Skrevet: 21.07.2017 10:15 ©Lena Ludvigsen


Da jeg startet på skolen for et år siden var det mest fordi jeg var for sent ute til å søke på 1- opptak da jeg kom hjem fra USA og måtte ta en restplass for å bo her i Trondheim og studere - Jeg hadde et par valg, og barnehagelærer er noe jeg flere ganger har vurdert, så da ble valget ganske enkelt. Jeg har alltid vært glad i barn, og det ligger så naturlig for meg å ta vare på dem og jeg synes det er utrolig givende. 

 


Ingenting på denne jord betyr mer for meg enn mine små 

Da jeg startet på skolen gikk det raskt fra å være herlig å være med barn til å være herlig å lære om barn. Det er så fascinerende, utviklingen - hvor unike hvert barn er. Da slutten av første halvår var gått hadde jeg funnet ut at dette var feltet jeg ville jobbe innenfor, med sikkerhet. På dette tidspunktet hadde vi gått igjennom barns utvikling gjennom lek, lekens nytteverdi og egenverdi - og vi hadde begynt å nærme oss inn på motorisk og språklig utvikling. 

Andre semester gikk vi mer inn på psykologien, og her er det jeg virkelig fikk opp øynene for hva jeg brenner for innenfor faget. Alle bøkene innenfor psykologien kjenner jeg gir meg så mye, og jeg vil bare lese mer, lære mer. Spesialpedagogikk er det jeg vil lære om, og det er spesialpedagog jeg skal bli. Disse enda mer unike tilfellene hvor et barn kanskje ikke utvikler seg så raskt på ulike områder. Nå snakker jeg ikke om at alle barn skal utvikle seg etter akkurat samme mål, som om alle var like - for alle har ulike bakgrunner og utgangspunkt. Men de tilfellene hvor det går forbi å være ''litt tregere'' til å bli et problem for barnet når det kommer til sosial kontakt og det å passe inn i samfunnet, som igjen er en viktig del av å føle seg til rette i et samfunn. Det å jobbe med disse tilfellene, og kanskje komme fram til grunnene til at det er slik er noe som interesserer meg. 

Over til dystrere emne - noen ganger er det slik at barn sliter med ulike konktaktmessige forhold fordi de har hatt det vanskelig hjemme. Så mange som 1 av 4 barn blir mishandlet i hjemmet, og jeg har til og med hørt saker hvor barn har blitt forgrepet seg på i barnehager. Dette er noe som gjør meg både trist og opprørt, og det treffer meg skikkelig hardt i magen hvordan noen kan gjøre slikt mot uskyldige små barn. BARN. Når jeg hører om disse sakene vil jeg helst lukke ørene og late som det ikke skjer - men det skjer, og jeg vil bruke en makt jeg har som voksen til å kunne forebygge dette. Det er noe jeg brenner for.
Det kan være hvem som helst, det finnes så mange syke mennesker i denne verdenen. Det er nok mørketall på dette platå også, nettopp fordi det er knyttet opp mot skam og skyld. Det bør ikke være det for de dette skjer med, og jeg skulle ønske verden var slik at dette ikke forblir tabu temaer, men at det går ann å snakke - både voksne og voksne og voknse og barn. For å forhindre må vi vite. Og for å vite må alle åpne øynene for at dette er et stort, mørkt og absolutt svært problem i verden. 

Jeg anbefaler også alle å lese denne artikkelen som læreren min fra i fjor har skrevet om barn og seksualitet. 
http://barnehage.no/helse/2016/02/hvordan-kan-barn-fortelle-om-seksuelle-overgrep-nar-kropp-er-et-tabu/ 




Skrevet: 04.09.2015 15:42 ©Lena Ludvigsen


Hei dere - Jeg ville bare inn å fortelle at jeg tar noen dager pause herfra. Situasjonen rundt i verden går ganske innpå meg, og jeg synes det blir vanskelig å blogge når det skjer så fryktelige ting rundt. Til vanlig er jeg en skikkelig struts å stikker hodet i sanden for ting jeg synes er ubehagelig - det skjer hver bidige gang, men denne gangen er det for stort, for omfattende og for grusomt til at det går ann. Jeg blogger jo fordi jeg elsker å skrive, men føler det blir alt for overfladisk og teit å komme med noe som helst annet enn en oppfordring om å hjelpe på de måtene man kan - doner penger, send klær og be for de stakkars menneskene som har mistet hjemmet sitt og flykter for livet.


De fleste trekker vel paralellen til dette bildet - jeg får meg rett å slett ikke til å poste bildet som går worldwide, sladdet ansikt eller ikke.

Her hjemme skal det gås gjennom alt av klær og ting vi kan sende til de som har mer bruk for det. Sender alle mine tanker til alle på flukt fra Budapest ♥ Det er vondt å tenke på hvor forferdelig noen menneskers hverdag er, men det er enda verre når man setter det i kontrast med vår egen. Er så takknemlig for at jeg har hele min familie i nærområdet, friske og raske - at jeg har utdannelse, mat på bordet og alt jeg ellers trenger i livet.




Skrevet: 03.09.2015 08:32 ©Lena Ludvigsen


Dette er en sak som er ganske viktig for meg - jeg har ingen barn selv, men jeg har derimot fire nevøer og en niese jeg elsker over alt på jord. Alle er under 18 år, 4/5 er faktisk under 5 år. De har altså ingen stemme selv når det kommer til bilder, videoer og informasjon som deles om dem - og det tenker vi på hele tiden. Alle tre søskene mine er veldig forsiktige med hvem de er venn med på facebook, og hvem de lar følge dem på instagram og enda da deler de kun delikate og ordentlige bilder av småbarna. Dette er også noe jeg tenker på, for selv om bloggen min ikke har lesertall på linje med storbloggerne i Norge vet jeg at mange i Bodø og rundt omkring leser - og ikke minst det at alt som postes på nettet blir der for evig.

Det at noen kan sitte hjemme på en blogg, på facebook, på instagram eller snapchat og dele bilder av småbarn som har gjort seg ut, som gråter, som er syke eller som er grisete i fjeset er meg et mysterium. JA til å være åpne og uretusjerte i samfunnet, Ja til naturlige settinger og å ikke ta seg selv høytidelig - men det blir ikke helt greit når det er snakk om et barn som kanskje ser tilbake på bildet av seg selv med en temperaturmåler opp ræva om 20 år og ikke synes det er greit i det hele tatt. Jeg tenker selv at jeg nok ville synes det var greit om mine foreldre hadde postet søte bilder av meg som visste min beste side - bilder som hadde vist hvor stolte de var av meg.

Dette er også grunnen til at det på min blogg er for det meste ''selfies'' og naturbilder - jeg vil gjerne beskytte de rundt meg. Jeg er jo med folk hver dag, men alle vennene mine vet at de ikke trenger være redd for at jeg skal poste masse rare bilder på bloggen, for jeg spør alltid om lov først og velger da også alltid ut de fineste bildene. Dette gjelder også når jeg tar bilder av mine små skjønne  - jeg tar jo en haug bilder med mitt gode kamera som vi kan se tilbake på når vi blir gamle. Er det noen som skiller seg ut som veldig fine spør jeg om lov til å poste de på bloggen. Skjerming av barn er utrolig viktig, og spesielt i dagens samfunn - aner dere hvor mange syke folk som fins der ute? hjelp sier jeg bare.

Så kommer vi til det verste - folk som drar det enda lengre enn å poste sykebilder av barnet sitt på blogg eller facebook - de som faktisk oppretter en hel blogg eller instagramkonto basert på et barn. VET DU HVA! Hver gang jeg ser et bloggnavn som går noe sånt som ''mammatil....'' , '' mammasom16'' ''ungmor'' etc kjenner jeg det raser inni meg. Greit nok - en inspirasjon og kanskje hjelp for andre unge uvitende mødre - men som oftest lest av nyskjerrige , godt voksne etablerte eller småjenter/gutter som underholdning. Og når var det greit at et lite barn som ikke har noe det skulle sagt blir landsdekkende underholdning? Det hele topper seg når jeg ser en video hvor et lite barn blir spurt om det er ''greit at mamma legger ut dette'' elller '' er det gøy at mamma har en blogg du er med på?'' Hva forventer du at barnet ditt som har all verdens tillit til at du gjør det som er rett for det svarer?

Greit - det fins unntak. Er du en etablert blogger som får barn og deler fine bilder av barnet i deres vanlige hverdag, greit. Men når du bygger et helt merkenavn basert på et lite barn, skaper deg et marked og omtrent selger barnet ditt som et produkt, så hyler det sirener i hodet mitt. Da når ikke synet lengre enn egen nesetipp.

Innlegg skrevet i natteørska 04.30 med forbehold om setning/gramatikkfeil.




Skrevet: 29.08.2015 12:19 ©Lena Ludvigsen


Greit nok at jeg ofte pusher på om å følge meg på ulike andre kanaler - jeg har omtrent et sosialt media for hvert av mine personlighetstrekk. Ergo - søt og romantisk i pastelltoner på weheartit, ironisk og småfrekk på twitter, morsom og uhøytidelig på snapchat, personlig og narsissistisk på instagram og en helt normal på facebook. Jeg tilpasser meg litt etter hvilke følgere jeg har - det er ikke sikkert hun som sitter på sykehuset på tvangsforing og klamrer seg til bloggpostene jeg har skrevet om spiseforstyrrelser ville syntes det var like bra om jeg postet små-mobbingsfilmer av vennene mine (typ snapchat-storyen min) her på bloggen, det kan hende ihun som sitter å skakkler av hvor stygg jeg var med skabb i trynet på snapstory ikke ville syntes det var like gøy å følge min overfiltrerte instagramkonto -

Men det er akkurat derfor jeg har forskjellige sider av meg selv i forskellige kanaler. Nå er det slik at jeg har postet snapchat-brukernavnet mitt på instagram og sagt folk kan følge meg der samt åpnet kontoen for offentligheten, noe som betyr at alle mine instagramfølgere kan adde meg - også de jeg ikke nødvendigvis har så mye til gode for også. Det er ingen personer jeg misliker eller bitcher mot til vanlig, jeg tror ikke jeg har mislikt en jente siden jeg var fjorten. Jeg prøver være snill mot alle, men det er en ting som jeg aldri klarer takle på en fin måte; nemlig ekle gutter som legger meg til på snapchat og spammer meg med diverse bilder jeg helst ville vært foruten å se. I det siste har fler og fler lagt meg til og haglet meg ned med beskjeder som rett å slett gjør meg kvalm - typ; ''netflix&chill?'' ''du skulle vært her'' (med bilde av dusjen sin) ''mmmm kom hit å få massasje''
ETC og jeg særriøst gir meg over. Det er så hæslig! Hvem legger til folk man ikke kjenner og skriver sånt?? Greit at mange kanskje føler de kan være litt mer forward mot meg når jeg deler snakkevideoer og slikt som jeg gjør, men fy fader - DE NESTE SOM SENDER MEG BILDER AV TISSEN SIN BLOKKERER JEG TVERT.

Jeg kan ikke kontrollere hvem som følger meg diverse steder - grunnen til at jeg har det ''åpent'' er på grunn av dere blogglesere som jeg føler ikke skal trenge be om å følge meg. Desverre kan jeg ikke filtrere ut fuckboys og pedofile griser, så jeg kan bare si det først som sist - send meg noe grisete og det er nulltoleranse. æsj er det!

 





Det var dagens utbrudd og kom etter at jeg våknet til 5 forskjellige morgenbrød på snapchatsjekkinga mi. Thanks for ruining my breakfast.




Skrevet: 23.06.2015 03:48 ©Lena Ludvigsen


Gud, klokka er halv 4 på natta og jeg får ikke sove. Jeg blar meg nedover facebook, kikker innom gruppene jeg er medlem i og ender opp i en av promoteringsgruppene for blogger - og hva ser jeg? jo, innlegg etter innlegg med triste overskrifter som omhandler temaer man virkelig ikke kødder med, og temaer som ikke burde ''nyttiggjøres'' seg av på måten jeg ser det gjør. Jenter som skriver om psykiske problemer, voldsepisoder og andre oppsiktsvekkende ting med et følgende '' gå inn på innlegget for å lese hva som skjedde.. '' eller '' du finner navnet på personen som skadet meg om du trykker deg inn'' (altså; akkurat disse setningene er produkter av min fantasi, for å prøve vise dere hva jeg mener med det jeg skriver her.

Jeg synes det oftere og oftere dukker opp ekstreme titler på blogginnlegg, spesielt på facebook - for å lokke inn folk og få flere lesere. Jo, folk vil lese om voldtekter, folk som er alene og triste, hva man spiser (eller ikke spiser) og andre tabubelagte ting - men å bruke sånt for å komme seg opp og fram i bloggverdenen er forkastelig. ALL ÆRE til de som vil 'komme ut' med sine problemer for kjente og kjære, hjelpe andre som er i samme situasjon som føler seg alene og gjøre tabubelagte temaer lettere å snakke om og tolerere i dagens samfunn, for tro meg; det trengs. MEN FOR GUDS SKYLD; ikke bruk det for å promotere deg selv.

Det er ingen hemmelighet at å være blogger er et attraktivt yrke, på godt og vondt. Mange dømmer bloggere fordi de har denne drømmejobben hvor de synlig gjør veldig lite og lever et herlig, godt betalt liv - og det er klart det er noe mange higer etter. Man vil bli kjent, og det er et hav blogger der ute som hver dag skriver for å nå ut og få bloggen sin mot toppen, for det er der man må være for å leve av dette. Men å bruke egne problemer og vanskelige tema kun for å nå dit; fy skam seg. Jeg lover dere en ting; innlegget deres vil muligens bli lest. Av mange. Du kan få mange tusen treff, og bloggen vil fly til tops.. for et par dager. Det er nemlig ikke så lett å holde seg på toppen, og da må dere fortsette å skrive ubehagelige ting for å bli der oppe, siden det var dette som gjorde bloggen i utgangspunktet. Også får du kanskje noen treff på de neste innleggene før folk går leie, og fortsetter lese de som jobber steinhardt for bloggen sin, uten å bruke skitne knep for det.

Dette hørtes muligens kjempeslemt ut, og det hørtes ikke egentlig ut som meg i det hele tatt - jeg er som regel snill som dagen er lang, og slenger veldig sjelden med leppa om ting.. men dette er noe som har irritert meg i lang stund, og jeg kjenner virkelig det må ut. Og heldig som jeg er, så har jeg en blogg jeg kan skrive fra meg frustrasjonen på.
MEN - jeg skal ikke dele dette innlegget med en dramatisk tittel og lure folk inn her, jeg skal ikke promotere for å tjene lesere på innlegg som overgår dagens outfit og hverdagsbilder. Nei, det er ikke ofte lengre jeg kommer med personlige tekster her, men dette må ut.


Og nå er jeg blid igjen.  Ferdig med saken, puh!




Skrevet: 21.01.2015 00:50 ©Lena Ludvigsen


En av tingene jeg synes er verst i det norske samfunnet idag er drittslengingen vi finner oss i. Ikke bare det vi selv slenger av oss, men også det vi oppfatter andre si uten å stå imot.
Jeg er av natur en snill person, jeg har empati og omsorg - noe jeg er utrolig stolt over. Det er kvaliteter jeg verdsetter høyt hos andre, og det er derfor viktig for meg å inneha disse kvalitetene selv. Mens jeg har vokst opp har det alltid vært veldig viktig for meg at ingen blir såret. Om jeg hører noen si noe til en person som kan utløse ekkel stemning eller gjør at personen skjemmes eller blir lei seg vrenger det seg i magen min, og jeg synes det er forferdelig ukomfertabelt. Jeg må innrømme at jeg i blandt ikke klarer å si noe i disse situasjonene - men jeg kan også si at jeg aldri sier meg enig eller bygger på dette. Dette er som sagt en viktig egenskap for meg.

I det siste har jeg lest mye drittslenging på nett. Dette har hovedsaklig vært mot bloggere og da mest Caroline Berg alias fotballfrue. Jeg skjønner veldig godt kritikken, og jeg synes det er helt rett å diskutere både bilderedigering og kommentarforfalskning - men der går grensen. Jeg ser for meg at det var jeg som satt i hennes sko, og jeg kunne lese nesten 200 sider nesten utelukkende negativt om jeg selv om min blogg. Det hadde brutt meg helt ned.. Jeg synes ikke at noen i verden burde måtte være i en slik situasjon. Jeg leser om boikotting av bloggen, sladring til riksdekkende media og alt slags annet vondt.. og det svir i magen for deres skyld.

Jeg har lest mange blogger opp igjennom tidene - favorittene mine har vært fotballfrue, som har blitt kritisert for omtrent alt mulig, Kristine ullebø som har blitt tildelt både spiseforstyrrelser og annet vondt, Eirin kristiansen som har blitt kalt kjedelig og mange andre som har fått mye vondt sagt. Det som er felles for alle disse personene er at de ikke har gjort en flue fortred når det kommer til enkeltpersoner. Ja, noen kan ha blitt påvirket av at Caroline har vist en glanset versjon av alt på bloggen, eller at Kristine har brukt lite klær og vist fram en skrapa kropp - men ingen av dem har vel noen sinne ment å være slemme. De er bare mennesker, og de får vel like vondt som alle andre av å få kritikk.




Det er mye jeg er enig i av kritikk - men min mening er at jeg ikke misliker noen før de har gjort andre galt. Har du hetset en annen person har du mistet min respekt - men har du gjort andre moralske feil som kan rettes opp - og som ingen har blitt direkte såret av og i tillegg beklaget synes jeg ikke det skal måtte ligge i bagasjen resten av livet.
Jeg kommer å stå på det uansett hvor mange som synes jeg er teit fordi jeg ikke er med på å hate folk som har gjort dumme ting. Ingenting er uopprettelig, og de fleste av oss lever med gode intensjoner i livet selv om vi iblandt fucker opp.



Er du snill mot meg og alle andre, er jeg og alle andre snille mot deg og. Fantastisk regel å leve etter.




Skrevet: 17.08.2014 21:00 ©Lena Ludvigsen


Her til dagen leste jeg noe som gjorde meg veldig trist - det var på et eller annet forum at en ung jente hadde opprettet en tråd om at hun gruet seg slik til første skoledag fordi hun følte seg stygg. At hun hadde sett klasselisten og følte alle jentene hun hadde kommet i klassen til var så vakre i forhold til henne. Denne jenta lette etter tips til å skulke dagen.. første skoledag, en dag man ligge søvnløs før, plukke ut antrekk og glede seg til.. Tenk at noe slikt som så dårlig selvfølelse skal komme i veien for dette. Jeg mener det er samfunnets feil at slike ting skjer - vi har aldri vært mer overfladiske og opptatte av utseendet enn vi er nå om dagen. Vi diskuterer andres utseende, kropper og klær i fleng uten å engang tenke over de andre kvalitetene en person har som godhet, pågangsmot og suksess. Kvinner som ikke har gjort en døyt annet i livet enn å poste bilder av seg selv på instagram og være pene er mer kjente enn kvinner som har kjempet for Norge i krig, vært med å styre landet som vi er så glad i, ledet fredsorganisasjoner og andre herlige ting.

Jeg synes det er så feil fokus for tiden , og det gjør vondt at det skal være slik. Mange mener det samme - men når sjansen byr seg til å rake ned på andre for å få seg selv til å føle seg hakket bedre er det få som kan stå imot. Driven mot å få likes på dine kommentarer fra andre som også liker være småfrekke på internaett er for stor, og da har man ført videre en veldig dårlig holdning. Jeg har lest uendelig mange tråder om kjente bloggere - og en ting som aller oftest blir diskutert der er kropp. Hvor kraftig en jente er - hvor tykke ben hun har eller hvor lite hun spiser. Andre spekulasjoner rundt livene deres og fæle ryktespredninger. Når jeg ser en jente som er hakket mer formfull enn idealet tenker jeg ofteat jeg gjerne skulle sett slik ut. Også leser jeg kommentarene om jenta og tenker at jeg ikke vil ha slike rettet mot meg. Jeg skal være ærlig - jeg ers om alle andre livredd for andres meninger. Det er det som trykker mest. Jeg tenker ofte på det - når jeg sminker meg, kler meg, tar bilder til Instagram - hvordan vil andre se dette? Vil de like det?

Jeg poster ofte bilder på instagram, mange av mine kjære, mange av fine ting rundt meg og mange av meg selv. Jeg tenker at det kanskje virker litt overfladisk iblandt - og at jeg kanskje virker selvsentrert. Som om jeg synes jeg selv er helt nydelig, eller at jeg skryter hemningsløst av min fint opprette seng.. Men sannheten er jo at jeg elsker å bli likt. Jeg liker meg selv dårlig utseendemessig, men det hjelper på når andre liker bilder. Det tror jeg det gjør for de fleste egentlig og jeg tror det er litt av grunnen til at vi er så opptatte av utseende som vi er. Men ting har tatt litt av - og om ting fortsetter i denne retningen tror jeg ikke vi har mange verdier igjen etter hvert. Jeg liker å se på meg selv som en god person, og jeg prøver tenke at jeg er smart og snill. det er det viktigste for meg, og det er kvaliteter jeg setter høyt hos andre og. Jeg prøver ofte å tenke at det ikke spiller så stor rolle hva andre synes om hvordan jeg kler meg, om jeg sminker meg før jeg går på butikken eller om jeg har et rotete rom den dagen - men allikevell gnager det i hodet. Og jeg skulle ønske det ikke var slik.. Jeg håper virkelig verden forandrer seg snart og vi starter se de viktigste tingene igjen. Jeg vil gjerne at mitt kommende barn skal vokse opp i en verden der det spiller større rolle hva du gjør enn hvordan du ser ut..



Jeg hadde egentlig tenkt å la være poste dette bildet fordi jeg følte meg så stygg uten sminke ute i ødemarka på en søndag. Men herregud - jeg var på en nydelig gåtur med de fineste personene i livet mitt; hvem søren bryr seg om at jeg gikk i blå plusjbukse og svær hettegenser? Hvilken rolle spilte de tusen betennelsene i pannea mi for hvor fin turen ble? Nei jeg tenkte ikke over det der og da - og da skal jeg jammen ikke tenke over det etterpå heller.

Det var dagens utblåsning. God søndag:-)




Skrevet: 19.04.2014 12:03 ©Lena Ludvigsen


Jeg vet det er skrevet opp og ned og bort og fram om dette temaet i det siste, både på blogger, forumer, aviser og egentlig de fleste andre steder og. Til og med jeg har skreet om det før - men jeg følte virkelig jeg må få luftet tankene litt nå og, og det er jo hva jeg har min kjære blogg til.



Hehe litt speltkkpmpe med karbonadedeig. #suntågått. Nøt

Etter noen år med sykdom sitter jeg på en god del erfaringer og bekjentskap innenfor ''sykemiljøet''. Når man blogger om noe så privat, og noe som så mange sliter med i det skjulte er det bare å  forvente at noen av leserne tar kontakt, eller at man ved andre måter kommer i kontakt med noen som ikke har det så bra. Iløpet av de siste årene har jeg sett utallige tilfeller av jenter med anoreksi, bulimi, ortoreksi og alle mulige blandinger av disse. Jeg har fulgt prosessen til mange som prøver bli bedre, som har innsett at dette ikke er et liv de vil ha-   og det er jo fantatisk. Problemet er bare at veldig mange av disse personene har mistet kontakten med det normale liv de fleste mennesker lever. De har mistet seg selv i sykdomsforløpet. og vet ikke helt hvordan livet er på den andre siden lengre.

Her om dagen snakka jeg med ei jente som hadde slitt med anoreksi i mange år. Hun var veldig undervektig, og hun hadde utrolig mange restriksjoner ang mat. Hun hadde så lest om den fantastiske bananjenta som er så mye omtalt i media for tiden (bare søk henne opp, jeg orker ikke linke engang i og med at jeg synes siden hennes og livsstilen er helt latterlig)  og funnet ut at hun kunne føle seg trygg og spise mer om hun la om livsstilen sin til vegansk. Argumentene hennes for at dette var greit var at hun nå klarte spise mengden kalorier man bør innnta for å kunne øke vekten når hun hadde et kosthold som bestod av disse sunne, naturlige matvarene. Hun hadde noen matvarer hun var redd for i dette veganske kostholdet, men det gikk greit og hun prøvde nye ting! Alt var strålende og fantastisk.

Jeg kjente faktisk panikken spre seg i kroppen for hennes skyld. Om jeg går så langt som å kalle anoreksi en livsstil - og poengterer at det er en svært usunn livsstil (til tross for at noen spiser kun kylling, brokkoli, tran og epler) så er det fortsatt ej tvang som ligger under. Om man bytter til en livsstil som kan være litt sunnere fordi man faktisk får energien kroppen trenger betyr det ikke at det er bra. Man vil aldri bli frisk fra en restriktiv spiseforstyrrelse med å flytte restriksjonene. Jeg har også hørt om mange anorektikere som finner tilbake treningsglede og finner ut at om de spiser rent nok og godt nok til å bygge muskler uten å legge på seg så mye fett på kroppen kan de delta i bikini-fitnesskonkurranser og da har de en legit grunn for å fortsette spise ting som i deres øyne er trygge. Vel, da spør jeg dere som er blitt friske på muskelbyggingsdiett; Hvor sunt er det å måtte stå over påskefrokost med familien fordi man selv har helt egen chiagrøt som skal spises rett før trening? Hvor sunt er det å følge et kosthold hvor sjokolade er fienden mens questbars er hellige?

Nå sier ikke jeg det er dårlig å spise sunne matvarer. Om man er frisk i hodet fra før av har man ingenting å tape på å velge kyllig over grandis til middag noen dager, eller å bestille salat på restaurant med vennene sine - om man velger det selv er det null stress. Men om du har en liten basill på hjernen som forteller deg at grandis er farlig, og at du kommer til å øke noe annet enn muskelmassen ved å spise det selv om du egentlig har lyst - da er det skurrende i mine øyne.

For å sitere ei veldig smart jente jeg kjenner; Pizza, brus og chips hver dag er ikke noe kroppen trenger. Men det er ikke chiafrø med mandelmelk heller.

Vær så snill å ikke lur dere selv. Jeg har selv vært der hvor jeg klarte fint å spise mengder cottage cheese, iskrem uten sukker,laks,  questbars og skyr. Selv om jeg fikk i meg næringsstoffene kroppen trengte, ville jeg bare lurt meg selv om jeg dermed trodde jeg var frisk. Å bli bedre handler om å ikke limitere seg til et utvalg matvarer. Det handler om å ikke frykte noen. Om man vil ha potetgull er det like lite sunt å nekte seg det som å spise det. Om man spiser 20 bananer om dagen klarer man seg nok kalorimessig, men det er fortsatt veldig forstyrret tankegang. Man blir rett å slett ikke frisk ved å ikke gjøre ting man synes er ubehagelig. Det er ingen quick fix.



Her ser dere to bilder - to forskjellige spisemønster. Ingen av dem spesielt sunne. Å gå fra en obsession til en annen er å stå på stedet hvil.
Gjerne fortell meg hvor sunn du er nå når du har økt vekta med 10 kg og skal stille i fitnesskonkurranse. Fortell meg hvor bra det er for kroppen med ordentlig næring som kokosfett, rawfood og en haug proteiner. Fortell meg hvordan  du er sunnere enn mammaen min på 60 som spiser is hver dag og spanderer restaurant på familien sin for å glede seg selv og oss ofte.

Jeg kommer ikke til å kjøpe det.

Nei uff, nå ble det mye utblåsning av tanker her. Jeg har planer for kvelden - så jeg får komme meg i dagens gjøremål. I kveld er det ut med mine beste venninner. Jeg skal nyte en flaske champgane, til tross for at den er full av sukker som kroppen ikke har noe nytte av. Jeg skal ut å kose meg med vennene mine, så får du sitte å kose deg med grønnsakstavene og mager kesamen din.




Skrevet: 27.09.2013 14:39 ©Lena Ludvigsen


En ting som irriterer meg grenseløst er når jeg er med en person som ikke kan spise kake fordi de er allergiske mot gluten, men som samtidig kan spise denne speltbunnen på pizzaen, det grove brødet og fiskekaker i mengder. Det er en ting å faktisk være glutenallergisk og unngå ting som gjør at man blir fysisk dårlig - og det er en ting å la være å spise hvete fordi det ikke er mye av næringsstoffer i kornet.
Jeg respekterer virkelig de som har kuttet gluten til fordel for andre mer næringsrike meltyper, men som ikke er fanatiske og ikke kan unne seg en kake iblandt. Eller de som holder seg unna karbohydrater, og derfor lar være å spise det.  Det jeg synes er forferdelig trist er personer som lyver på seg en allergi man ser rett gjennom.





Jeg synes ikke det er noe galt i å spise hvete, og jeg synes hvetefrykten verden har tatt til seg er bare dum. De har spist brød siden middelalderen og før både i Norge og resten av verden, så hvorfor i all verden skal plutselig noen finne ut at det er farlig og skape angst i verden NÅ? Jeg synes flere og flere plutselig er glutenintollerante.............................


Hva synes du? 




Skrevet: 17.09.2013 21:28 ©Lena Ludvigsen


Uff, jeg virkelig må få dette ut. Jeg sitter her med mamma og venter på charterfeber og ylvis, så vi har på nyhetene på tv2. Plutselig dukker det opp bilde av en ung, nydelig amerikansk jente på skjermen etterfulgt av en gråtende mor. Den skjønne 12åringen hadde nemlig tatt livet av seg selv etter flere år med mobbing. Slike ting går virkelig inn på meg - at noen skal bli plaget så hardt at de velger å ikke leve mer.
Hva får en person til å gå løs og mobbe noen som allerede ligger nede? Det er som regel alltid de stille, uten venner og stakkarslige som blir hakket på. Er det en måte å heve sin egen selvtillit uten å frykte å få noe slengt tilbake? Blir man kul om man er slem mot andre?

Jeg vet godt hvordan det er å bli plaget, hakket på og jeg har vært der hvor jeg ikke har klart stå imot. Jeg kan innrømme at jeg flere ganger har grått meg i søvn i fortvilelse, og gjennom ungdomsskolen gruet jeg meg til neste dag fordi jeg visste det kunne oppstå hendelser som ville være ekle og pinlige for meg. Jeg har et nært familiemedlem som ble mobbet så mye at det var en tomme fra selvmord. Dette var spesielt hardt for meg, og jeg ville gjort alt for at personen skulle unngå det. Men det som er, er at vi som oftest ikke kan se det. Mobbingen skjer veldig ofte anonymt, eller på steder hvor det ikke blir åpenlyst for de rundt.
 
Herregud så irriterende at noen klarer å rakke ned på noen på den måten. Setter det seg ikke på samvittigheten?
Om man plager noen hver dag, og personen en dag gjør noe så drastisk som å ta selvmord - er det bare å ruske det vekk og tenke det ikke var din skyld? eller setter slikt seg på samvittigheten? Om det gjør det, hvorfor fortsetter man å plage andre? Konsekvensene er så fæle at jeg nesten må gråte ved tanken.

Jeg er nå en sterk person som alltid står opp for de jeg ser blir plaget, og jeg blir forbannet på personene som gjør det uansett hvor godt jeg liker de, eller hvor nært de står meg. Også uansett hvor lite godt jeg kjenner den som blir plaget, eller om jeg ikke liker personen. Jeg håper de fleste av dere også tenker sånn, og jeg håper virkelig de som går rundt og nærer seg selv på å trykke ned andre starter å se hvor ille det kan gå.



Tanker?




Skrevet: 10.09.2013 12:00 ©Lena Ludvigsen


Jeg satt oppe i hele natt og fulgte med på valget, i likhet med veldig mange andre. Jeg må innrømme at det iblandt ble svært kjipt å sitte å se småfrekke kommentarer slengt fra partileder til partileder og at jeg ikke var sjelden innom tv3 og sex&singelliv. Uansett - jeg fulgte med, og så hvordan de blå fikk fler og fler stemmer til hvert av partiene. Selv om mesteparten av Norges innbyggere har gjort det mest humane å stemt arbeiderpartiet var altså ikke et så stort flertall alene nok - jeg synes sv for eksempel fikk ufortjent lite stemmer. Uansett var det svært skuffende å se Erna innta tronen med Jensen på sin side, med samme saker og en plan om smålig sammarbeid.

Jeg har hele tiden vært livredd for at de blå skulle få makten. Dette er fordi de vil gjøre det meste nytt - og jeg synes vi har det fantastisk bra fra før av. Det er så klart ting som kunne vært bedre, men vi er tross alt verdens beste land.
Jeg skal ikke si jeg VET at det nye styret kommer til å være negativt for oss, men jeg frykter veldig konsekvensene av noen av tingene de sier de skal ha igjennom. Jeg synes noen av tingene er veldig bra - de har god eldreomsorgspolitikk, og en fantastisk god skolepolitikk.
Men på den andre siden - jeg synes det er veldig viktig å være et åpent, inkluderende land som tar vare på hverandre, og spesielt de som ikke klarer ta vare på seg selv.
For de som eier mye skjønner jeg at det er kjipt å betale mer i skatt enn de som ikke gjør det - men det kan være klare grunner for det. Selv om mange utnytter NAV-tjenesten, er det veldig mange som sliter veldig og faktisk fortjener hjelpen de får.





Jeg sier ikke mer, jeg er skuffet over veien valget tok, men man kan ikke gråte over spilt melk. Jeg velger å se de positive virkningene - når mamma som sliter mye med ledd, betennelser etc og er sykemeldt blir gammel og trenger MYE omsorg, vet jeg at hun får det, og at hun ikke trenger vente lenge på det. Og når lillesøsteren min går ut av yrkesfaglinjen hun har valgt vet jeg hun kommer i en trygg jobb.

Det er ting som betyr noe uansett - og da kan man bare håpe de har gode løsninger på resten av politikken. Lykke til!




Skrevet: 23.07.2013 00:43 ©Lena Ludvigsen


// gå uten sminke, med store treningsklær.





Disney.





vannmelon, jordbær, blåbær og is.





Late dager på stranda i strålende solskinn.





Uttesting av oppskrifter - matlaging og baking




Sitte våken hele natta og sove hele dagen.

Shopping.

sex og singelliv. .........og serier generellt



Tyggis.

Bøker.





Julen og alt som hører til.




Nyttårsaften





Nicholas Sparks.



Eventyr og tårelykkelige slutter.




Kryssord.

Trening.





Posititive personer som smiler uansett.





Familen og vennene mine.








.....Blandt annet. Iblandt er det fint å tenke på disse tingene, spesielt om man har en dårlig dag.
Når mine dager går nedover tenker jeg på hvor fint jeg egentlig har det. Uansett om dagsformen på dagen er forferdelig - vet jeg at jeg er en telefonsamtale unna verdens beste personer. En gåtur unna en endorfinøkende treningsøkt. En film unna gråtende romansetårer.
Jeg råder alle til å sette opp en liste over ting man liker og minne seg selv på det når det negative begynner å hope seg opp.

//ichoosetobehappy.


Hva elsker du?:)




Skrevet: 09.05.2013 10:00 ©Lena Ludvigsen


Nå som jeg ligger hjemme syk allikvell, bruker jeg like så godt tiden på å få lest litt igjennom pensum. De som kjenner meg vet hvor viktig det er for meg å prestere godt, spesielt på skolen - og der har jeg falt pittelitt ut i det siste pga sykdom og dårlig konsentrasjon. Men nå som jeg allikvell må være her inne, er det en gylden mulighet for å få tatt igjen litt. Det er jeg sjeleglad for - for da kan jeg få det unna og møte ekstremt forberedt til de tre eksamene jeg skal opp i om et par uker. Dette gjelder jo faktisk resten av livet - og da føler jeg det er på sin plass i gi en skikkelig innsats.

Har forresten forandret på søkene mine på universitetet. Har kun søkt årsstudier, fordi jeg vil jobbe et år mens jeg finner ut hva jeg vil gjøre etterpå. Har etter alle disse årene enda ikke funnet ut hva jeg vil! Det er så mye å velge mellom, helt til nå har jeg jo hatt lyst å studere jus, men jeg er ikke helt sikker enda.. Jeg har lyst å reise, oppleve verden med jobben min. Jeg vil være sikker på at det jeg velger er noe jeg blir lykkelig med å gjøre, og at det er noe som gir meg noe ekstra.
Jeg hadde statsvitenskap som førsteprioritet - men nå har jeg byttet den til internasjonal politikk. Dette er noe som opptar meg mye, og jeg elsker å lese om nato, fn og allianser/kriger i verden. Har også satt journalistikk som 2.valg!
Mitt største mål er uansett vei å bli lykkelig med det jeg gjør. Jeg vil tjene penger på det, og samtidig elske det over alt på jord. Det er ihvertfall verdt å jobbe knallhardt for!

Nå er det altså bare å holde målet om gode eksamener i sikte, så ordner ting seg. Blir nervøs bare av å tenke på det!




Take every chance. Drop every fear.


Har dere spesielle mål i livet? fortell meg om dem!! Sånt er så spennende, og det er iallefall spennende å bli kjent med dere:D




Skrevet: 10.04.2013 23:29 ©Lena Ludvigsen




Tenk litt over denne dere. Vær den du er, gjør det som gjør deg lykkelig og lev livet best til siste slutt. Du får bare en sjanse - lev på din egen måte!
ikke gjør ting for å imponere andre, ikke kopier andre og bare vær deg selv. Det er så mye mer verdt!


God natt:)






hits