute til å søke på 1- opptak da jeg kom hjem fra USA og måtte ta en restplass for å bo her i Trondheim og studere - Jeg hadde et par valg, og barnehagelærer er noe jeg flere ganger har vurdert, så da ble valget ganske enkelt. Jeg har alltid vært glad i barn, og det ligger så naturlig for meg å ta vare på dem og jeg synes det er utrolig givende. 

 


Ingenting på denne jord betyr mer for meg enn mine små 

Da jeg startet på skolen gikk det raskt fra å være herlig å være med barn til å være herlig å lære om barn. Det er så fascinerende, utviklingen - hvor unike hvert barn er. Da slutten av første halvår var gått hadde jeg funnet ut at dette var feltet jeg ville jobbe innenfor, med sikkerhet. På dette tidspunktet hadde vi gått igjennom barns utvikling gjennom lek, lekens nytteverdi og egenverdi - og vi hadde begynt å nærme oss inn på motorisk og språklig utvikling. 

Andre semester gikk vi mer inn på psykologien, og her er det jeg virkelig fikk opp øynene for hva jeg brenner for innenfor faget. Alle bøkene innenfor psykologien kjenner jeg gir meg så mye, og jeg vil bare lese mer, lære mer. Spesialpedagogikk er det jeg vil lære om, og det er spesialpedagog jeg skal bli. Disse enda mer unike tilfellene hvor et barn kanskje ikke utvikler seg så raskt på ulike områder. Nå snakker jeg ikke om at alle barn skal utvikle seg etter akkurat samme mål, som om alle var like - for alle har ulike bakgrunner og utgangspunkt. Men de tilfellene hvor det går forbi å være ''litt tregere'' til å bli et problem for barnet når det kommer til sosial kontakt og det å passe inn i samfunnet, som igjen er en viktig del av å føle seg til rette i et samfunn. Det å jobbe med disse tilfellene, og kanskje komme fram til grunnene til at det er slik er noe som interesserer meg. 

Over til dystrere emne - noen ganger er det slik at barn sliter med ulike konktaktmessige forhold fordi de har hatt det vanskelig hjemme. Så mange som 1 av 4 barn blir mishandlet i hjemmet, og jeg har til og med hørt saker hvor barn har blitt forgrepet seg på i barnehager. Dette er noe som gjør meg både trist og opprørt, og det treffer meg skikkelig hardt i magen hvordan noen kan gjøre slikt mot uskyldige små barn. BARN. Når jeg hører om disse sakene vil jeg helst lukke ørene og late som det ikke skjer - men det skjer, og jeg vil bruke en makt jeg har som voksen til å kunne forebygge dette. Det er noe jeg brenner for.
Det kan være hvem som helst, det finnes så mange syke mennesker i denne verdenen. Det er nok mørketall på dette platå også, nettopp fordi det er knyttet opp mot skam og skyld. Det bør ikke være det for de dette skjer med, og jeg skulle ønske verden var slik at dette ikke forblir tabu temaer, men at det går ann å snakke - både voksne og voksne og voknse og barn. For å forhindre må vi vite. Og for å vite må alle åpne øynene for at dette er et stort, mørkt og absolutt svært problem i verden. 

Jeg anbefaler også alle å lese denne artikkelen som læreren min fra i fjor har skrevet om barn og seksualitet. 
http://barnehage.no/helse/2016/02/hvordan-kan-barn-fortelle-om-seksuelle-overgrep-nar-kropp-er-et-tabu/ 

  • 04.09.2015, 15:42

breaks my heart


Hei dere - Jeg ville bare inn å fortelle at jeg tar noen dager pause herfra. Situasjonen rundt i verden går ganske innpå meg, og jeg synes det blir vanskelig å blogge når det skjer så fryktelige ting rundt. Til vanlig er jeg en skikkelig struts å stikker hodet i sanden for ting jeg synes er ubehagelig - det skjer hver bidige gang, men denne gangen er det for stort, for omfattende og for grusomt til at det går ann. Jeg blogger jo fordi jeg elsker å skrive, men føler det blir alt for overfladisk og teit å komme med noe som helst annet enn en oppfordring om å hjelpe på de måtene man kan - doner penger, send klær og be for de stakkars menneskene som har mistet hjemmet sitt og flykter for livet.


De fleste trekker vel paralellen til dette bildet - jeg får meg rett å slett ikke til å poste bildet som går worldwide, sladdet ansikt eller ikke.

Her hjemme skal det gås gjennom alt av klær og ting vi kan sende til de som har mer bruk for det. Sender alle mine tanker til alle på flukt fra Budapest ♥ Det er vondt å tenke på hvor forferdelig noen menneskers hverdag er, men det er enda verre når man setter det i kontrast med vår egen. Er så takknemlig for at jeg har hele min familie i nærområdet, friske og raske - at jeg har utdannelse, mat på bordet og alt jeg ellers trenger i livet.

  • 03.09.2015, 08:32

Om det å bruke barn i sosiale medier


Dette er en sak som er ganske viktig for meg - jeg har ingen barn selv, men jeg har derimot fire nevøer og en niese jeg elsker over alt på jord. Alle er under 18 år, 4/5 er faktisk under 5 år. De har altså ingen stemme selv når det kommer til bilder, videoer og informasjon som deles om dem - og det tenker vi på hele tiden. Alle tre søskene mine er veldig forsiktige med hvem de er venn med på facebook, og hvem de lar følge dem på instagram og enda da deler de kun delikate og ordentlige bilder av småbarna. Dette er også noe jeg tenker på, for selv om bloggen min ikke har lesertall på linje med storbloggerne i Norge vet jeg at mange i Bodø og rundt omkring leser - og ikke minst det at alt som postes på nettet blir der for evig.

Det at noen kan sitte hjemme på en blogg, på facebook, på instagram eller snapchat og dele bilder av småbarn som har gjort seg ut, som gråter, som er syke eller som er grisete i fjeset er meg et mysterium. JA til å være åpne og uretusjerte i samfunnet, Ja til naturlige settinger og å ikke ta seg selv høytidelig - men det blir ikke helt greit når det er snakk om et barn som kanskje ser tilbake på bildet av seg selv med en temperaturmåler opp ræva om 20 år og ikke synes det er greit i det hele tatt. Jeg tenker selv at jeg nok ville synes det var greit om mine foreldre hadde postet søte bilder av meg som visste min beste side - bilder som hadde vist hvor stolte de var av meg.

Dette er også grunnen til at det på min blogg er for det meste ''selfies'' og naturbilder - jeg vil gjerne beskytte de rundt meg. Jeg er jo med folk hver dag, men alle vennene mine vet at de ikke trenger være redd for at jeg skal poste masse rare bilder på bloggen, for jeg spør alltid om lov først og velger da også alltid ut de fineste bildene. Dette gjelder også når jeg tar bilder av mine små skjønne  - jeg tar jo en haug bilder med mitt gode kamera som vi kan se tilbake på når vi blir gamle. Er det noen som skiller seg ut som veldig fine spør jeg om lov til å poste de på bloggen. Skjerming av barn er utrolig viktig, og spesielt i dagens samfunn - aner dere hvor mange syke folk som fins der ute? hjelp sier jeg bare.

Så kommer vi til det verste - folk som drar det enda lengre enn å poste sykebilder av barnet sitt på blogg eller facebook - de som faktisk oppretter en hel blogg eller instagramkonto basert på et barn. VET DU HVA! Hver gang jeg ser et bloggnavn som går noe sånt som ''mammatil....'' , '' mammasom16'' ''ungmor'' etc kjenner jeg det raser inni meg. Greit nok - en inspirasjon og kanskje hjelp for andre unge uvitende mødre - men som oftest lest av nyskjerrige , godt voksne etablerte eller småjenter/gutter som underholdning. Og når var det greit at et lite barn som ikke har noe det skulle sagt blir landsdekkende underholdning? Det hele topper seg når jeg ser en video hvor et lite barn blir spurt om det er ''greit at mamma legger ut dette'' elller '' er det gøy at mamma har en blogg du er med på?'' Hva forventer du at barnet ditt som har all verdens tillit til at du gjør det som er rett for det svarer?

Greit - det fins unntak. Er du en etablert blogger som får barn og deler fine bilder av barnet i deres vanlige hverdag, greit. Men når du bygger et helt merkenavn basert på et lite barn, skaper deg et marked og omtrent selger barnet ditt som et produkt, så hyler det sirener i hodet mitt. Da når ikke synet lengre enn egen nesetipp.

Innlegg skrevet i natteørska 04.30 med forbehold om setning/gramatikkfeil.

  • 29.08.2015, 12:19

Dette er ikke greit?!


Greit nok at jeg ofte pusher på om å følge meg på ulike andre kanaler - jeg har omtrent et sosialt media for hvert av mine personlighetstrekk. Ergo - søt og romantisk i pastelltoner på weheartit, ironisk og småfrekk på twitter, morsom og uhøytidelig på snapchat, personlig og narsissistisk på instagram og en helt normal på facebook. Jeg tilpasser meg litt etter hvilke følgere jeg har - det er ikke sikkert hun som sitter på sykehuset på tvangsforing og klamrer seg til bloggpostene jeg har skrevet om spiseforstyrrelser ville syntes det var like bra om jeg postet små-mobbingsfilmer av vennene mine (typ snapchat-storyen min) her på bloggen, det kan hende ihun som sitter å skakkler av hvor stygg jeg var med skabb i trynet på snapstory ikke ville syntes det var like gøy å følge min overfiltrerte instagramkonto -

Men det er akkurat derfor jeg har forskjellige sider av meg selv i forskellige kanaler. Nå er det slik at jeg har postet snapchat-brukernavnet mitt på instagram og sagt folk kan følge meg der samt åpnet kontoen for offentligheten, noe som betyr at alle mine instagramfølgere kan adde meg - også de jeg ikke nødvendigvis har så mye til gode for også. Det er ingen personer jeg misliker eller bitcher mot til vanlig, jeg tror ikke jeg har mislikt en jente siden jeg var fjorten. Jeg prøver være snill mot alle, men det er en ting som jeg aldri klarer takle på en fin måte; nemlig ekle gutter som legger meg til på snapchat og spammer meg med diverse bilder jeg helst ville vært foruten å se. I det siste har fler og fler lagt meg til og haglet meg ned med beskjeder som rett å slett gjør meg kvalm - typ; ''netflix&chill?'' ''du skulle vært her'' (med bilde av dusjen sin) ''mmmm kom hit å få massasje''
ETC og jeg særriøst gir meg over. Det er så hæslig! Hvem legger til folk man ikke kjenner og skriver sånt?? Greit at mange kanskje føler de kan være litt mer forward mot meg når jeg deler snakkevideoer og slikt som jeg gjør, men fy fader - DE NESTE SOM SENDER MEG BILDER AV TISSEN SIN BLOKKERER JEG TVERT.

Jeg kan ikke kontrollere hvem som følger meg diverse steder - grunnen til at jeg har det ''åpent'' er på grunn av dere blogglesere som jeg føler ikke skal trenge be om å følge meg. Desverre kan jeg ikke filtrere ut fuckboys og pedofile griser, så jeg kan bare si det først som sist - send meg noe grisete og det er nulltoleranse. æsj er det!

 





Det var dagens utbrudd og kom etter at jeg våknet til 5 forskjellige morgenbrød på snapchatsjekkinga mi. Thanks for ruining my breakfast.

  • 23.06.2015, 03:48

Dette irriterer meg


Gud, klokka er halv 4 på natta og jeg får ikke sove. Jeg blar meg nedover facebook, kikker innom gruppene jeg er medlem i og ender opp i en av promoteringsgruppene for blogger - og hva ser jeg? jo, innlegg etter innlegg med triste overskrifter som omhandler temaer man virkelig ikke kødder med, og temaer som ikke burde ''nyttiggjøres'' seg av på måten jeg ser det gjør. Jenter som skriver om psykiske problemer, voldsepisoder og andre oppsiktsvekkende ting med et følgende '' gå inn på innlegget for å lese hva som skjedde.. '' eller '' du finner navnet på personen som skadet meg om du trykker deg inn'' (altså; akkurat disse setningene er produkter av min fantasi, for å prøve vise dere hva jeg mener med det jeg skriver her.

Jeg synes det oftere og oftere dukker opp ekstreme titler på blogginnlegg, spesielt på facebook - for å lokke inn folk og få flere lesere. Jo, folk vil lese om voldtekter, folk som er alene og triste, hva man spiser (eller ikke spiser) og andre tabubelagte ting - men å bruke sånt for å komme seg opp og fram i bloggverdenen er forkastelig. ALL ÆRE til de som vil 'komme ut' med sine problemer for kjente og kjære, hjelpe andre som er i samme situasjon som føler seg alene og gjøre tabubelagte temaer lettere å snakke om og tolerere i dagens samfunn, for tro meg; det trengs. MEN FOR GUDS SKYLD; ikke bruk det for å promotere deg selv.

Det er ingen hemmelighet at å være blogger er et attraktivt yrke, på godt og vondt. Mange dømmer bloggere fordi de har denne drømmejobben hvor de synlig gjør veldig lite og lever et herlig, godt betalt liv - og det er klart det er noe mange higer etter. Man vil bli kjent, og det er et hav blogger der ute som hver dag skriver for å nå ut og få bloggen sin mot toppen, for det er der man må være for å leve av dette. Men å bruke egne problemer og vanskelige tema kun for å nå dit; fy skam seg. Jeg lover dere en ting; innlegget deres vil muligens bli lest. Av mange. Du kan få mange tusen treff, og bloggen vil fly til tops.. for et par dager. Det er nemlig ikke så lett å holde seg på toppen, og da må dere fortsette å skrive ubehagelige ting for å bli der oppe, siden det var dette som gjorde bloggen i utgangspunktet. Også får du kanskje noen treff på de neste innleggene før folk går leie, og fortsetter lese de som jobber steinhardt for bloggen sin, uten å bruke skitne knep for det.

Dette hørtes muligens kjempeslemt ut, og det hørtes ikke egentlig ut som meg i det hele tatt - jeg er som regel snill som dagen er lang, og slenger veldig sjelden med leppa om ting.. men dette er noe som har irritert meg i lang stund, og jeg kjenner virkelig det må ut. Og heldig som jeg er, så har jeg en blogg jeg kan skrive fra meg frustrasjonen på.
MEN - jeg skal ikke dele dette innlegget med en dramatisk tittel og lure folk inn her, jeg skal ikke promotere for å tjene lesere på innlegg som overgår dagens outfit og hverdagsbilder. Nei, det er ikke ofte lengre jeg kommer med personlige tekster her, men dette må ut.


Og nå er jeg blid igjen.  Ferdig med saken, puh!

  • 21.01.2015, 00:50

Alltid stå på ditt


En av tingene jeg synes er verst i det norske samfunnet idag er drittslengingen vi finner oss i. Ikke bare det vi selv slenger av oss, men også det vi oppfatter andre si uten å stå imot.
Jeg er av natur en snill person, jeg har empati og omsorg - noe jeg er utrolig stolt over. Det er kvaliteter jeg verdsetter høyt hos andre, og det er derfor viktig for meg å inneha disse kvalitetene selv. Mens jeg har vokst opp har det alltid vært veldig viktig for meg at ingen blir såret. Om jeg hører noen si noe til en person som kan utløse ekkel stemning eller gjør at personen skjemmes eller blir lei seg vrenger det seg i magen min, og jeg synes det er forferdelig ukomfertabelt. Jeg må innrømme at jeg i blandt ikke klarer å si noe i disse situasjonene - men jeg kan også si at jeg aldri sier meg enig eller bygger på dette. Dette er som sagt en viktig egenskap for meg.

I det siste har jeg lest mye drittslenging på nett. Dette har hovedsaklig vært mot bloggere og da mest Caroline Berg alias fotballfrue. Jeg skjønner veldig godt kritikken, og jeg synes det er helt rett å diskutere både bilderedigering og kommentarforfalskning - men der går grensen. Jeg ser for meg at det var jeg som satt i hennes sko, og jeg kunne lese nesten 200 sider nesten utelukkende negativt om jeg selv om min blogg. Det hadde brutt meg helt ned.. Jeg synes ikke at noen i verden burde måtte være i en slik situasjon. Jeg leser om boikotting av bloggen, sladring til riksdekkende media og alt slags annet vondt.. og det svir i magen for deres skyld.

Jeg har lest mange blogger opp igjennom tidene - favorittene mine har vært fotballfrue, som har blitt kritisert for omtrent alt mulig, Kristine ullebø som har blitt tildelt både spiseforstyrrelser og annet vondt, Eirin kristiansen som har blitt kalt kjedelig og mange andre som har fått mye vondt sagt. Det som er felles for alle disse personene er at de ikke har gjort en flue fortred når det kommer til enkeltpersoner. Ja, noen kan ha blitt påvirket av at Caroline har vist en glanset versjon av alt på bloggen, eller at Kristine har brukt lite klær og vist fram en skrapa kropp - men ingen av dem har vel noen sinne ment å være slemme. De er bare mennesker, og de får vel like vondt som alle andre av å få kritikk.




Det er mye jeg er enig i av kritikk - men min mening er at jeg ikke misliker noen før de har gjort andre galt. Har du hetset en annen person har du mistet min respekt - men har du gjort andre moralske feil som kan rettes opp - og som ingen har blitt direkte såret av og i tillegg beklaget synes jeg ikke det skal måtte ligge i bagasjen resten av livet.
Jeg kommer å stå på det uansett hvor mange som synes jeg er teit fordi jeg ikke er med på å hate folk som har gjort dumme ting. Ingenting er uopprettelig, og de fleste av oss lever med gode intensjoner i livet selv om vi iblandt fucker opp.



Er du snill mot meg og alle andre, er jeg og alle andre snille mot deg og. Fantastisk regel å leve etter.

  • 17.08.2014, 21:00

Når ble andres meninger viktigere enn våre verdier i livet?


Her til dagen leste jeg noe som gjorde meg veldig trist - det var på et eller annet forum at en ung jente hadde opprettet en tråd om at hun gruet seg slik til første skoledag fordi hun følte seg stygg. At hun hadde sett klasselisten og følte alle jentene hun hadde kommet i klassen til var så vakre i forhold til henne. Denne jenta lette etter tips til å skulke dagen.. første skoledag, en dag man ligge søvnløs før, plukke ut antrekk og glede seg til.. Tenk at noe slikt som så dårlig selvfølelse skal komme i veien for dette. Jeg mener det er samfunnets feil at slike ting skjer - vi har aldri vært mer overfladiske og opptatte av utseendet enn vi er nå om dagen. Vi diskuterer andres utseende, kropper og klær i fleng uten å engang tenke over de andre kvalitetene en person har som godhet, pågangsmot og suksess. Kvinner som ikke har gjort en døyt annet i livet enn å poste bilder av seg selv på instagram og være pene er mer kjente enn kvinner som har kjempet for Norge i krig, vært med å styre landet som vi er så glad i, ledet fredsorganisasjoner og andre herlige ting.

Jeg synes det er så feil fokus for tiden , og det gjør vondt at det skal være slik. Mange mener det samme - men når sjansen byr seg til å rake ned på andre for å få seg selv til å føle seg hakket bedre er det få som kan stå imot. Driven mot å få likes på dine kommentarer fra andre som også liker være småfrekke på internaett er for stor, og da har man ført videre en veldig dårlig holdning. Jeg har lest uendelig mange tråder om kjente bloggere - og en ting som aller oftest blir diskutert der er kropp. Hvor kraftig en jente er - hvor tykke ben hun har eller hvor lite hun spiser. Andre spekulasjoner rundt livene deres og fæle ryktespredninger. Når jeg ser en jente som er hakket mer formfull enn idealet tenker jeg ofteat jeg gjerne skulle sett slik ut. Også leser jeg kommentarene om jenta og tenker at jeg ikke vil ha slike rettet mot meg. Jeg skal være ærlig - jeg ers om alle andre livredd for andres meninger. Det er det som trykker mest. Jeg tenker ofte på det - når jeg sminker meg, kler meg, tar bilder til Instagram - hvordan vil andre se dette? Vil de like det?

Jeg poster ofte bilder på instagram, mange av mine kjære, mange av fine ting rundt meg og mange av meg selv. Jeg tenker at det kanskje virker litt overfladisk iblandt - og at jeg kanskje virker selvsentrert. Som om jeg synes jeg selv er helt nydelig, eller at jeg skryter hemningsløst av min fint opprette seng.. Men sannheten er jo at jeg elsker å bli likt. Jeg liker meg selv dårlig utseendemessig, men det hjelper på når andre liker bilder. Det tror jeg det gjør for de fleste egentlig og jeg tror det er litt av grunnen til at vi er så opptatte av utseende som vi er. Men ting har tatt litt av - og om ting fortsetter i denne retningen tror jeg ikke vi har mange verdier igjen etter hvert. Jeg liker å se på meg selv som en god person, og jeg prøver tenke at jeg er smart og snill. det er det viktigste for meg, og det er kvaliteter jeg setter høyt hos andre og. Jeg prøver ofte å tenke at det ikke spiller så stor rolle hva andre synes om hvordan jeg kler meg, om jeg sminker meg før jeg går på butikken eller om jeg har et rotete rom den dagen - men allikevell gnager det i hodet. Og jeg skulle ønske det ikke var slik.. Jeg håper virkelig verden forandrer seg snart og vi starter se de viktigste tingene igjen. Jeg vil gjerne at mitt kommende barn skal vokse opp i en verden der det spiller større rolle hva du gjør enn hvordan du ser ut..



Jeg hadde egentlig tenkt å la være poste dette bildet fordi jeg følte meg så stygg uten sminke ute i ødemarka på en søndag. Men herregud - jeg var på en nydelig gåtur med de fineste personene i livet mitt; hvem søren bryr seg om at jeg gikk i blå plusjbukse og svær hettegenser? Hvilken rolle spilte de tusen betennelsene i pannea mi for hvor fin turen ble? Nei jeg tenkte ikke over det der og da - og da skal jeg jammen ikke tenke over det etterpå heller.

Det var dagens utblåsning. God søndag:-)

  • 19.04.2014, 12:03

Hvor sunn er du?


Jeg vet det er skrevet opp og ned og bort og fram om dette temaet i det siste, både på blogger, forumer, aviser og egentlig de fleste andre steder og. Til og med jeg har skreet om det før - men jeg følte virkelig jeg må få luftet tankene litt nå og, og det er jo hva jeg har min kjære blogg til.



Hehe litt speltkkpmpe med karbonadedeig. #suntågått. Nøt

Etter noen år med sykdom sitter jeg på en god del erfaringer og bekjentskap innenfor ''sykemiljøet''. Når man blogger om noe så privat, og noe som så mange sliter med i det skjulte er det bare å  forvente at noen av leserne tar kontakt, eller at man ved andre måter kommer i kontakt med noen som ikke har det så bra. Iløpet av de siste årene har jeg sett utallige tilfeller av jenter med anoreksi, bulimi, ortoreksi og alle mulige blandinger av disse. Jeg har fulgt prosessen til mange som prøver bli bedre, som har innsett at dette ikke er et liv de vil ha-   og det er jo fantatisk. Problemet er bare at veldig mange av disse personene har mistet kontakten med det normale liv de fleste mennesker lever. De har mistet seg selv i sykdomsforløpet. og vet ikke helt hvordan livet er på den andre siden lengre.

Her om dagen snakka jeg med ei jente som hadde slitt med anoreksi i mange år. Hun var veldig undervektig, og hun hadde utrolig mange restriksjoner ang mat. Hun hadde så lest om den fantastiske bananjenta som er så mye omtalt i media for tiden (bare søk henne opp, jeg orker ikke linke engang i og med at jeg synes siden hennes og livsstilen er helt latterlig)  og funnet ut at hun kunne føle seg trygg og spise mer om hun la om livsstilen sin til vegansk. Argumentene hennes for at dette var greit var at hun nå klarte spise mengden kalorier man bør innnta for å kunne øke vekten når hun hadde et kosthold som bestod av disse sunne, naturlige matvarene. Hun hadde noen matvarer hun var redd for i dette veganske kostholdet, men det gikk greit og hun prøvde nye ting! Alt var strålende og fantastisk.

Jeg kjente faktisk panikken spre seg i kroppen for hennes skyld. Om jeg går så langt som å kalle anoreksi en livsstil - og poengterer at det er en svært usunn livsstil (til tross for at noen spiser kun kylling, brokkoli, tran og epler) så er det fortsatt ej tvang som ligger under. Om man bytter til en livsstil som kan være litt sunnere fordi man faktisk får energien kroppen trenger betyr det ikke at det er bra. Man vil aldri bli frisk fra en restriktiv spiseforstyrrelse med å flytte restriksjonene. Jeg har også hørt om mange anorektikere som finner tilbake treningsglede og finner ut at om de spiser rent nok og godt nok til å bygge muskler uten å legge på seg så mye fett på kroppen kan de delta i bikini-fitnesskonkurranser og da har de en legit grunn for å fortsette spise ting som i deres øyne er trygge. Vel, da spør jeg dere som er blitt friske på muskelbyggingsdiett; Hvor sunt er det å måtte stå over påskefrokost med familien fordi man selv har helt egen chiagrøt som skal spises rett før trening? Hvor sunt er det å følge et kosthold hvor sjokolade er fienden mens questbars er hellige?

Nå sier ikke jeg det er dårlig å spise sunne matvarer. Om man er frisk i hodet fra før av har man ingenting å tape på å velge kyllig over grandis til middag noen dager, eller å bestille salat på restaurant med vennene sine - om man velger det selv er det null stress. Men om du har en liten basill på hjernen som forteller deg at grandis er farlig, og at du kommer til å øke noe annet enn muskelmassen ved å spise det selv om du egentlig har lyst - da er det skurrende i mine øyne.

For å sitere ei veldig smart jente jeg kjenner; Pizza, brus og chips hver dag er ikke noe kroppen trenger. Men det er ikke chiafrø med mandelmelk heller.

Vær så snill å ikke lur dere selv. Jeg har selv vært der hvor jeg klarte fint å spise mengder cottage cheese, iskrem uten sukker,laks,  questbars og skyr. Selv om jeg fikk i meg næringsstoffene kroppen trengte, ville jeg bare lurt meg selv om jeg dermed trodde jeg var frisk. Å bli bedre handler om å ikke limitere seg til et utvalg matvarer. Det handler om å ikke frykte noen. Om man vil ha potetgull er det like lite sunt å nekte seg det som å spise det. Om man spiser 20 bananer om dagen klarer man seg nok kalorimessig, men det er fortsatt veldig forstyrret tankegang. Man blir rett å slett ikke frisk ved å ikke gjøre ting man synes er ubehagelig. Det er ingen quick fix.



Her ser dere to bilder - to forskjellige spisemønster. Ingen av dem spesielt sunne. Å gå fra en obsession til en annen er å stå på stedet hvil.
Gjerne fortell meg hvor sunn du er nå når du har økt vekta med 10 kg og skal stille i fitnesskonkurranse. Fortell meg hvor bra det er for kroppen med ordentlig næring som kokosfett, rawfood og en haug proteiner. Fortell meg hvordan  du er sunnere enn mammaen min på 60 som spiser is hver dag og spanderer restaurant på familien sin for å glede seg selv og oss ofte.

Jeg kommer ikke til å kjøpe det.

Nei uff, nå ble det mye utblåsning av tanker her. Jeg har planer for kvelden - så jeg får komme meg i dagens gjøremål. I kveld er det ut med mine beste venninner. Jeg skal nyte en flaske champgane, til tross for at den er full av sukker som kroppen ikke har noe nytte av. Jeg skal ut å kose meg med vennene mine, så får du sitte å kose deg med grønnsakstavene og mager kesamen din.

Lena Ludvigsen -

Blid jente fra Nordnorge, nærmere bestemt Bodø. Har blogget siden 2011, litt på og av - men mest på i perioder. Etter å ha vært ferdig med videregående og startet på to forskjellige studier på Universitetet ble jeg veldig syk og lagt inn på sykehus i et år. Etter dette fant jeg ut at jeg måtte bort fra lille Bodø og oppleve noe helt nytt - I fjor tilbragte jeg derfor et år i USA, nærmere bestemt Orlando. Her jobbet jeg i Disney World, og møtte også mitt livs kjærlighet. Jeg flyttet dermed til Trondheim og startet deltidsskole for å bli barnehagelærer/pedagogisk leder. Jeg sikter videre mot grunnskolelærer eller spesialpedagog etter bacheloren. Ellers så bor jeg her i Trondheim på Solsiden med min kjære, og jobber på Jordbærpikene :- )

Search

Bloggdesign

hits