hits
  • 01.07.2018, 19:55

Fordi det ytre er aldri lsningen


I lpet av de siste tolv rene har jeg gtt gjennom s mye kroppsmessig. Jeg har variert 40 kg i vekt - og jeg har alltid hatt like mye vrt ufornyd med. Fra jeg var 12-13 r har jeg vrt opptatt av hvordan kroppen burde se ut, og hvordan min har sett ut.

Da jeg var 13 ville jeg ha silikonpupper. Jeg syntes Lene Alexandra og Linni Meister var s pene - jeg ville vre en barbie med hvitt hr, brun kropp og svre pupper. Dessverre hadde jeg en mor og far som nektet meg farge hret, og som alltid snakket mot silikonpupper. 

Da jeg var 14 og 15 ville jeg fortsatt ha silikonpupper. N var det imidlertid viktigere ha lys blondt hr og lsvipper - pupper kunne jeg skape ved bruke super-push fra HM.  Jeg hadde bestemt meg for at nr jeg ble 18 s skulle jeg operere inn silikon i puppene - ingen kunne stoppe meg da.

16 r og jeg ville fortsatt endre p kroppen. P dette tidspunktet hadde mine naturlige former kommet fram, og jeg var ganske s komfortabel med det. Jeg hadde smting jeg ville endre p - jeg ville ha blomstertatovering p hofta og piercing i navlen. Tatoveringen fikk jeg aldri mast meg til, men piercing ble det. 

Da jeg ble 17 var det noe som endret seg. vre barbie var ikke interessant lengre, og jeg syntes ikke det var spesielt pent. N var det Megan Fox og Angelina Jolie som var forbildene - og jeg ville vre tynn, ha langt brunt (til og med svart) hr og alle andre andre yenfarger enn den jeg hadde. Jeg investerte rundt 10 000 kroner i tape-extencions. rundt 1000 kroner i mneden p fargelinser, etter hvert aller helst sorte. Jeg tok bilder fra vinkler som fikk meg til se s tynn ut som mulig, og jeg begynte ta mye sol. Jeg vil tro jeg i denne perioden brukte 3000 kroner i snitt i mneden, kun s jeg ikke skulle se ut som jeg egentlig s ut. 

Da jeg var 18 stod alle disse tingene i fokus - jeg farget hret ofte, ble aldri fornyd. Jeg kjpte linser i alle mulige farger, men flte meg aldri komfortabel nok. Pen nok. Jeg trente for f drmmekroppen - presset fortsatt puppene opp til halsen for passe alles smak. Langt hr uansett farge - store og faste pupper, rundt rumpe og tynn midje. Tynne markerte bein som mtte vre lange. Jeg var besatt av se fin ut, og jeg var forvirret som bare det. Jeg s en jente jeg syntes var s pen p instagram med bl yne og sort hr - da mtte jeg ha det og. Jeg s en jente med blondt hr og brune yne - og byttet ut hele settet extencions med noen nye til 10 000 kroner for passe det nye image. Jeg inns liksom aldri at jeg og disse jentene var forskjellige individer med forskjellig utgangpunkt. 

Da jeg var 19 fikk jeg som de fleste vet spisefortyrrelser og gikk ned noe snt som 30 kg. Jeg var syltynn, og passet endelig idealet jeg hadde hatt i Angelina Jolie. Men var jeg fornyd? Aldri. Hvorfor var hun tynn og sunn, med former som ikke hang som flate bildekk? Jeg hadde s mange ting jeg ville endre. Enda jeg hadde hatt alle tingene jeg gjennom tidene hadde sett og syntes var s fint. Det skal nevnes at jeg ogs dette ret sprytet restylane i overleppa, det eneste kosmetiske inngrepet jeg noen sinne har gjort. Jeg s ikke spesielt annerledes ut, men jeg hadde gtt s langt at jeg nesten hadde endret permanent p utseendet. 

21 r og reiste til USA. Jeg hadde gtt litt opp i vekt og var fortsatt tynn, men med litt av formene jeg en gang hadde. Jeg er noks heldig snn sett - kroppen jeg en gang drmte om ligger ganske s genetisk til for meg. Dessverre var det andre ting som var galt, leggene stod igjen som klare bevis p min tidligere fotballkarriere og den genetiske arven tvang meg ogs til samle vann lett i kroppen. Jeg nsket drenere, fettsuge, laserbehandle bort acnearrene jeg hadde fra ungdomstiden. Jeg var fortsatt s langt unna fornyd jeg kom.

24 r og hjemme i Norge. Jeg er lykkelig med mannen i mitt liv og bor p et nytt og herlig sted med han. Jeg bruker dagene til vre p en jobb jeg elsker, jeg gr i butikker titter p ting jeg ikke trenger - men som jeg blir glad fornyd av kjpe. Jeg bruker mye penger p reise, og aller mest p reise p  besk til familien. Jeg handler nye bker nesten hver uke, og jeg bruker tid gjre research p barnehagefaget samtidig med nye utgivelser av favorittforfattere og filmprodusenter. Jeg synes det lese er det beste i verden, og film pner sinnet mitt for ny kunnskap og nye opplevelser. Jeg elsker g p kino, og jeg elsker g tur langs vannet med musikklista mi p spotify p ret. Jeg elsker g uten musikk kjenne p sola i ansiktet.

Jeg gr p kino, leser bker, maler og lever i strste tilfredshet, uten tenke p det at lrene mine er strre enn jeg en gang nsket. Jeg er klar over det, men jeg bryr meg ikke. Det ppeke det fler jeg ikke er  det samme som bry seg spesielt heller, for jeg har godtatt det. Jeg ser noe positivt i alt jeg en gang var s ulykkelig med. Hret mitt er brusete etter jeg dusjer og roer seg ikke fr jeg har brukt slettetang p det - allikevel er dette noe jeg gjr kanskje to ganger i mneden. Jeg gr i T-skjorter for frste gang p mange r. Jeg bruker skjrt nr det er varmt - til tross for at jeg ikke har beina jeg en gang tenkte jeg aldri kunne g med bare uten strmpebukser p. Jeg har streker p rumpa nr jeg gr, og puppene mine ser ikke det minste ut som Linni Meiser sine. Men jeg er fornyd. 

Hadde noen sagt til meg dette for 8 r siden - at jeg skulle vre fornyd med kroppen og utseendet mitt akkurat som det er s hadde jeg vrt svrt skeptisk. Jeg kunne dristet meg til tro p at jeg kanskje taklet det, i beste fall. Men vet dere, jeg er fornyd. Jeg vet at noen kanskje ser p meg og dmmer meg, men hva gjr vel det? Jeg lever et liv hvor jeg kan fokusere p noe annet. Fokuset mitt er ikke p de grnne ynene mine eller det myke hret mitt - men jeg ser likevel hvor pent ynene popper fram med yenskygge og mascara, og hvor fint hret legger seg over ryggen. Jeg setter pris p de ulike delene av meg, de jeg er fdt med. 

Noen ganger sporer jeg s klart av jeg og - burde jeg g ned i vekt? burde jeg trene meg til litt fastere ditt og datt? - fylle p med restylane igjen, ta p meg falske vipper?.. s kommer jeg p at jeg har bedre ting bruke pengene mine p, og at jeg heller burde g inn i meg selv og finne ut hva som egentlig er problemet. For jeg har jo strengt tatt veldig f problemer i livet, og de f jeg har er vel ogs noe som br fikses opp i fr jeg gr s dramatisk til verks at jeg legger meg p operasjonsbordet eller presser meg ned i vekt igjen. Drlig selvtillit er noe mange har, og som jeg forstr at de har. Jeg har jo hatt, og har til tider drlig selvtillit jeg og. 

Hele denne diskusjonen som pgr n angende kroppspress og operasjoner og rabattkoder p ditt og datt - jeg skjnner problemet samfunnet har. Jeg skjnner ogs problemet til - la oss si en viss frken Raad. Som gang p gang har skrevet om sitt tidligere liv, som slitt med spiseforstyrrelser, fikset p ditt og datt. Tror dere hun har vrt mye fornyd gjennom ungdomsrene? Det kan virke for meg som at hun ikke fant lykken, eller seg selv helt fr hun hadde gtt dramatisk til verks, og har man operert s har man operert. Og der var en kinky situasjon. Lyver man om at man har operert setter man urealistiske standarer. Er man pen om det, er det nesten det samme som oppfordre til det - si det er greit. Hvor mange unge tar ikke den dag i dag silikon? Hvor mange angrer p det? Jeg forstr ikke hvorfor vi skal angripe de som har vrt s usikre og likt seg selv s lite at de har kommet til bristepunktet. Jeg skjnner hvilket budskap det sender til unge nr man er influencer, for det sier noe om at det er greit, en fin vei til bli fornyd med seg selv. Men man kan jo sprre seg hvor mange som virkelig ble fornyde. Unge ser kanskje ikke dette, men da er det vr jobb formidle det til dem.  vre det du (eller andre eventuelt) anser som pen gjr deg ikke lykkelig. Det er helt umulig vre hundre prosent fornyd om utseendet er alt man tenker p. Det garanterer jeg. 

bli fornyd med seg selv og livet man lever noe som burde vrt et fag i skolen omtrent. Hvordan se egne kvaliteter, forbi kropp og forbi utseende. Hvordan se verdien i interesser istedet for det fysiske.Fotballmusklene mine er ikke idealet - men hvis jeg m sparke for forsvare meg fra uheldige situasjoner kommer de mer til hjelp enn om jeg hadde bein uten muskler. Vi er en generasjon som er ekstremt selvopptatte. Jeg kan ikke si jeg er noe bedre, for jeg poster en haug bilder jeg og. nsker bekreftelse. Skulle jeg nske jeg ikke trengte det? Ja. Trenger jeg det like mye som jeg gjorde for 4 r siden? Nei. Det betyr at noe likevel har forandret seg. Dersom noen den dag i dag spr meg om det var verdt det ta restylane i leppene, er svaret mitt nei. Hvor mange tusen kroner hadde jeg hatt til kjpe drmmeleiligheten, eller lage meg et bibliotek som i skjnnheten og udyret (ja, det er en drm) dersom jeg ikke hadde vrt s jvlig selvopptatt og opptatt av andres meninger da jeg var mindre? Mer enn nok, antageligvis. 

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Jeg vil ppeke det usikre psatt hr og lange vipper utstrler. Smilende bilder, men det er lett se gjennom. Det fins mange millioner mennesker som daglig poster sine beste smil i hp om gi en illusjon av vre flott. Ser andre bilde av deg og synes du er pen, s er du jo det. Selv om du i etterkant bruker flere timer p fundere p om det virkelig var s fint som du trodde. Om andre stopper opp og beundrer deg, akkurat som du stopper opp for beundre andre. En vond sirkel. Men samtidig er det kanskje noe alle m igjennom? Da jeg var 14 r og mamma fortalte meg at jeg kom til angre om jeg tok silikon og blomstertatovering trodde jeg henne ikke for fem flate re. Jeg hadde jo sett hvor fint det var. 
Mamma, den dag i dag stoler jeg fullt og helt p hva du sier. Hadde jeg hrt p deg litt tidligere hadde kanskje hret mitt vrt naturlig langt og lysebrunt p konfirmasjonsbildene mine, og jeg hadde kanskje ikke skjemtes over yeblikkene jeg prvde ligne Lene Alexandras glory days p en prikk. Ikke at det er noe galt, hun har jo vrt seg selv. Men de menneskene der er jo ikke meg, og det er synd det tok meg s lang tid finne ut. Jeg skulle nske jeg kunne snakket med hver eneste tenring i dette landet i hp om at de skal innse poenget mitt - at det ikke skal klinikker og botoxspryter til fr de liker livet sitt. 

  • 21.05.2018, 23:00

Grninger i kommentarfelt


En av mine store hobbyer er lese kommentarfelt og diskusjonsforum. Jeg er i overkant interessert i nyheter og saker dekket av media, og leser VG og diverse aviser flere ganger ilpet av dagen. En liten funfact er at VG faktisk er den frste siden jeg gr inn p nr jeg logger p pcen, rett fr mailen min. 

Jeg er ikke akkurat ukjent med snapchat-plattformen, og jeg deler en god del av livet mitt der. Veldig ofte er det humoristiske ting rundt meg selv, jeg tar meg selv veldig lite hytidelig og blir sjelden flau. Fr idag delte jeg noe jeg ikke gjr s veldig ofte - jeg hang ut en fyr jeg leste kommentarene til i kommentarfeltet p VG. Disse kommentarene var blant annet p en artikkel om unskede jentebarn i India. Dette er en sak som treffer meg, som bryr meg s mye om barn som jeg gjr, midt i hjertet. Artikkelen handlet om at det ikke kun er snakk om aborter, men ogs barn som vokser opp i vanskjrsel og dr fr de blir 5. Jeg klarer omtrent ikke lese om slikt uten sitte med trer i ynene, jeg tenker p alle de sm barna jeg kjenner, og for meg er barn de mest uskyldige skapningene i hele verden. Her presterte da denne typen si at ''alle monner drar''. Kommentaren hans hadde perspektiver i starten som var greie, han synes apartheid-kastesystemet var forkastelig (s bra, s klart er det det), men den siste delen der gjorde at jeg fikk skikkelig vondt i magen. Og bedre ble det ikke da jeg kom inn p en artikkel om ei som hadde blitt voldtatt av en svensk programleder, og han her kommenterte at ''han er allerede dmt ja!'' Alts?? 
 

Jeg gikk da inn p denne fyrens facebookside for sjekke ut hvem dette mennesket med s store meninger var. Vel, det som mtte meg var intet annet enn de andre femti netttrollene jeg har entret sine sider - helt tom og privat. Well. Jeg synes det er interessant lese i kommentarfelt, for det er s sjukt mange forskjellige mennesker som dukker opp her. Og jeg tenker med en gang p hvordan det ser ut der de sitter skriver, om det er et stort lyst kontor eller en mrk liten kjeller. Jeg dmmer kanskje litt? Ser jeg kommentarer med skrivefeil klarer jeg ikke ta det som str serrist. Om jeg ser kommentarer som inneholder diskriminerende ord eller meninger irriterer det meg. Jeg skal innrmme at jeg ofte lar meg provosere. Og idag lot jeg meg provosere s mye at jeg la ut en hel snapstory om denne fyren, med fullt navn. Det har ikke s mye si, for jeg har ikke flere tusen flgere p snapchat - men jeg har en del - og det er ikke sikkert han fortjente det. Men alts, hvorfor skal man kommentere nr man har meninger man VET vil skape diskusjoner? for gy? Enlighten me. 

 


Hadde ikke s veldig mange relaterte bilder, s her er et av meg nr jeg tydeligvis ikke nettopp har vrt kikka i kommentarfeltet p VG.

  • 13.05.2018, 00:18

Fordi hva som er sunt er s individuelt


Jeg skriver ikke s veldig ofte om dette temaet mer, selv om jeg vet det er et tema som trekker lesere. Da jeg for frste gang skrev pent p bloggen om spiseforstyrrelser - nrmere sagt min spiseforstyrrelse hadde jeg mange tusen lesere. Jeg forstr det, for det er nok mange som kunne finne en slags sttte i det jeg skrev, samtidig som mange i relasjoner med andre som hadde det som meg kunne finne informasjon. Jeg skrev veldig pent og rlig, noe som var en hjelp for meg. Det sette ord p hva man kjenner p, samtidig som man erkjenner disse flelsene tror jeg er veldig viktig p veien til forst seg selv om sykdommen. For meg var det ogs viktig at de rundt meg forstod. Jeg fikk p denne tiden s mange meldinger fra bekymrede mdre, venner av meg, ukjente, gamle, unge.. vel, det jeg skrev betydde noe for mange. Da jeg reiste til Disney skjulte jeg alle disse innleggene, rett og slett fordi jeg skulle til et nytt land med nye mennesker og jeg ikke nsket at de skulle kjenne meg og fortiden mins svakheter s godt. Dette var kanskje fordi jeg var usikker, og fordi det var s alt for nrt.

Den dag i dag er ting ganske annerledes. Denne tiden er n lagt ganske langt bak, og jeg har det veldig bra. Jeg tror det er viktig dele det og, for det kan kanskje gi et hp til dem som ikke tror det er der? Jeg trodde ikke det var noe hp for meg da jeg var syk, uansett hvor mange lykkelige historier jeg hrte. ''Det kan ikke gjelde meg'', ''jeg har dratt det for langt og tenkt for mye p nringsinnhold og kroppens forbrenningsfunksjoner at det aldri vil kunne bli borte fra hodet'', jeg kan ikke bli kvitt dette monsteret som er i hodet mitt'' ''jeg er blitt spiseforstyrrelsen min''. Vel, jeg var aldri blitt spiseforstyrrelsen min. Dess mer fett jeg fikk p kroppen, dess mer ble jeg kvitt disse tankene. Alt jeg noen sinne har lest om matinnhold og annet er der fortsatt, men kommer bare fram om jeg tenker veldig hardt. Dit er jeg kommet, og for det er jeg evig takknemlig og lykkelig. vre fanget i denne bobla hvor mat og kropp betyr mer enn alt annet rundt deg er helt forferdelig. Og jeg vil gjre alt i min makt for hjelpe andre som er der jeg var for fem r siden.

Dessverre er det faresoner ved snakke hyt om dette ogs. Jeg setter meg selv i en veldig srbar posisjon, samtidig som jeg m trkke veldig varsomt. Jeg vet veldig godt hvor lett pvirkelig man kan vre, og hvor lett det er flge alle mulige rd. Hadde jeg lest et blogginnlegg hvor det stod at ingen over femti kilo kunne g p stranda - vel, da hadde jeg trodd jeg var mye strre enn hva jeg var. Vet dere, dette har jeg aldri skrevet tror jeg - men da jeg var p mitt aller laveste hadde jeg 14 i BMI og jeg var fortsatt over 50kg. Allikevel er det noen som kan prestere si at det er stort. En gang jeg var ung og dum presterte jeg komme med uttalelsen av ''gutter under 80kg er pinglete''. Alts? Den kommentaren angrer jeg veldig. For jeg vet at det alltid er s mange faktorer. Alt er individuelt. Man kan se helt frisk ut uten at man er det i det hele tatt. vre overopptatt av mat og kropp er skadelig uansett, vil jeg pst. 

S, i dag hadde jeg og samboeren min en samtale som fikk meg til se hvor langt jeg er kommet. Han hadde lest en artikkel p nettet som sa at helmelk var sunnere enn lettmelk, og hadde ogs lest en test som sa at ''revet ost'' er mye mer ''usunt'' enn lettost. Vi diskuterte litt og kom fram til at dette ikke egentlig er rett poste artikler om, for det er jo individuelt hvem dette gjelder for. Greit du kan si at de ulike matvarene er mer sunne i forhold til nringsstoffer og sammensetning, men for meg var det for eksempel en lang periode sunnere med rent sukker enn med alt sukkerfritt. Dette var fordi jeg hadde fryktet det lenge, og det var en stor overkommelse for meg kunne nyte det naturlig. Det ville vrt usunt for meg fortsette spise sukkerfritt videre, da ville jeg aldri overkommet denne ''dette er rett og dette er galt''-mten jeg levde p, og da ville jeg ikke vrt frisk den dag idag. Hva som er sunt for en aktiv kroppsutver er noe helt annet enn hva som er sunt for en person i rullestol - og hva som er sunt for en person som er ekstremt overvektig er noe helt annet enn hva som er sunt for en anorektiker. Husk det.



Det jeg vil fram til er at man m vre forsiktig med hva man uttaler, og alltid ta med alt sitt publikum i betraktning. Da jeg skrev om Anoreksien vinklet jeg alle innleggene mine negativt, fordi jeg aldri skal fremme noe positivt i forbindelse med noe s farlig. Samtidig var jeg rlig rundt mine flelser om hvor vanskelig ting var, noe jeg iblant var redd for at skulle smitte over p andre i samme situasjon. Det er alltid sider som kan bli tatt p feil mte, og jeg tror det er viktig at man er klar over det i alle dialoger - eller monologer.. 

Vel, det var mine Words of wisdom for i kveld. Jeg lurte p om dette er et tema det er nskelig at jeg skriver mer om,  eller er vi litt forbi det? Jeg for min del skriver gjerne, men det blir isfall med et helt annet ststed enn jeg har hatt fr. Jeg er jo frisk, og jeg er spass sikker rundt meg selv og dette som ligger i fortiden at det blir naturlig for meg snakke om uten at det fles rart. 

  • 22.02.2018, 07:03

Flyskrekk? Angst?


Vet dere, i det siste har jeg kjent starten p noe jeg ikke liker utsikten av. Jeg har reist mye til og fram (mest i Norge) hele livet mitt, og har aldri vrt redd for fly - jeg har alltid hrt p folk som har angst for fly, og tenkt at det er vanskelig sette seg inn i, nettopp fordi jeg aldri har hatt noen redsel i forbindelse med reising. Men i det siste har jeg begynt kjenne p et veldig ubehag hver gang jeg setter meg i et fly. Jeg vet ikke om det er dette med ikke ha kontroll, eller tanken om at dersom noe skjer er sjansen ufattelig liten for overleve. Nr jeg sitter her skriver synes jeg det er helt p tuppa tanker ha, for fly er jo faktisk s mye sikrere enn bde bil og buss. Jeg synes det er smskummelt med buss ogs, fordi man legger livet sitt i hendene p en person man ikke aner hvem er. Teit? Jo, kanskje.. men dette er alts noe av det i hverdagen som gir meg skikkelig klump i magen, s vet dere det. 

Jeg er som sagt veldig nervs nr jeg skal ut fly. Rett i forkant, jeg er for det frste veldig obs p vret rundt meg - er det veldig kaldt ser jeg for meg at klimaet blir for kaldt for denne maskinen som skal opp i vret og det kortslutter - som en telefon nesten. Akkurat det VET jeg er teit tenke, men det er rlig en av panikktankene jeg fr nr jeg er p vei til flyplassen. S er jeg redd for vind og uvr, som skal presse flyet rundt eller kaste det avgrde i vinden (turbulens er helt klart det verste jeg vet p fly, og jeg holder virkelig pusten hver gang jeg flyr og belteskiltet sls p utenom avgang og landing.  Jeg er dermed nervs for hvem som skal vre pilot, om det er en person som er litt som en rkjrer i bil - vi har jo nok av bde taxisjfrer og busssjfrer som kan kjre villmann til tross for mange passasjerer. Dette er kanskje den tanken jeg har som er aller teitest. 

Her til dagen nr jeg skulle hjem fra Bod p kvelden opplevde jeg den ekleste flyvningen jeg noen sinne har opplevd. Jeg har jo bristet noen ribbein i brystet, s derfor gr jeg p tramadol, som hjelper litt p smertene n mens det (forhpentligvis) gror. Denne medisinen gjr meg litt r i hodet, og denne flyturen ble alts skikkelig rar og ekkel. Det var mrkt ute og jeg s ingenting - vi stod ventet p flyplassen i Bod p ta av mens de fjernet is p vingene. Jeg kjente vi begynte bevege oss kjre framover, s tror jeg jeg m ha duppet av - for plutselig merket jeg at jeg ikke ante om vi kjrte p bakken eller i luften. Jeg hadde ikke merket at vi lettet, og hadde ingen av de vanlige trykksmertene i hodet eller noe. Det kjentes ut som vi bare kjrte fort p rullebanen, selv om jeg s ut vinduet og det kunne se ut til at vi var i luften - det var allikvel veldig mrkt ute, s jeg var ikke sikker. Jeg la etterhvert merke til at skiltene med setebeltet var av, s jeg regnet med vi var oppe i lufta. Det var bare det at den flelsen jeg alltid har nr jeg flyr - av at det kjennes ut som flyet omtrent ikke beveger seg i luften, den ikke var tilstede i det hele tatt. Det kjentes bare ut som vi kjrte i 1000km/t konstant. Jeg hadde flelsen av sitte i en racerbil, og flte meg konstant vektls og som om jeg mtte holde meg nede i setet. Det kjentes ogs ut som flyet hele tiden ble drevet framover mens det prvde bremse i luften, og det var bare.. ekkelt. Det er s vanskelig gjre en ordentlig forklaring av denne opplevelsen og flelsen, men vel, det var bare ekkelt, og forsterket den begynnende redselen min for fly. 

Noe jeg egentlig aldri har skrevet noe om her er at jeg har en type angst, og denne er i perioder veldig ille. Det er lange perioder jeg klarer stenge disse tankene og redslene ute fra hodet, men iblandt er det ulike tv-programmer, nyheter etc. som trigger disse veldig. I julen n kjente jeg veldig p dette, og det er mye lettere for meg skrive om denne perioden n nr denne angsten ikke er s nr - nr jeg ikke gr inn p tankene rundt dette som som regel frer meg dit. Dette er egentlig litt ekkelt skrive om, for jeg er veldig redd for havne der jeg har vrt s mange ganger fr, og der jeg var n i jula. Det er snn at jeg ikke fr sove om natten, hodet ligger og kverner og hele kroppen vrenger seg samtidig som jeg blir helt stiv. Vel, dette tror jeg ogs henger litt sammen med denne nylig oppsttte redselen jeg har i forbindelse med ting jeg egentlig ikke har vrt redd for fr. Som fly. Jeg vet mange sliter med angst, og dette er p ingen mte noe jeg ville trkket inn p dersom det ikke var fordi jeg tror (og hper?) noen kan finne en trst i at folk som tilsynelatende lever et hverdagslig liv med bde studier og jobb og whatnot ogs kjenner p vanskeligheter, som kanskje ikke alle rundt forstr seg p. Dette synes jeg er litt rart og vanskelig (?) sette ord p, fordi det er s tabu dele slike ting p nettet. Fr var det tabu snakke om/ha, men n er det blitt s vanlig dele psykiske problemer at det nesten er vanskelig gjre det. Jeg husker da jeg pnet opp om anoreksien p bloggen, da var det ikke s vanskelig si noe om - for jeg flte at jeg uansett kom til bli respektert og unng bli himlet med ynene til - mens det er noe jeg tenker kanskje mange gjr den dag idag nr det er snakk om slikt. Derfor har jeg egentlig gtt litt bort fra dele veldig personlige ting, og har en litt mer hverdagslig blogg - men hele denne greia her er nok noe jeg kanskje trengte f satt ord p, ikke bare for meg selv, men for de rundt meg som synes jeg har oppfrt meg merkelig i det siste. 

  • 12.02.2018, 08:30

Hvilke tanker har du rundt kultur og religion i Norge og verden?


Siden vi har et eget fag p skolen som heter RLE - ikke vanlig religionslre, men mest hvordan vi kan lre barna i barnehagen om religise tradisjoner og kulturelle verdier i hverdagen - har jeg lrt en god del mer enn jeg visste fra fr om de ulike kulturene i verden de siste mnedene. Jeg kjenner dette er et tema som gjr meg skikkelig nysgjerrig, og det er absolutt en fordel nr jeg skal inn skrive eksamen n i vr. Fagene som alltid har appellert mest til meg gjennom alle skoler har vrt etikk og historie. Jeg elsker samfunnsfag, religionslre og historie spesielt. Jeg synes ogs Norsk sprkhistorie er veldig interessant! Men Religion har svunnet litt for meg de siste rene nr jeg ikke har hatt faget, jeg tror sist jeg hadde det var p ungdomsskolen? vel, jeg har oppdaget min interesse p nytt, og n sitter jeg faktisk vurderer skrive bacheloren min innenfor dette feltet. 

 

Hvordan formidler du andre religioner enn din egen til ditt barn? Hvordan gjr de det i barnehagen barnet ditt gr i? Jeg er s nysgjerrig p dette.  Vi skal ha en underskelse igjennom dette halvret hvor vi har valgt ut et tema rundt dette vi skal intervjue ulike barnehager om hvordan de gr fram nr de skal markere eller formidle ulike hytider/religioner/kulturer i barnehagen. Det er s spennende hre, for det ligger jo absolutt problemstillinger der. Religion er den strste grunnen til krig i verden, og det er store forskjeller p hvilke syn mennesker har p bde andre religioner og andre kulturer enn sin egen. Fr et barn fra en veldig kristen familie lov til delta p markeringen av en islamsk hytid i barnehagen? Fr de hre fortellinger og dele kulturen? Vice versa? 

 

Forrige uke var vi p vandring rundt i sentrum med klassen og dro til synagogen i Trondheim, til St.olav kirke og til en Moske rett ved nidelva. Jeg ante for det frste ikke at det kun var TO (!) synagoger i Norge. Og at det trolig bor under 2000 Jder i Norge - hadde dere trodd det? Blandt vre 5 millioner mennesker? Jeg trodde helt rlig det var flere. Jeg visste jder var en minioritet her, men absolutt ikke at de var s f. Muslimer er det nok litt flere av, og dermed flere moskeer ogs (rundt 126, for de spesielt interesserte). Jeg synes det er virkelig flt hre p hvor store vanskeligheter minioriteter i norge har med undertrykkelse her, og at det er utrolig mange fordommer mot flere av disse. Antisemitissme er alts (fortsatt?!) er stort problem her i Norge. Jeg trodde helt rlig at verden, og Norge som er et s fint og godt demokratisk og medmenneskelig land hadde kommet lengre. Vi fikk hre p skolen (og i trossamfunnet vi var i) at 8.3 prosent av nordmenn har fordommer mot jder - noe som er lavere enn det har vrt, men det er fortsatt en god del. 400 000 blir det. Det er mange mennesker? Jeg ble rlig litt sjokkert. Men jeg har jo fordommer jeg og. Ubevisste. Veldig lite mot samer, jder, tatere, muslimer.. men jeg kjente litt p det da vi gikk i katolsk kirke. Jeg forbinder dette med nyhetssaker jeg har lest om katolske prester som lever i slibat og plutselig ikke har levd i slibat alikevel.. vel, jeg skriver det ikke, men noen forstr kanskje hva jeg mener. Og jeg VET at det absolutt ikke gjelder alle, men det er likevel noe som har satt seg i hodet mitt. Det er det som er skummelt med grupperinger og nr individer gjr ting. Slik som for eksempel menn med makt - jo, for vi alle kan vel ta oss i mistenke andre menn med makt enn de som er kommet fram i media? Uten at det ndvendigvis er tilfellet. Saker som metoo drar med seg en hel gruppe i et dragsug, akkurat som islamister som er terrorister, kristne som er homofober, - buddhister som er trygge, fredelige og undrende - men alle er jo ikke slik? 

 

Fordommer suger. Det gjr det, og jeg jobber med mine egne hver dag - heldigvis er det ikke mange jeg fler jeg har. Jeg innrmmer glatt at jeg har fordommer mot en del kommentatorer p facebook, jeg ser liksom ikke for meg at disse menneskene som sitter og raper oppgulp fullt av stavefeil gjr det fra sofaen, et rolig minutt i det travle eiendomsmegler-livet, fra huset sitt midt i byen i Oslo. Nei, jeg tenker med en gang at dette er mennesker som har gtt p  ''livets harde skole''. Har jeg feil? Mest sannsynlig. Det prver jeg endre, og jeg vet at alle mennesker er ulike og har ulike motiver og tanker rundt det de gjr. Og det gjelder alle. Vi er alle mennesker, uansett om vi er samer eller rosabloggere eller ingenrer. Og min personlige tro er at alle mennesker er fdt gode, med muligheten til utve godhet ovenfor andre, og at drlige valg/ valg som kanskje blir gjort for oss litt for tidlig i livet gjr oss til noe annet enn gode. Og det gr ogs ann endre. Noe mer enn det vet jeg egentlig ikke, jeg vet ikke hvor jeg str religist sett. Jeg tror vel p noe strre, men jeg er veldig usikker p akkurat formen p det. Dette gikk litt p sidesporet fra det jeg egentlig skrev om, men jeg liker nr tekster gjr det. Nr jeg selv skriver her p min blogg er det en av de beste tingene jeg vet - nr teksten tar meg lengre inn i mitt eget hode enn jeg hadde planlagt. Jeg kan dele mer med dere enn jeg hadde klart dersom jeg skulle sagt dette i en video. Tror jeg. Uansett, et stort poeng jeg har er at religion er veldig sentral i verden, og i Norge. Og hvordan vi velger mte andre religioner er verdier vi gir i arv til barna vre, som igjen er framtiden. 

 

Alts er hvordan vi lar barna mte andre religioner noe som kan endre hvordan framtidens verdensbilde ser ut. Vi er kommet s langt nr det kommer til respekt og medmenneskelighet at vi burde kunne viderefre dette ♥ 


Hva tror dere? Og hvordan formidler dere andre kulturer til deres barn? Vet dere nok? N er jeg KUN nysgjerrig, de som leser trenger ikke svare, det er nok at man tenker litt over det - men det hadde vrt kult hre :- ) 

  • 06.02.2018, 09:02

Det grusomme leieforholdet


Jeg har lenge tenkt p skrive dette innlegget, men har liksom ikke helt klart f samlet tankene rundt det hele. Jeg skrev smtt rundt min opplevelse med leiligheten jeg leide her i Trondheim i fjor, men et lengre innlegg fortjener det. Jeg VET mange er i like situasjoner, situasjoner hvor man str der som ny i leieverdenen og ikke vet hvordan regler fungerer, ikke vet hvordan du kan bli tvunget inn i hjrner av vanskelige mennesker som kun tenker p seg selv og rett slett driter i hvordan livet er for de som leier. Noen har kanskje opplevd at utleier er ptrengende og ekkel mot deg, noen har kanskje opplevd at utleier oppfrer seg stygt mot deg, problemer med de andre som bor rundt deg, utleier som gjr seg vanskelig nr du prver flytte ut, eller som prver ta fra deg depositumet ditt for ting som egentlig ikke er din feil. Jeg opplevde alt dette i fjor, og var utrolig heldig som kom ut s godt jeg gjorde. 

 

Jeg starter fra begynnelsen av. Jeg kommer ikke til nevne navn eller sted her, ei heller ting som er veldig lett gjenkjennelige - men om noen som bor i Trondheim skal leie, eller skal flytte hit, s send meg gjerne adresse/omrde p melding her p bloggen/eller facebook (Lena Mari Ludvigsen) s skal jeg gjre mitt beste for at andre unge mennesker skal slippe denne opplevelsen. Husk at dette kun er min side av det hele, og noen av tingene kan skape spekulasjoner som muligens ikke stemmer - men jeg skriver rett fra hjertet det jeg har opplevd og s kan man tenke seg videre ut fra dette.

 

Dette ''eventyret'' startet i 2016 da jeg skulle flytte til Trondheim. Jeg og Alexander tok en rsjans p at forholdet vrt kom til funke i Norge, og siden han skulle flytte til Trondheim for g skole s skte jeg p skole jeg og. Da jeg var p rett etter sommeren skulle vi sammen finne en leilighet til meg (for han hadde allerede avtalt bo med hans tre kompiser, s det var uaktuelt bo sammen) og avtalte flere steder.  Ting skjedde og tiden passet ikke for mange - s det endte med at vi gikk p en visning sammen. Vi ble mtt av en litt spesiell fyr, som virket ganske hyggelig og profesjonell. Han hadde en god del penger, og huset gjenspeilet p overflaten dette. Det var flere dyre biler, flere garasjer, et svrt hus med flere leiligheter til bli leid ut. Sort marmorgulv, persiske tepper, speil i taket i oppgangen, 9 mm isolerte vegger slik at man ikke skulle slite med lyd fra andre leiligheter ( Allikevell fikk vi streng beskjed etterhvert om vre stille slik at han ikke ble plaget i andre etg.) vel, ganske harry - men alt virket gjennomfrt fra utleiers side, selv om han hadde elendig smak i interir). 

Det var flere leiligheter velge mellom, og de s helt greie ut for bare bo. Det var ettroms leiligheter med et lite bad med skvyedr i samme rom, og delt kjkken med personen som bodde i leiligheta p siden av. Jeg reagerte veldig p at utleier la ut om denne andre personens sykdomshistorie og nvrende jobbsituasjon, og viste fram hva han hadde i kjleskapet for vise oss at han ikke brukte kjkkenet spesielt mye. Personen var veldig insisterende p at vi burde velge denne leiligheten, og at han hadde en veldig lang liste med folk som nsket den og som han lot vente p grunn av meg. (Dette var da midt i august, etter at alle hadde startet p skolen, s akkurat det stiller jeg sprsmlstegn ved) I tillegg var han veldig varsom med hvem han valgte, og ville gjerne ha noen ordentlige (som meg, til tross for at jeg p det tidspunktet verken hadde jobb eller annen sikkerhet snn sett, jeg visste kun at jeg skulle g skole og ske jobber - men han sa han visste jeg kom til f jobb uansett og at det var s enkelt som lre seg et kart s kunne man bli taxisjfr om det ble et problem). Vi begge gikk derfra med en ganske drlig mageflelse, og syntes hele stedet virket litt .. vel, vi gikk derfra og utelukket nesten dette stedet. 

Jeg mtte reise hjem og fikk ikke sett p noen flere leiligheter den gangen. Jeg skulle finne en neste gang jeg dro p besk - jeg hadde egentlig ikke sett for meg hva som da kom til skje. For noen dager senere, sndag samme uke fikk jeg mail fra skolen min om at jeg var kommet inn p bachelor barnehagelrer. Men at jeg mtte mte opp neste dag for f med meg oppstarten, og siden det var obligatorisk tilstedevrelse hadde jeg strket i faget dersom jeg ikke kom p frste skoleuke. Jeg mtte kjre oppover, og fant ut at jeg akkurat reddet meg inn dersom jeg kjrte onsdag morgen og mtte opp p torsdag. Jeg mtte tross alt pakke ned hele livet mitt og kjre hele veien til Trondheim fra Bod - en vei jeg aldri hadde kjrt fr, verken alene eller med noen. Jeg var litt tvunget opp i et hjrne - ta det frste og 'beste'' tilbudet p leilighetsfronten og ende opp med det jeg endte opp med, eller la vre og miste skoleplassen.  Jeg hadde heller ingen inntekt utenom stipend i vente, s denne leiligheten var 2000kr for dyr for meg i mneden - s jeg ringte og forklarte dette til huseier og fikk hre at jeg bare skulle flytte inn og betale for de resterende dagene av den mneden i tillegg til neste - om jeg ikke hadde funnet meg jobb innen mneden var over s skulle jeg f flytte ut til tross for at det egentlig var en tidsbestemt avtale. Vel, det fikk jeg ikke da det plutselig faktisk ble et problem. Jeg ble mtt av en utrolig usympatisk person som ikke i det hele tatt lignet den jeg mtte p visning. Og da jeg stod der grtende fordi jeg ikke hadde ftt jobb enda og ikke hadde penger til betale sa han at jeg fikk prve f meg jobb som taxisjfr eller ske p enda flere steder. Veldig mange rd, men avtalen vi hadde inngtt var visst noe han egentlig ikke mente fordi han ikke trodde det kom til bli et problem, og han hadde jo n sagt nei til alle de som hadde spurt om leiligheten. 

 

Tiden gikk og jeg mistrives mer og mer p dette stedet. Huseier kom flere ganger og hamret p dren min, telefonterroriserte meg for at vi skulle ha mter p hans tidspunkt og premisser - til og med nr jeg ikke var hjemme og ikke hadde ftt noen beskjed om det fra fr. Han hadde bestemt at han skulle vise meg noe nytt p vaskerommet nede i kjelleren og kom frst og hamret p dren min mens jeg l sov midt i eksamensperioden.Jeg syntes dette var meget ubehagelig og skjnte ikke hvorfor han ikke kunne sende melding, noe han ofte gjorde utenom. Jeg svarte p melding at jeg var opptatt med eksamen og ikke hadde tid, og Etterp ringte han meg 4 ganger mens jeg var i dusjen og kjeftet p meg da jeg tok den p femte forsk da jeg s han ringte. Jeg var aldri frekk og lot vre svare meldinger eller telefonen med vilje, allikevel behandlet han meg som om det var det verste i verden at jeg ikke hadde ftt svart han nr han ringte frst. Jeg fikk p meg klr  og mtte han nede i vaskekjelleren, noe jeg syntes var ekstremt ubehagelig fordi han fremtonet som en litt.. skummel mann ift bankinga p dren osv. I tillegg til dette hadde da denne syke mannen p siden av meg som jeg iblandt mtte p p kjkkenet (og prvde vre hyggelig mot, til tross for at jeg egentlig ikke hadde veldig mye snakke med en 40 r gammel mann om) fortalt at denne mannen blandt annet hadde spurt mannen som bodde i min leilighet fr meg (og som tydeligvis var crossdresser) om han kunne ha sex med kona hans (som var fra et annet land jeg ikke skal nevne, jeg mtte p denne damen i blandt og fikk aldri s mye som et smil). Jeg fikk ogs hre at politiet hadde vrt der i forbindelse med at damen hadde ringt p grunn av huseieren (og mannen hennes), samt at de hadde vrt der p grunn av at noen p nettet fra huset hadde sett p barnepornografi.Jeg ble p grunn av disse pstandene litt smredd for hva denne huseieren tenkte og hvilket syn han hadde p kvinner, og prvde ikke mte p han. Jeg hadde alltid en ekkel flelse av at han satt oppe i vinduet og tittet nr jeg kom inn den store (lste) porten utenfor huset, og ble etterhvert s redd for han at jeg sjekket leiligheten min for kameraer.. jeg innser at dette var litt vel paranoid for min del, men nr man gr rundt og har en snn ekkel flelse hele tiden blir man kanskje litt paranoid.

 

Personen hadde heldigvis for min del et halvt r av gangen et annet land (hvor kona kom fra) i vintermnedene, og jeg s fram til han skulle reise og jeg kunne fle meg trygg. Fr han dro opplevde jeg imidlertid enda en ekkel opplevelse. Dusjen (som stod p samme marmorgulv som resten av leiligheten siden den var en del av rommet bare avsperret) begynte plutselig slippe ut vann mens jeg dusjet. Jeg er hundre prosent sikker p at dette ikke kom rett fra dusjen, men fra et rr ved siden av vasken siden jeg hadde hndklr p gulvet rundt dusjen for trkke p etter jeg hadde dusjet. Dette vannet strmmet ut fra siden av vasken p andre siden av det lille badet. Hele rommet ble overfylt, under senga og sofaen, teppet - vel, alt ble bltt og mange av tingene mine ble delagte. Marmorgulv er som mange vet veldig lett delegge, og vann er en av tingene som gjr dette. Jeg la alle hndklrne jeg eide utover gulvet der det var mest vann og samlet opp slik at det ble trt p de delene der det ikke l hndklr. S ringte jeg huseier som ble veldig irritert over bli plaget og kom andpusten ned. Han s p det og sa med en gang det var min feil og at jeg mtte f opp vannet fra gulvet. Han var barbeint, som han alltid var - s gikk han helt inn i rommet og tok en titt p dusjen og sa det fortsatt var min feil og jeg hadde for mange produkter stende i dusjen (selv om de stod p andre siden av sluken, og det sikkert var hret mitt som hadde tettet dusjen. P dette tidspunktet hadde jeg kun brukt dusjen 1-2 ganger fordi jeg som oftest dusjet hos Alexander). Han gikk s rett p mitt rosa favoritthndkle og gnudde seg skikkelig p fttene fr han slamret dra og gikk. Jeg satt der kvalm som aldri fr og ante ikke hva jeg skulle gjre n. 

 

Han dro p sin vinterhalvrsferie og jeg var glad for det. Allikevel slet jeg fortsatt med at jeg ikke hadde rd til bo der og at det tok mye av meg. Jeg bad rett fr jeg dro om treffes for finne ut hva jeg kunne gjre for f flytte ut s fort som mulig. Jeg fikk beskjed om at jeg mtte finne noen nye som kunne ta over kontrakten, og at han mtte godkjenne de - noe han s klart ikke kunne gjre etter han var dratt s isfall mtte det bli fr han reiste, og da var han VELDIG opptatt s det var lite sannsynlig at det kom til skje. Jeg tenkte at siden leiligheta var s ettertraktet at han hadde en lang liste over beboere ta av at noen kom til ville ta over fort, og la ut annonsen han selv hadde skrevet p hybel.no. Jeg fikk etter hvert flere svar, men de fleste fra innvandrere og mennesker som var av utenlandsk opprinnelse. Jeg tok flere p visning, og flere viste interesse. En jeg fikk p visning var Norsk og var relativt interessert, helt til han mtte huseier som tok han til side fortalte han rett ut at han ikke leide ut til folk under 18 r s det var ikke sjans. Til meg sa ikke huseier noe om dette, men lot heller som ingenting og denne gutten svarte meg p melding at det ikke var det han s etter... Jeg hadde flere p visning, blandt annet en mann som s ut som han kom fra polen/serbia for min del. Lyse yne og litt gebrokken norsk, men utrolig hyggelig. S kom huseier ned mens jeg hadde visning, s ikke engang p mannen og bad om snakke med meg p siden. Dette er kanskje den mest ubehagelige samtalen jeg har hatt i hele mitt liv. Det hele var bare s helrasistisk at jeg ble sjokkert. Jeg trodde helt rlig ikke slike mennesker fantes p ekte. Det var for det frste grusomt at jeg i det hele tatt hadde tatt denne mannen inn i huset, han ville ihvertfall aldri leie ut til han. Han kunne se han var muslim - ''ikke oppegende mennesker som meg og deg'' og ''vet du at de dreper og voldtar dtrene sine?'' Jeg svarte han at det absolutt ikke var slik de fleste var, og at det ikke gikk ann dmme en hel menneskeflokk p den mten han n gjorde. Han kalte meg s utrolig naiv og dum, og slik fortsatte samtalen. Han gikk s ut og sa rett til mannen at han ikke fikk leie, og at det bare var komme seg ut. Jeg satt igjen med en enda strre kvalme mot dette mennesket enn jeg hadde fra fr av. 

 

Jeg fortsatte lete mens han var utenlands i disse mnedene. Samtidig begynte jeg lete etter mter komme meg ut av dette forholdet, for det er jo ikke lov si nei til noen p et slikt grunnlag - i tillegg til at jeg hadde rett til finne noen til ta over for meg i flge loven. Jeg leste meg opp og ned i husleieloven etter lsninger og tok kontakt med jusshjelpa i Trondheim. Desverre var det lite de og kunne gjre uten bevis for disse grunnene. Og det fikk jeg aldri, uansett hvor hardt jeg prvde f ett eller annet i meldingsform via mail eller melding mens han var bortreist. Jeg fikk svar som ''jeg kan ikke svare deg n, jeg skal svare p alle sprsml nr jeg kommer hjem'' etc. Jeg gav derfor etterhvert opp dette og prvde f tiden til g med full jobbing og skole i ett for f ting til g rundt. Jeg l vken flere netter i strekk, og jeg opplevde utrolig ekle ting der jeg l. Pluselig ristet det noe fryktelig i den ene veggen midt p natten, naboen hrte p hy tv og musikk sent p natt og etterhvert begynte jeg hre trkking i steingrusen rett utenfor vinduene mine p natta - i tillegg til at et bevegelsesensor- utelys skrudde seg p og av gjennom en periode p natten. Dette var utrolig ekkelt, og jeg overbeviste meg selv om at lyset kom av en eller annen katt som var ute og vandret - selv om det da m ha vrt en utrolig tung katt som fikk grusen til brake. 

 

Reglene p dette huset for vasking var ogs ganske harde. Vi som bodde i frste etg hadde hver 3 uke hvor vi mtte vaske hele trappeoppgangen og yttergangen til huset i tillegg til kjelleren og innegangen + kjkkenet vi brukte. Her mtte vi da stille meg eget vaskeutstyr, og kjeft fikk jeg flere ganger da jeg lurte p hva jeg skulle bruke av vaskemiddel siden gulvet var av marmor. Det var ogs en rlig vask vi i frste etg mtte dele p, hvor det var vask innvendig og utvendig av alle vinduer, i tillegg til hele kjkkenet som skulle skrubbes ned for skitt og smuss (som for meg ikke virket som det var blitt vasket p flere r). Vi stod p i flere dager, og jeg sa til de andre at jeg kunne ta vinduene siden jeg var godt i gang med de p kjkkenet og jeg ikke nsket noen andre inn i min leilighet. Dette var de veldig fornyde med, og jeg gikk inn for ta deres. I personen som bodde rett ved siden av meg sin leilighet - samme som hadde fortalt om alle disse hendelsene med politiet etc. fikk jeg n se var litt annerledes enn jeg hadde trodd. Personen hadde 3 store stabler med voksenfilmer stablet opp etter gulvet. I dette yeblikket kjente jeg at jeg begynte tvile litt p disse historiene jeg tidligere hadde hrt, hvor han anklagde huseier for vre utrolig ekkel og pervers. (N synes jeg ikke det er ekkelt eller perverst eie pornofilmer, men nr du snakker slik om andre personer og later som du synes det hele er helt forferdelig s blir det feil for meg, og ogs hvorfor jeg i det hele tatt nevner dette her). 

 

Uansett, jeg hadde spart meg opp nok penger til betale meg ut de to siste mnedene ogs flytte fr tiden. 15000kr ekstra for f slippe. Dette betalte jeg alts i tillegg til leie p mitt nye sted - da kan dere jo forst hvor mye det betydde for meg komme meg bort. Alexander hjalp meg med utvasken og vi fikk tatt tingene mine til venninna mi. Vi skrubbet og vasket ordentlig, og fikk s beskjed om at det ikke var godt nok. Vi dro tilbake og gjorde det om igjen og brukte godt over en dag. Etterp fikk jeg en melding om at kofferten jeg hadde hatt liggende p toppen av skapet hadde delagt taket hans. Han hadde visst malt det rett fr jeg flyttet inn, og n mtte det males igjen. Det ble hele depositum. Vi kunne heller ikke punktmale. Vi prvde vaske i taket og s at det kun vistes fra ene siden av leiligheten, fordi det ikke var merker fra kofferten - det var oppskrapet maling p noen steder. Vi ante ikke hvordan min koffert kunne gjort det, og var desperate etter finne en billigst mulig mte f fikset det. Vi lette etter hndverkere som kunne gjre det p anbud, og vi skte opp pris p maling og kvadratmeter. Det var frst nr jeg skulle finne ut hvor stor leiligheta faktisk var jeg gikk inn i annonsen jeg selv hadde lagt ut p (som huseier hadde laget selv men s slettet fra sin side) hvor de bildene han hadde tatt l  jeg s det. Merkene var der fra fr av. Man kunne se det klart og tydelig p bilder han selv hadde tatt, p bilder han selv var med p.  

 

Hver gang han ringte s ropte han til meg i tlf. Hvis Alexander svarte telefonen var han rolig og snakket respektfult. Han respekterte ikke meg i det hele tatt, og dette gikk igjen fra hver gang han snakket med meg.  P dagen vi fant ut dette med taket snakket vi med han og fortalte at merkene var der fra fr, han kunne bare sjekke sine egne bilder. Jeg vet ikke om  det var av redsel for bli tatt for dette, eller om han bare var flau p egne vegne - men han bad oss legge nklene p bordet og bare dra. Han skulle ta resten av vaskingen selv hvis det var noe. Beklager s mye. s la han p, og satte over depositumet dagen etter.

 

Dette er mitt svar p mareitt av et boligr. Jeg vil rde alle som skal flytte for seg selv ta en god kikk gjennom kontrakten fr dere signerer, og vite hva/hvem dere gr til. Ikke hast inn i noe, det kan bli et rent helvette til slutt. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg grt over situasjonen i fjor, og da jeg endelig kunne forlate stedet og vite at jeg aldri skulle tilbake eller se de menneskene igjen lftet det alt i meg. Jeg er en erfaring rikere, og jeg har virkelig lrt leksa mi.

 



Dette ble et veldig langt innlegg, som jeg vurderte ta p video eller dele opp - men det ble som det ble. For de som er interesserte kan dere lese hele - men for oppsummere; Leieforholdet mitt var det verste jeg noensinne kunne tenkt meg. Jeg nsker ikke dette for noen. 

  • 04.02.2018, 19:13

Bekymringer og vanskelige tider - og litt om dere ♥


Den uka som var n har gtt rimelig i ett, for to uker siden vandret vi rundt i London og koste oss glugg ihjel - s kom en beskjed vi absolutt hadde hpet ikke f p veldig lenge, og Alexander reiste hjem forrige fredag. Jeg var her for jobbe vaktene mine, og for f gtt til legen og litt smtterier jeg hadde p dagsordenen. Etter en lang uke med stress rundt om jeg kom meg nedover til begravelse fr helga, for s reise ned og opp igjen p et dgn var jeg mildt sagt sliten da jeg kom hjem med toget i gr morgest. Jeg tok flyet rett etter jobb p torsdag og reiste med natttoget tilbake p fredag kveld for rekke vakta mi p lrdag siden jeg skulle stenge. Det gikk ganske greit i forhold til svn, jeg sov mer p toget enn jeg noen sinne har gjort, og sov fra jeg kom inn dra her klokken 7 og fram til jeg mtte opp klokken 11. Dagen p jobb gikk greit, det er godt for meg ha noe gjre i perioder hvor ting kanskje er litt tungt, for da klarer jeg flytte tankene litt fra det. Jeg sitter med tusen tanker, men er utrolig glad for at jeg i det hele tatt fikk reist nedover. Ellers skal det bli utrolig godt f Alexander hjem n, for jeg trives virkelig ikke uten han. Til vanlig er jeg bde husredd og trives generelt drlig alene, men jeg har ftt kjenne p at jeg ikke er s redd her - kanskje fordi det er vrt trygge lille hjem. Men uansett savner jeg ha min kjre rundt meg hele tiden, det er det som har blitt naturlig. 

 

Denne uken har jeg gruet meg til lenge, - det er skoleuke og vi skal ut p skiovernatting. Det er vel egentlig ikke s mye grue seg til tenker noen, men for meg blir det smstress fordi jeg for det frste har elendig blodomlp og m pakke p meg 6 lag klr for dette eventyret, i tillegg til at jeg ikke kan sove over der som igjen betyr at jeg m ta bussen inn til byen p kvelden og tilbake neste morgen (og det er et lite stykke dra). Jeg skulle gjerne sovet over, men jeg har noe som heter kuldeastma (ergo, lpe eller anstrenge seg er inget problem -men nr gradestokken nrmer seg -10 grader sliter jeg med trekke pusten helt og dette skremmer meg ofte veldig, dermed er jeg redd for sove i lavvo slik de andre skal). Jeg eier heller verken ski, sko eller staver, s dette er noe jeg m kaste meg rundt f tak i i lpet av de neste dagene, noe som erfaringsvis er litt stress dersom du ikke skal kjpe helt nytt sett av alt. Men det gr seg nok til. Selve opplegget vi skal gjre der borte er veldig moro - vi skal lage skilyper og uteomrde for en barnegruppe som kommer dagen etter for bruke det sammen med oss. Akkurat dette gleder jeg meg veldig til! Det blir ogs veldig koselig kunne grille og ha sosialt samvr med klassen p kvelden - jeg er som regel ikke med p det sosiale nr det er samlingsuker til vanlig, som regel fordi jeg jobber kveldstid eller at jeg blir veldig sliten og tom i hodet gjennom disse ukene. Det sitte p skolebenken i 8 timer dagen tar p nr du ikke lengre er vant til det! Jeg har jo forsvidt gjort det i 14-15 r fra fr av, men det blir fortsatt litt annerledes n. '

 

Ellers har vi praksisperiode kommende veldig snart. Etter forrige praksisperiode gruet jeg meg veldig til denne - fordi jeg opplevde hele perioden i fjor som utrolig stressende og tff. Jeg var i en helt super barnehage med fantastiske barn og ansatte, men det l andre grunner bak hvor ille dette var for meg. For det frste bodde jeg i en leilighet som var utrolig ekkel for meg bo i. En huseier som var bde skummel og viste lite respekt, naboleiligheter hvor det bodde mennesker jeg var smredd for - jeg slet virkelig p denne plassen. Jeg l vken flere netter p rad med hjertet i halsen, klar til ringe politiet - jeg hrte trkking i grusen rett utfor vinduene mine om natten, og lyder utenfor dren i tillegg til at bevegelsesutlst lys rett utenfor vinduet i blandt hadde perioder hvor det skrudde seg p i lpet av natten, gjerne kombinert med trkking i grusen. Jeg husker enda flelsen nr jeg tenker tilbake, jeg var s redd og s fortapt i dette leieforholdet. Det gjorde dagene og nettene mine utrolig lange, og jeg gikk bare ventet p dagen jeg skulle komme meg bort. Praksisperioden kom mens jeg bodde her, og praksisplassen la et sted reiseveien var 40 minutter til, morgen og ettermiddag. I tillegg til dette kom arbeid med praksisrapport som var utrolig stor, og jeg var tvunget til jobbe p siden av for kunne ha rd til bo i denne leiligheten (som var 2000kr dyrere enn det jeg fikk utbetalt i stipend). Dette var for min del kjempevanskelig balansere, og jeg var s glad da perioden var over. Det var ogs omtrent samtidig med at jeg endelig fikk flyttet i ny leilighet med Alexander. Lysere tider!

N, nr forholdene er helt annerledes - jeg trives i leiligheten, jeg kommer hjem til min kjre hver dag, praksisstedet mitt er kort vei unna og jeg har ikke s lang vei til jobb fra her, da er det s mye bedre. Jeg virkelig gleder meg til praksisperioden! Det er en fin opplevelse som jeg setter stor pris p, og da gjr det ikke s mye at det er en stor arbeidsmengde som kommer med den. Det klarer jeg. Etter praksis er det ogs kun en skoleuke igjen, og innlevering av tre eksamensoppgaver vi har kunnet jobbe med fremover mot mai - s er det sommer. Det gleder jeg meg ihvertfall til! 


Uansett, jeg tenkte bare forklare til de f som er her inne leser - for jeg ser det er ca. det samme antallet hver dag (tusen takk for det, det er s koselig - n vet jeg hvem et par av dere er gjennom bde de som flger meg p blogloving og de som har skrevet til meg fra fr av) hvorfor det gr noen dager imellom. Og hvorfor det kanskje blir noen dager imellom fremover ;-)  Som jeg har sagt fr s blogger jeg mest for min egen del, det er min hobby gjennom 7 r og er et godt sted for meg g for bare.. skrive. Det hres kanskje rart ut at skrive om livet og dagene sine gjr noe for meg uten hres utrolig selvopptatt og narsissistisk ut, men det er det med f ut det man kjenner p uten trenge f s mye innspill p det, og uten plage noen som ikke vil bli plaget. N som jeg vet det er enkelte som faktisk gr inn leser her hver dag, s gjr jeg det jo s klart litt for dere og. Jeg regner med det er mennesker som har fulgt med gjennom tiden fra jeg blogget om anoreksien og vanskelighetene rundt der (vel, jeg vet at det er det) og noen som kanskje liker rlig hverdagsblogging uten reklame og clickbates og what-not - selv om det til tider kanskje kan bli kjedelig for mengden. Vel, jeg er uansett utrolig takknemlig for dere ♥ 

 

  • 16.01.2018, 02:56

Litt om #Metoo


Dette er skikkelig farlig vann g utp for diskutere, fordi meningene er s veldig mange. Synes man hele greia er tatt ut av proposjoner er man respektls ovenfor kvinnene som forteller - er man hundre prosent bak dette og sttter hver minste ting er man overhysterisk. Iflge yttersidene av saken.

Men jeg har som regel en mening om det meste, og jeg liker skrive den fram. Den trenger ikke bli tatt godt imot, blir den ikke det har folk heldigvis som regel gode argumenter for det. Og jeg er sjelden bastant, meninger kan endre seg. Jeg har i fortiden stttet ting jeg aldri ville stttet den dag i dag, fordi jeg har vokst, og jeg har lrt. Jeg er alltid pen for andre syn p ting - det er noe av det mest spennende med diskusjoner. Noe av det beste og det verste jeg vet er lese kommentarfelt og diskusjonsforumer, nettopp p grunn av dette. 

Nr det kommer til sakene rundt Metoo er jeg litt delt. Jeg sttter det pne seg rundt saker man synes har vrt ekle og som har blitt holdt inne. Alle har rett til bli hrt og sett. 

Men i det store bildet synes jeg det er tatt ut av proposjoner. Uansett hvor grusomt det hres ut, nettopp fordi jeg fler de sakene som er veldig alvorlige blir hnet p grunn av mennesker som bare kommer med smting for ha noe komme med. For eksempel en viss politiker som ble strket p halsen fr mannen som gjorde det inns at hun ikke likte det trakk seg unna. S klart ser jeg at dette kan ha vrt ekkelt for henne, men at det skal f oppmerksomhet p linje med kvinner som har blitt dyttet opp mot vegger av sjefen sin, som har flt p en konstant frykt av at noe seksuelt skal skje uten at de nsker det - det synes jeg blir feil. 

Dersom vi skal ta alle som flrter litt klumsete vil det bli en svrt kjedelig hverdag for kvinner framover. Jeg skal rlig innrmme at nr jeg var singel og yngre var det noe oppmerksomhet jeg likte, og noe jeg kunne vrt foruten. Og i disse sistnevnte situasjonene trakk jeg meg unna, eller sa at det ikke var greit - og da var det slutt p det. Uten at jeg brer psykiske etterskader. 

Hele denne saken handler opprinnelig om skjevhet i maktbalanser. Dersom sjefen din p jobben du elsker  gjr noe mot deg du ikke liker - s str du i det. For man vil som regel ikke gjr noe som vil g negativt ut over jobben din, og der har kanskje personen du har opplevd et problem med 
Dersom du er i underholdningsbransjen og daglig opplever ting, og du sier ifra til bde vedkommende og til hyere ledelse om at dette er unsket og ekkelt - s synes jeg det er innafor g ut i media etter lang tid. S lenge sakene er reelle og du har retten p din side s 

Men s fler jeg med de som bare er mer p kanten enn andre, uten mene noe ille ved det. De som ikke har ftt hre at det er ekkelt, men som har kommet med groviser folk har ledd av til dem - og deretter i ettertid omtrent bombaderer. Folk som ikke vet de gjr noe galt vil vel sjelden endre seg heller. Jeg fler det er mange av disse sakene som dukker opp i denne hashtagen som omhandler en persons flelser i yeblikket - men som ikke har blitt luftet for den som anklages engang. Jeg ser for meg at utrolig mange menn i 2018 gr rundt med en konstant klump i magen fordi det KAN dukke opp ett eller annet som de har gjort, men kanskje ikke tenkt over var en uting. Kanskje i en annen jobb, kanskje for kjempelenge siden. Ting som kan endre hele livet deres, de kan miste jobben - familien. Synes p kvinner har blitt s mye bedre gjennom rene, og blir bedre for hvert r som gr - men man m kunne legge ting bak seg dersom de ikke er av typen som har skadet deg veldig psykisk. 

For dersom en mann som har vrt i et yrke mange mange r, som har lrt mye p mange mter - vi alle vokser og lrer jo for hvor dag som gr, MANGE r etterp opplever at en sak dukker opp i systemet fra kjempelenge siden, hvorfor skal dette mtte g ut over livet i s stor grad. Konsekvenser for sine handlinger, s klart - men nr da beklagelser ikke hjelper og hele livet gr i ruiner.. da fler jeg med dem. Det kan hende jeg blir hatet for si det, men jeg fler med de som sitter i eget lim fra fortiden. 

Menn i disse svre sakene som gjelder s mange kvinner, over s mange r, inntil nyligere tid har jeg ingen sympati for what's so ever. Harvey Weinstein, for en ekkel gubbe. Menn som er utro mot konene sine, ekle gubber. Menn som tvinger seg p andre, forferdelig ekle gubber. Menn som kanskje hadde tiltrekninger mot andre i eget yrke og ikke viste bedre enn flrte p en litt klumsete og dum mte - men som sluttet nr de ble bedt om det, de synes jeg ikke er ekle. For kjnnsrollene i Norge og verden har (desverre?) vrt slik at det er menn som som regel tar de frste stegene nr det gjelder romantikk. Og det tror jeg mange av disse sakene gjr at menn kanskje er redde for ta. Her er det jeg fler kommer fram at alle menn er griser, og at omtrent alle kvinner har opplevd ett eller annet forferdelig trakasserende som har traumatisert dem i mange r. 

Jeg vil ikke trkke noen p fttene ved skrive dette. Men jeg fler faktisk det har tatt litt av i en negativ retning, dessverre. Jeg er helt for at kvinner skal kunne si ifra, og jeg fler med de som har blitt utsatt for grove overtredelser. Jeg har selv hatt utrolig ekle opplevelser rundt (da) gutter, men jeg lar det ikke definere synet jeg har p menn idag. Jeg kjenner 95%gode menn, med kun gode intensjoner - og det at unntakene fr all denne oppmerksomheten rundt smting (ja, da snakker jeg kun om det jeg ser p som ''smting'') delegger det kanskje mye for den daglige normale interaksjonen.

  • 13.01.2018, 01:05

Noe alle med barn br tenke litt ekstra over


Som flere av dere sikkert har ftt med dere studerer jeg for bli barnehagelrer. Etterhvert Pedagogisk leder eller Spesialpedagog - og jeg lrer ufattelig mye nytt og stort hver dag jeg er p skolen. Svre tema som eksempelvis overgrep, funksjonsnedsettelser i barnehagen, traumeforstelse - og hverdagslige (men like svre) som hvordan gi god omsorg til barna, og  det vre stttende og trygge voksne for dem. 

Jeg lrer som sagt MYE interessant p skolen - mye jeg kan kjenne igjen fra mine r boende rundt mine sm never og niese, og mye helt nytt. Her til dagen mens jeg tok toget fra Bod til Trondheim ble jeg sittende lese gjennom en pensumstekst p nett rundt dette med kriser og traumer i barns liv. Her stod det s mye interessant rundt bde hvordan man kan svare barn p vanskelige sprsml, hvordan man kan takle ulike vanskelige situasjoner. For eksempel stod det om hvordan man snakker om ddsfall i barnehagen, om selvmord blandt for eksempel  foreldre til andre barn, eller andre nre om hvorfor noen mennesker gjr slemme ting. Alle disse temaene ville jeg som voksen synes vre vanskelig snakke med andre voksne voksne om, og ikke minst med barn. Dette er kanskje ting vi ikke tenker s mye over i hverdagen, kanskje man ikke tenker slike situasjoner kommer til oppst i SIN barnehage, eller i nrmiljet til sine barn - men det kan vre veldig greit ha noen tanker rundt hvordan man i krisetilfeller ville valgt snakke om dette med barna. Jeg har mange tanker rundt det, og spesielt n i det siste nr jeg er s inne i dette faget. Heldig er jeg som interesserer meg for faget mitt, men uheldig er jeg som kanskje m st i en slik situasjon i yrket mitt. Eller heldig som kanskje kan f muligheten til hjelpe et barn gjennom en vanskelig situasjon? Alt etter hvordan man ser p det. 

Det jeg egentlig ville fram til var en annen liten del jeg la spesielt merke til, som jeg ikke har tenkt spesielt over. I hjemmet ditt, hvordan lar du medieoppslag av ulike typer vre tilgjengelig for barna? Legger du aviser framme p bordet hvor barnet kan f sett det? Lar du pcen i gangen st oppe p VG's forside? Lar du tven st p med nyheter i bakgrunnen mens barna leker p gulvet? Jeg tror sjelden medier tenker p hvem som kan se disse forsiden, som gjerne skal trekke s mye oppmerksomhet som mulig hos oss voksne. Jeg har flere ganger sett forsider hvor det str forferdelige overskrifter, og som gjerne har bilder som kan relateres. Bilder av pistoler, branner i bygninger - ogs videre ogs videre. Hodet mitt spant rundt dette da jeg satt p toget, og jeg tenkte p at det er noe jeg egentlig ALDRI har tenkt over fr. Jeg kan ikke huske om jeg har latt avisen ligge p stuebordet etter ha lest den, men jeg har aldri fr hatt tanker om at jeg ikke br det. Men det har jeg n - for tenk dere hva et lite barn kan f av tanker og mareritt av se sterke bilder? N sladdes heldigvis veldig sterke bilder fra aviser - men det fins jo en god del 6-7-8ringer som kan lese. Noen 5ringer kan lese store bokstaver - som jo ofte dukker opp p nyhetetsartikler. Drap, voldtekt, fengslet, Drept, skutt - det fins mange skumle og uforstelige ord for et lite barn. Ting et barn kanskje dveler ved. Jeg tenker at det iallefall er lurt prve s godt man kan skjerme sm barn for slike store og skumle ord og bilder, fram til de isfall spr selv. For det kommer de nok mest sannsynlig til gjre etterhvert uansett. 

Hva mener dere? Er det andre som gir dette ekstra tanke i hverdagen?

  • 06.01.2018, 00:50

Men, hva er det jeg egentlig liker?


Haha,  jeg legger brtt merke til at .. jeg poster innlegg til samme tid hver dag, uten egentlig ha noen intensjon om det. Det er ikke det at jeg har lite tid tidlig p dagen til skrive noe - idag har jeg for eksempel hatt all verdens tid. Men nei, jeg finner som regel roen ved pcen best sent p kvelden. Jeg fr litt.. drlig samvittighet(?) av sitte styre med pcen p dagen. Det er liksom hobby. Bloggen her er jo, og har alltid vrt en hobby. Jeg kunne lagt s mye mer i det, men rlig er jeg ikke interessert i ha en stor og kjent blogg - det er bare det at jeg elsker skrive og redigere bilder. A spr meg ofte hva jeg vil gjre med fritiden min, hvilke interesser jeg har. Han liker hre p podcaster og sone helt ut med nye musikkalbum - mens jeg sjelden gjr det. Nei, jeg liker skrive. Jeg skriver mye privat p pcen ogs, ikke kun det jeg poster her. Fr tok jeg mye naturbilder og satt i timesvis og redigerte i ulike programmer, det gjorde meg rolig. N koser jeg meg med bloggen. Fr var bloggen strre, og p tiden jeg hadde mest flgere nsket jeg jo ogs dette. Jeg valgte pne meg rundt problemene jeg hadde, og ''rosablogg'' ble til en veldig pen blogg (den var vel strengt tatt aldri en rosablogg, jeg har aldri verken fremmet sminke, klr eller andre overfladiske greier - s klart, noen ting grsser jeg smtt av ha delt, men jeg husker ogs at jeg p denne tiden var 14-15 r gammel og strengt tatt ikke hadde store livserfaringer), Jeg delte veldig private greier, og plutselig var det ikke bare et rykte i Bod mer at jeg var syk - jeg valgte selv komme med informasjonen for unng spekulasjoner. Etter dette ble det litt mye. Bloggen ble et fokus p det jeg hadde delt, og for komme meg ut av det lyset jeg hadde p meg, sluttet jeg blogge. 

Jeg reiste til Usa med intensjon om dele biter av livet der borte - noe jeg tror kunne vrt utrolig morsomt flge med p se tilbake p dersom jeg hadde gjort det. Men etter en mned der nede bestemte jeg med for legge bloggen til side og kose meg. Og det gjorde jeg. 

Da jeg kom tilbake til Norge og hverdagen var p plass med tusen nye erfaringer og en helt ny livssituasjon bestemte jeg meg for ta opp denne bloggen jeg egentlig har vrt s glad i. Jeg har vel rundt 60 lesere i gjennomsnitt, og det er mer enn nok for min del. Sist jeg blogget, da jeg plutselig fikk en del flere flgere - og da freaka jeg ut og det kom mer negativt ut av det enn positivt. Jeg kjenner n ogs at det er mye jeg deler her fra hverdagen min som jeg synes er greit dele, nettopp fordi jeg har relativt f lesere og jeg fler en slags nrhet til de som er her. Jeg vet det er mange som har fulgt meg gjennom hele greia, og det er s fint tenke p. 

Jeg snakker meg (som vanlig) helt bort, men greia jeg skulle fram til var at jeg holder liv i bloggen fordi jeg elsker den. Hva jeg elsker vet jeg ikke, det er egentlig mest det ha noe g til nr jeg har lite gjre, noe vise til - mitt verk p en mte? Det er vanskelig forklare, men jeg trives iallefall med skrive ta bilder.Det er ogs fint ha muligheten til blse ut om ulike temaer jeg bryr meg om, uten invadere femten kommentarfelt p facebook. .. hehe. Jeg skulle vel egentlig utdannet meg til noe hvor dette hadde vrt hverdagen, som journalist, eller kanskje til og med forfatter. Dessverre tror jeg ikke jeg hadde hatt fantasi nok til skrive bker. Men likevel, skrive spalter hadde nok vrt en fin jobb. Reisespalter kanskje? Vel, n gr jeg n barnehagelrerutdannelse, og er ganske sikker p at det blir fint komme ut i den jobben og. Jeg merker jeg har en stor interesse for de fleste fagene vi har, det skulle forst et annet menneske og klare vre bde terapeut, beskytter, omsorgsgiver, samarbeidspartner, pedagog og stttespiller. Det er s vidt og bredt, og det er s mye man m kunne - og det er s interessant! 

Jeg aner ikke hvordan tiden framover blir, men jeg tror jeg har valgt rett p de fleste punktene. Livet faller p plass.

 

  • 27.12.2017, 07:15

Hva jeg velger dele av juletiden


En tanke jeg har hatt de siste dagene - jeg er s glad i jula og alt rundt, det er s koselig og hovedfokuset for min del er helt klart hyggen med de nre. Jeg setter snn pris p familien min, og tiden jeg fr ha med dem gjennom hele ferien. Julaften er koselig den, men det er liksom hele ferien hvor vi fr vre med de vi er glade i som spiller strst rolle. Jeg er s glad i jula, og jeg har gr allerede gleder meg til vi fr en egen liten familie og et stort hjem hvor vi kan ta hjem ALLE ♥ jeg tror min store drm er feire jul med absolutt hele familien min og Alexander sin, det hadde vrt noe det. 

Uansett - oppi alt dette med gavefri jul og svrt gavefokus for barn og ditt og datt - jeg tenker mye p dette med dele hva man fr. Nr man har en blogg, hvordan eksempel setter man da ved hele juledelingen? Er det greit dele hele julaften i bilder og film, eller er det noe som egentlig burde vre nrt og kjrt med familien? Gavene man fr, br de vre p display og struttende mot resten av verden - eller burde man bare glede seg over dem selv? Jeg aner ikke hva som er rett svar. Jeg personlig velger ikke dele, fordi jeg ikke vil skryte mtp de som kanskje ikke fr verken like mange eller like fine gaver. S kan det jo diskuteres hva som er fine gaver, for alle gaver er jo fantatiske. Det er noe et menneske som er glad i deg har valgt ut, akkurat til deg - og velger gi til deg. Det er en helt nydelig ting, og derfor er jeg glad i gaver og julaften. Det trenger ikke vre all verdens for min del, men det er alltid rrende se hvilken omtanke som ligger i det f en gave. Jeg personlig elsker gi gaver, jeg elsker plukke dem ut og glede meg til reaksjonen - men samtidig ser jeg den andre siden av det veldig godt. Det er mye annet jeg kunne brukt de (selv om jeg personlig ikke bruker all verdens p gaver, s er det fortsatt penger som kunne havnet andre steder). 

Men det jeg alts mener med dette innlegget er at personlig synes jeg kulturen med dele bilder av alt mulig man har ftt og la det f et s stort fokus er .. dumt? Kan vre iallefall. Det er s veldig mange som gjr det, og jeg fr litt vondt i magen hver gang. Selvflgelig unner jeg folk vre stolte av gavene sine, men det er da litt trist for de som kanskje ikke har rd til kjpe alt mulig dyre saker til sine nrmeste, og det viser godt det store skillet det er i samfunnet.. jeg vet ikke jeg, det er bare en tanke jeg har i natten. 



Hva mener dere?

  • 31.10.2017, 02:04

Hvorfor er mennesker s forbanna slemme?


Et s himla stort tema, spesielt innenfor min utdanning som barnehagelrer. Hvordan lrer man barn nettvett p en god mte?
Jeg trodde jeg hadde ftt god opplring i hvordan vre trygg p nettet. Hvordan oppfre meg. Men jeg ser meg rundt, og det er s alt for mange p min alder og under som ikke aner hvordan man oppfrer seg p nettet. Oppfatter ikke barn det de blir lrt om vre sikker p nettet, eller bare fungerer det ikke?

Jeg p min side er like ille som mange. Jeg har vrt en idiot p nettet ilpet av rene - delt ting jeg ikke burde, delt alt for mye av mitt privatliv og vrt inne p en haug sider for kommentere ting jeg absolutt ikke har hatt noen grunn for kommentere - annet enn at jeg kjedet meg og ville ha fram min mening. Oppmerksomhetssykt. Mange vil si bloggen ogs er det, og jeg kan vre enig til en viss grad. Jeg nsker at min mening skal komme fram, men jeg nsker ikke egentlig presse den p noen. Det er det som er trygt med skrive her p min egen blogg - det er valgfritt lese. Allikvell finner jeg meg titt og ofte i diverse kommentarfelt p store saker. Hvorfor? Fordi jeg provoseres lett, og har en trang til kommentere ting jeg synes er feil. Men det er vel ikke alltid jeg har rett? Og i mange tilfeller kan jeg selv tro jeg har rett - kanskje mange andre - men andre der igjen kan ha en helt annen oppfatning av situasjonen. 

N var overskriften her Nettvett, og det er det jeg skal skrive om - men ikke den vanlige ''ikke chat med fremmede og send lettkledde-bilder''nettvett. Nei, vett til ikke vre ett troll og legge igjen dritt til andre mennesker. Jeg er som sagt like ille til tider. Jeg skal rlig innrmme at nr Geir p 45 sitter skriver at kvinner egentlig bare burde sl fra seg nr de holder p bli voldtatt og at man m lre seg drikke mindre - da kan jeg fint slenge fra meg min dritt til Geir. Og det er jeg ikke stolt av, det er noe jeg prver jobbe med. ikke la meg provosere. Jeg har ogs andre idiotiske ting jeg har gjort p nettet, for eksempel var jeg helt ukritisk til hva jeg fr postet bilder av ift de i familien. Ungene. Dette er jeg helt imot, og derfor velger jeg den dag i dag sladde ansikter p en eller annen mte, fordi en ting er hva jeg velger poste av meg selv, men noe annet er de som ikke er gamle nok til ha en mening rundt det. 

Nr jeg leser andre blogger er noe av det mest interessante for meg se kommentarfeltene. P youtube er det enda flere. Det florerer av sm barn, i tidlig tenrene som poster helt forferdelige kommentarer. Mange anonyme kommentarer. Anonymitet er noe jeg er helt imot dersom man skal komme med sttende ytringer. Fordi man m st for det man sier. Jeg kan stolt si at jeg aldri i mine 14 r p nett har brukt anonymt alias. Jeg bruker navnet mitt, uansett hva jeg kommenterer. Og jeg kommenterer som regel ikke stygge ting. Konstruktivitet, ja, men aldri noe som direkte kan sre noen. Og jeg lurer p hva det er som fr andre til gjre dette.

Grunnen til at dette opptar meg i kveld var en et blogginnlegg jeg leste hvor en antagelig negativ anonym kommentar var blitt hengt ut med IP i ett blogginnlegg. Jeg er egentlig for at IP-adresser skal vre synlige i alle kommentarfelt, slik at det ikke er mulig gjemme seg bak et anonymt nick dersom man skal ha meninger man ikke tr st for. Da kan man heller la vre, tenker jeg. Samtidig er det s klart feil sl tilbake med samme mynt - for henge ut noen er og drlig nettvett. Jeg kommenterte her, og det var ogs drlig nettvett for min del, for jeg tenkte ikke over alle sider av saken fr jeg kommenterte. Alle mulige sm detaljer jeg ikke vet gjr at jeg ikke egentlig burde uttale meg. Og da begynte jeg tenke p det at; det burde egentlig ingen. Tenk deg hvis ekstremrasistiske Laila p 35 hadde tenkt over det at Fatima trengte forsrge sitt barn p samme mte som hun trengte forsrge sine barn her i Norge fr hun ytret seg om at vi i Norge ikke kunne gi jobbene vre til immigranter. 

Og dette er mine tanker her jeg sitter en mandagsnatt. Hvorfor er vi s jvla slemme? og hvorfor tenker vi oss ikke om litt mer fr vi sitter p internett spyr galle? Jeg starter med mitt. Jeg har et ml om fra n av og framover skal jeg aldri la min mening komme frem p en slik mte at det srer noen. Uansett. For da er jeg sren meg like ille. Dette er en stor del av ha nettvett i mine yne. Aner dere hvor mange barn som sliter fordi de blir mobbet p nett? Hvor mange som sitter hjemme drar seg i hret fordi de ikke kan beskytte barna sine mot disse anonyme hetserne? Det verste er at dette ikke bare gjelder barn som ikke vet bedre. Det gjelder voksne mennesker og. Og det symes jeg er nitrist. 

  • 20.10.2017, 10:36

Min mening om ddsstraff og tilgivelse


Her i Norge utver vi ikke ddsstraff, men hyeste strafferamme p 21 r. I mange land gjr de derimot det, og jeg tenkte jeg ville skrive litt om mine tanker rundt tema. 

Frst og fremst tenker jeg at det er et vanskelig sprsml. Egentlig ikke, fordi det er - slik det er politisk korrekt  si her i Norge, en synd drepe uansett hvem du dreper.  Og ja, jeg er enig i det. Men jeg tenker ogs p de tilfellene der det kanskje burde vrt et ye for et ye, rett slett fordi det er mennesker som har gjort utilgivelige handlinger.

 

Kirken snakker om tilgivelse s fint - alle som ber om tilgivelse for sine synder skal f det. Men hva med de menneskene som gjr disse grusomme handlingene - kan de noen gang bli tilgitt p ekte? Jeg hrer om godt voksne mennesker som har voldtatt, lemlestet og drept sm  barn. Dette er i mitt hodet helt utilgivelig, uansett grunn. Kan det vre spesielle grunner for at denne personen er sinnsyk? for man er sinnsyk om man begr slike handlinger. Da er det noe som ikke er rett i hodet ditt. Det kan s klart vre grunner for det, oppvekst - at man selv har blitt utsatt for noe grusomt. Det gjr noe med hodet, og det er nok mange mennesker i verden som skulle hatt psykisk hjelp og som ikke har ftt det. 
 

Mine frste tanker nr jeg hrer om disse tankene er at det er helt kvalmt og umenneskelig, og at jeg ikke nsker dette mennesket i verden rundt de jeg er glad i. Det handler nok om dette for mange, dersom du hrer om et fremmed barn som dr i et terrorangrep gr tankene dine raskt til egne barn og de flelsene du forbinder med disse. Det svir i hjertet hre om, og man fr en flelse av avsky mot de menneskene som kan gjre slikt. 
I visse situasjoner skulle jeg nesten nske vi hadde ddsstraff. Slik som med Breivik, jeg vil helst ha han av denne jorden. N er han ute av samfunnet, noe heldigvis alle mennesker i verden som gjr slik og blir tatt blir. Men det er alltid en sjanse for at han slippes ut i samfunnet igjen s lenge han lever. Og da blir sprsmlet mitt - er det mulig endre seg s mye at du kan drepe s mange mennesker og klare bli normal i hodet igjen etter r i fengsel? Vil man ikke da, om man gjenvinner flelsene resten av verden har av medflelse og menneskelighet - vil man da kunne leve med seg selv om handlingene han har gjort?

Jeg tror ikke noen kan bli s ''friske'' fra disse psykiske skadene som har ftt de til beg slike ugjerninger med mindre de selv klarer se det grusomme i handlingene, og jeg tror ikke noen som er helt friske kan leve med ha gjort slikt. N er det forskjell p graden av alvorlighet, og det sl sin kone her i Norge kan ikke sammenlignes med drepe et menneske. Det er kanskje en hard ting si, og jeg er for f sagt det en ekstrem motstander av vold - men om man setter det i et anger- tilgivelsesperspektiv tenker jeg at dette vil kunne tilgis av andre mennesker. Vi har det i oss tilgi, og ser man noen angre sterkt, s tilgir man. De fleste av oss iallefall. 

Men som sagt - handlinger som ikke kan tilgis. En person som overgriper seg p et barn, som kommer i fengsel - soner straffen sin, endrer seg og angrer. Kanskje fr de tilgivelse i form av komme ut av fengsel, slippes tilbake i samfunnet. Men hvem vil vel noen gang ha en tidligere overgriper nrt barnet sitt? Man kan sitte mene s mye, men nr det kommer til seg selv om sine tror jeg de fleste ville vre skeptiske. Det vil si at man uansett vil sone en annen type straff resten av livet. Det er et ufattelig vanskelig sprsml. Jeg selv ville ikke hatt noen problemer med f hjelp av en lege som var tidligere rusmisbruker, eller en poiti som i sin ungdoms hadde stjelt noe. Men hadde jeg kommet i mte med noen som en gang hadde drept noen, eller gjort et fysisk overgrep ville jeg nok ikke vrt like pen for det. Jeg skulle nske jeg kunne vrt det, og jeg har en tro p at alle kan forandre seg. Men jeg vet ikke om alt kan tilgis.

Grunnen til at jeg tar opp dette tema er at jeg leste et forum her til dagen om en sak hvor brukerne diskuterte ddsstraff. Det var utrolig mange som var for, og mange som var i mot. Det er bde gode argumenter for og imot, og derfor har jeg de siste dagene tenkt mye rundt det for skape mitt eget ststed, for helt rlig er jeg usikker.  Baksider med ddsstraff er at det desverre er mange som blir uskyldig dmt. I tillegg har vi jo siden ved at man selv er like ille - og da skulle jo hele rettstolen ogs dmmes til samme straff. Jeg tror jeg lander p at jeg er imot, til tross for at jeg i flere tilfeller ved frste tanke kunne tenkt at det var det beste for samfunnet. 

Jeg er s spent, hva tenker dere? Det m jo vre tusenvis at meninger rundt dette, og ingenting er mer interessant enn f sett flere vinkler av saker hvor jeg selv er usikker. Egentlig i saker hvor jeg er sikker og, jeg fler man blir s mye mer reflektert av hre p andre. 



N skal jeg flge med videre p skolen her, vi har om rettigheter og dette bare kom som et lyn og jeg flte for bruke frste friminutt p skrible ned noen tanker. Snart er denne skoleuken over for denne gang, men med mye hjemmearbeid. Etter skolen skal jeg rett p jobb, s skal jeg p jobb imorgen og. Jeg er ddssliten, og kjenner at det skal bli godt med et par fridager neste uke til lade batteriene og f samlet hodet litt, n er det mye tanker som svirrer bde rundt eksamensoppgaver og greier hjemme. Alle fagene vi har i r er s omfattende og det ligger s mye nyttig og interessant innenfor hvert fag - og det er som regel ikke bare rette svar p alt. Mye tenking og reflektering alts, noe jeg heldigvis elsker.

Hper dere fr en fin helg!

  • 10.10.2017, 22:48

Verdensdagen for psykisk helse - noe glede seg til.


Jeg m starte med si at denne dagen er veldig viktig for meg, fordi den retter oppmerksomhet mot det sre man ikke ser - det s alt for mange gr sliter med p insiden. ha angst, spiseforstyrrelser, depresjoner eller andre ting som gjr at hverdagen ikke blir like lett som den kan vre. 

Jeg hadde som mange av dere, men kanskje ikke alle vet selv spiseforstyrrelser og det som fulgte med for noen r tilbake. Rett fr jeg dro til Disney ble jeg friskmeldt - etter ha slitt med dette i nesten fire r. Jeg har vrt s deprimert at jeg ikke har klart g ut dra, jeg har vrt sikker p at jeg skal d mer enn en gang og jeg har slitt meg gjennom nesten et r p psykiatrisk avdeling. Dette er (dessverre) fortsatt veldig tabu - og hadde jeg ikke vrt s sikker p meg selv og min fortid som jeg er hadde jeg aldri turt dele dette pent p nettet blandt kjente og ukjente - fordi det er lett dmme et menneske for dette. Jeg vet at jeg selv ikke ba om slite med mat og trening i starten, det var noe som skjedde gradvis og noe som utviklet seg gjennom nesten et r. Jeg var bare glad i trene, og fikk en slags rus av spise sunt. Denne rusen krevde mer og mer, og som med narkotika - man m alltid ha mer, bedre, nytt - s mine vaner ble mer og mer strenge. Jeg falt inn i et dypt hull jeg fortsatt husker s altfor godt hvordan fltes ut, og det fltes virkelig ut som jeg skulle vre fanget der for altlid.

Jeg var virkelig i faresonen, bde fysisk og psykisk. Det tok s alt for lang tid, alt for mange bekymrede ansikter og grtende familiemedlemmer/venninner til fr jeg endelig sa ja til hjelp. Da var det gtt s langt at det tok minst like lang tid bli bedre. Et hjerte som knapt banket, en mensen som var borte for lengst, et stort hull av negativ drittkjerring igjen der det en gang var ei sprudlende positiv jente.

MEN, det er en lysside -  jeg sitter her den dag idag, og jeg er frisk. Jeg har klart s mye, og jeg fortsetter livet mitt som det burde fortsette, selv om alt har blitt satt litt p vent. Jeg har en kjreste som er helt fantatisk og sttter meg i hverdagen, forteller meg hvor fin jeg er og er s glad jeg er glad i mat og i kroppen min. Jeg er evig takknemlig for hjelpen jeg fikk i Bod, bde av fastlegen min og NPS. Regional senter for spiseforstyrrelser i Bod er mest sannsynlig en av hovedgrunnene til at jeg lever og er frisk idag. De gode vakre menneskene som hjalp meg gjennom dagene, som faktisk ikke var s ille utenom de utfordringene jeg mtte gjennom psykisk. Jeg skylder dem alt, virkelig. 

 

Jeg har sm planer for hvordan jeg kan bruke mine opplevelser til hjelpe, slik jeg en gang gjorde med denne bloggen. Det blir litt feil skulle blogge om sykdom nr det er s fjernt for meg n - de flelsene jeg hadde da er omtrent ikke tilstede i hverdagen min n. Men jeg har det meste skrevet ned, og gjemt vekk i tilfelle jeg fr bruk for det. Jeg har erfaringene mine, jeg VET at jeg har tusen grunner til at de som sitter der hjemme og ikke vet helt hva de skal gjre skal ta til seg motet og be om hjelp. Selv om man ikke fler man er syk nok, eller at det er s mange andre som er verre - fordi om man er alene om noe blir det s mye strre, og det er s mye vanskeligere komme ut av det dersom det evolverer. 

S alts, noe glede seg til - jeg str idag og forteller dere at det er mulig bli bedre. Jeg trodde aldri i verden jeg skulle bli bedre, at jeg skulle sitte her idag, i Trondheim med skole, jobb og verdens herligste, kjekkeste kjreste. Omtrent alle organene mine er reparert, og de sm tingene som fortsatt henger igjen er smrask som ikke betyr s alt for mye. Livet p denne siden er s mye bedre, og jeg unner hvert menneske i verden komme seg ut av bobla - for det er en boble. Det er en sinnsykt hard og vanskelig vei, men det er s verdt det. 




Om noen sitter med sprsml eller bare vil snakke ut, vr s snill send meg en melding, kanskje vi kan ringes eller snakkes p facebook og ♥

  • 08.10.2017, 22:11

Det mrke nettet gjr meg drlig


Jeg var (som vanlig) i siste liten med f med meg store nyheter her til lands, men jeg har et absolutt behov for reagere og kommentere - noe jeg (som dere sikkert har ftt med dere) oftest gjr her. Igr viste A meg en et bilde av saken om ''childsplay'' og jeg ble helt drlig, like drlig som jeg ble da jeg hrte om darkroom for noen mneder siden. Jeg som er s ufattelig glad i barn, og skal jobbe resten av livet mitt med sm barn, i tillegg til ha de kjreste personene i livet mitt som alle er sm barn, og da er dette noe som virkelig pvirker meg psykisk hre om. Jeg blir opprrt, lei meg og fler meg maktesls nr jeg hrer om overgrep, og samme med de som skjer over dette mrke internett.

Samtidig (og dette er en av de meningene som er farlige si hyt) synes jeg synd p enkelte av disse menneskene. Jeg tenker at mennesker som er homofile - og n er det IKKE sammenligning p noen som helst mte - men de kan ikke noe for hva de tenner p. Pedofile kan ikke noe for det de heller. Og de menneskene som sitter der og vet selv at det de tenner p er feil, de som holder seg unna og aldri utfrer en voldshandling. Det er nok av dem der ute, de som skjuler seg og sine gale tanker. Om de onanerer til det eneste de tenner p, tankene sine - det skader ingen. Men dersom det ikke lengre blir nok (som det oftest ikke blir nr man blir for vant) og man nsker mer kan det hende det at man har gjort det s lenge gjre at det pner sperren litt for gjre noe mer, noe som plutselig kan skade noen. Ingen foreldre har lyst at noen skal sitte ha slike tanker rundt barna sine, og det er dit tankene som oftest gr nr det handler om noe generelt. Sine egne. Jeg er s forferdelig delt i denne saken rundt pedofile, fordi det er en legning. Det er ikke noe de kan noe for. N har ikke jeg forsket p emnet, men det er slik jeg tror vanskelig endre. 

Jeg har sett dokumentarer av menn som har kommet ut med dette, med sladdede ansikter som sitter grter. Fordi de vet de selv er monstre, og de vet at hva de tenner p er galt. Dette er menn (og i denne dokumentaren var det kun menn, men kvinner ogs for all del) som omtrent hater seg selv for hva de er, og som aldri ville gjort noe utagerende med disse flelsene. Det kan vre fedre, hyt utdannede og smarte mennesker, mennesker som jobber i yrker som ansees som veldig moralske. Lrere, politi, det kan vre hvem som helst - slik som hvem som helst kan vre homofile eller tenne p trr. Problemet blir bare at voksne mennesker har noe de skal ha sagt, og selv om ikke trr har helt det s tar de likevel ikke skade av det (vr s snill ikke irriter en stor gruppe miljvernere n). Det er s feil, men det er ikke noe gjre med hva en person blir tent av. Man kan gjre noe med de som gjr gale ting, og det laste ned barneporno p nettet er galt. Det utfre en handling p et barn som gir deg selv noe - er ogs galt. Noe s ''uskyldig'' som stryke dem i hret. Fordi det er en handling som har seksuell betydning for deg og det er trkke over grensa. 

Det skremmer vettet av meg at det er s utbredt, og at det er s ''akseptert'' p det mrke nettet. Fordi jo mer man hrer at noe er greit, og at andre gjr det samme - jo mer greit kan det hende du selv synes det er. Jeg vil helt rlig heller at pedofile skal sitte hjemme i stua si uten kontakt med andre pedofile, s kan de gjre hva de vil der alene. Det er bedre enn at noen skal ta skade, og det kan skje. Nekrofili er ogs en forferdelig ting, fordi det handler om noen gjr noe mot noen som ikke har noe de skulle sagt. Barn vet ikke bedre, de er uskyldige og mennesker som utnytter det ER monstre. Nr jeg fr barn vil ikke jeg ha mennesker som KAN utsette mitt barn for noe fordi de er disponible for det i nrheten, men jeg tror det blir vanskelig sette ALLE pedofile i fengsel, fordi det er et stort mrketall av dem, dessverre. Mange mener alle m tas, fr det en dag skjer noe. Og det kan jeg vre enig i, til en viss grad. Nr jeg ser p disse dokumentarene av voksne menn som sitter grter fordi de hater hva de selv fler, s kjenner ikke jeg at jeg har et nske om sende dem i fengsel. jeg fler heller at disse menneskene trenger oppflging, psykologer som kan hjelpe dem finne en mte takle seg selv og samfunnet rundt seg. Og holde dem fra noen gang gjre noe. For et menneske som hater seg selv kan finne p mye dumt. Jeg tror ikke mange av drapsmennene vi hrer om har det spesielt bra med seg selv, og jeg tror ikke de har mye miste. 

S ja, som sagt er jeg ufattelig delt. Jeg leser kommentarfelt der noen vil kutta av kjnnsdelene til pedofile, der noen vil ha ddsstraff - men skal man drepe mennesker som ikke kan noe for hva de er, og som omtrent angrer p de ble fdt? De som spr om hjelp? Jeg vet ikke. Det er en ufattelig vanskelig sak. 

Jeg ble frst sint da jeg leste hele saken om at politiet hadde styrt denne siden ''childsplay''siden i et r, Jeg tenkte at det var skikkelig dritt for de familiene som hadde barn som ikke bare hadde blitt delt der in the first place, men som ble brukt som agn i ettertid. Men etter ha tenkt meg lenge om, og tenkt over tallet som var medlem av dette forumet, en million mennesker - er det ikke da bedre at de som allerede er delt, bilder som er p nett og som kommer til bli delt igjen blir brukt til fange disse menneskene, istedet for at nye skal bli tatt og delt? og at man ikke fanger opp disse mennenskene som laster ned og fortsetter dele? Man kan ikke slette et bilde som er delt p nettet til tross for at man sletter det fra forumet, da er det mest sannsynlig allerede i mange flere gale hender og vil deles andre steder som blir opprettet - som ikke politet har oversikt over. Jeg synes det var utrolig bra gjort av kripos g inn styre denne siden s lenge som de har gjort, for fange s mange som mulig. Andre ganger har ogs politet gtt inn styrt slike sider, men i mye kortere tid - men husk at det er stor forskjell p antall mennesker i disse gruppene. 13 mneder var kanskje det som trengtes for fange opp s mange som mulig av en million profiler.  Og jeg synes det var fantastisk av VG at de ventet s lenge som de gjorde med slippe saken. 

  • 05.10.2017, 00:19

Er livet mitt kjedelig?




Jeg velger selv akkurat hva jeg vil gjre til en hver tid, uten bry meg om hva andre tenker og mener. Det var noen som en gang spurte meg ''men, er du ikke redd for at folk skal tro det er det eneste du gjr nr du snapper bilder av at du gr p City nord med barna, eller at du ligger p sofaen og ser p tv?'' Nei, vet du, i grunnen er jeg ikke det. Fordi jeg selv vet at livet mitt p instagram/snapchat/bloggen ikke er hele livet mitt, men mten jeg velger fremstille det p. Jeg mener selv det er morsomt poste en skikkelig gammel husmor-post hvor jeg forteller om ryddinga mi, tvtittinga mi og middagslaginga mi. Jeg poster s sinnsykt mye merkelige greier p snapchat, kun fordi det er min humor og jeg synes det er morsomt. Det er liksom litt mer usrrist enn instagram og facebook, og alt der varer s kort at det ikke er noe man kan g tilbake se p for alltid. Grensa mi for vre ddsteit og ddsLEIM er kjempelav p snapchat, fordi jeg rett slett ikke bryr meg spesielt hva noen tenker om det. Jeg er ogs sppass fornyd med meg selv og livet mitt at jeg ikke lar andres meninger/umeninger pvirke meg. N er det ingen som har sagt til meg at jeg er teit, men om noen plutselig skulle gjre det s er det helt greit. Og grunnen til at jeg skriver dette er ikke for ''brace'' meg for det dersom det er tilfellet, men for forklare litt hvordan jeg tenker rundt det eksponere seg selv, og det eksponere de rundt seg. 

Kjresten min, Sstera mi, bestevenninene mine - for eksempel, er personer som er mye mer private enn meg. De har ikke lagt ut livet sitt p nett i 7 r, og jeg har ingen planer om brette ut livet deres heller. Det er ikke mitt valg, og derfor har jeg valgt holde det meste sosiale jeg gjr borte fra bloggen, fordi mennesker rundt meg fortjener ikke vre en del av det. Dette gjelder mye snapchat og instagram og, hvorp begge profilene mine er pne - alts alle som flger meg kan se hva jeg legger ut. N skal jeg ikke skryte p meg ha en s veldig stor blogg med mange lesere, men for noen r siden hadde den sitt topppunkt og mange som fulgte med da flger fortsatt med p andre kanaler - dermed velger jeg ikke eksponere de rundt meg p samme mte som jeg gjr med meg selv. Derfor blir det ofte en del selvironi og morsomheter som rett slett ikke inkluderer andre enn meg - men det betyr ikke at de ikke er der, og at vi ikke gjr andre ting. 

Jeg sitter her, klokka er snart tolv p en onsdag kveld og jeg drikker brus og ser p serie. se serie er det eneste jeg har gjort siden jeg kom fra jobb for noen timer siden, og det samme som jeg gjorde igr. A har sovnet, og det er jeg lykkelig for - fordi det til tider fles ut som han aldri sover. Det er noe jeg ikke til vanlig nevner, fordi det er hans liv det blir snakk om - og min blogg handler (narsissistisk nok) om mitt.  For at dette ikke skal tas feil - jeg blogger ikke for oppmerksomhet rundt mitt liv og hva jeg gjr, for det er ikke det jeg sker. De eneste innleggene her p bloggen som betyr noe for meg er de jeg skriver rundt temaer jeg bryr meg om, og som jeg nsker skal f satt spor i en eller annen person. De hverdagsinnleggene jeg har skriver jeg igrunn bare for ha noe p siden, en hobby. N hres det veldig motsigende ut her, jeg skriver jeg ikke kjeder meg - men jeg trenger en hobby? Jo, men det er viktig ha noe man fler man har dreisen p. Bloggen har vrt der med meg siden 2011, og den har vrt med igjennom virkelig tunge perioder. s den betyr mye for meg.

N vandret plutselig dette innlegget langt ut p keren, og jeg er plutselig usikker p hvor jeg ville hen med det. Kanskje bare forklare meg til de som skulle lure. 

  • 23.09.2017, 09:00

Utdanningsdirektoratet, n har dere sren meg trkket over streken


HVORFOR M DERE VRE S JVLA PROVOSERENDE?? Alt som handler om kroppspress og slikt gr inn p meg i hverdagen, og det er ikke rart med bakrunnen jeg har. Jeg har vrt BODD p sykehus i nesten ett r, og jeg klandrer samfunnet for det. Ja, jeg tr si at det er p grunn av det presset som er i dagens samfunn at jeg ble syk. Man skal vre tynn, og bare tynn er sjelden nok. Man skal vre flink p skolen - ja, man skal ha master for komme seg noen sted i livet, man skal trene og lpe mila mens man trener seg til stor rumpe - helst hver dag - og spise sunt, man skal bake kaker med fibermel, uten sukker og man skal gi alt for vre perfekt for alle andre. HVORFOR sttter man dette? DERE sttter det, ved g inn lese blogger som fronter dette, ved legge dere p trenden. Hva gjr vi mot barna vre? N har ikke jeg barn enda, men det er nesten slik at jeg ikke vil ha noen heller om det er dette de skal fdes inn i. 

Jeg vet s alt for godt hva en kalori er, og jeg vet antageligvis fasiten p hele matteboka til ungdomsskolen hvis dette er pensum. ALTS hva er verden kommet til? HVORFOR skal vi i det hele tatt sette disse tankene i hodet p ungdommer? Tror dere virkelig ikke de sliter nok fra fr? Lag heller en oppgave p hvor mange mneder man kan telle kalorier inn og ut fr man ender opp p galehuset. For man blir syk i hodet sitt. Jeg har vrt veldig syk i hodet mitt, det er ingen skam for meg si det n - men tror dere virkelig en 14ring rekker ut og sier de trenger hjelp dersom det gr s langt? N sier jeg ikke at EN oppgave i en nasjonal prve vil skape spiseforstyrrelser til alle ungdommer i Norge, men la n for sren ungdommen vre. Er det ikke LANGT flere ting dere kan lage oppgaver om? 

N har dere igjen trkket over min grense, og jeg er forbanna glad for at jeg ikke stemte bltt i valget, for gi min stemme til dette er det siste jeg vil. Jeg kan si dere de to hovedgrunnene til at jeg stemte rdgrnt i r - UTDANNING OG MILJ. Jeg rakker som jeg har poengtert fr ikke ned p de som sttter regjeringa, for den er nok fin den. Men jeg synes at Herr. utdanningsminister har dummet seg ut atter en gang. LA BARN VRE BARN. I fjor var jeg sint for at dere ikke lar barnehagebarna vre barn, i r er jeg sint for at dere ikke lar skolebarna vre barn. Jeg skulle virkelig nske du, Torbjrn re isaksen, visste hvordan det er slite med kropp og selvflelse for s bli presset fra alle kanter til lre seg fuckings kaloritelling. Da er du dmt. Lykke til med f fravret ned om det er slik du frer linja. 



N skal jeg kose meg med godteri og ignorere alt tull om hvordan jeg forbrenner det, s skal jeg hoppe tau og lpe p skogstur fordi jeg nsker det og ikke fordi jeg blir drevet at en skl smgodt. 

  • 22.09.2017, 17:23

6 store kriterier for vre en god blogger i mine yne.


1. Dette er virkelig numero uno - unng clickbait(!!)- en god blogger trenger ikke clickbates, de faste flgerne som er der fordi de er interesserte i deg og din hverdag vil lese bloggen din uansett hvilke overskrifter du har, og om du har de i CAPSLOCK eller i vanlig strrelse. Det er ingenting som er mer irriterende enn lese en overskrift som er over the top triggende/interessant for s mtte lese igjennom et innlegg som bare er vrvl og ikke henger sammen med overskriften at all. Misvisende overskrifter gjr at lesere fler seg lurt, og det er kanskje en god mte f klikk p - men det skaper ikke en flgerskare.

 

2. Ikke sett opp en fasade. Fasader er det verste jeg vet, fordi det er utrolig vanskelig vre seg selv med mennesker som setter opp fasader. Man blir pvirket av det man leser, og man sammenligner seg med det man leser. Er du lei deg en dag for at det er rotete hjemme og du har vrt for sliten til gjre noe med det enda? Skriv det, ikke skriv det - bare ikke post fake-ass innlegg p innlegg med hvor strkent det er. Da er du med p skape et press i samfunnet som er undvendig for de fleste. 

 

3... Vr rlig. Jeg elsker bloggere som er pne og rlige, og dette har jeg vrt veldig p fra starten av. Det er viktig for meg kunne vre pen om ting som er ekkelt snakke om - dette var en barriere jeg selv brt da jeg startet skrive om anoreksien og dagene hvor alt var kjipt. Flelsene mine har vrt tilstede p bloggen, pne for alle siden dag en, og det er derfor jeg har en leserskare som ikke er stor - men den er der, og det er dere, de samme menneskene for det meste som har lest bloggen helt fra start. (som forresten n er 6 r siden, hvor gikk tiden?). Dette er noe jeg er utrolig stolt av, og for meg er det bedre enn noe annet. Men dette punktet har restriksjoner ogs - det er ikke alt man trenger dele. Hvor mange ganger for dag du har sex med kjresten, eller om du har vrt drlig i magen hele dagen er vel ting man helst vil og med fordel kan holde for seg selv - men de tingene som lesere kan kjenne seg igjen i er ofte det som er deiligst lese om. Alt man kjenner seg igjen i.

 

4. Gode, lettleste innlegg, fine bilder - det er en selvflge. Her er ett punkt jeg selv ofte failer p. Jeg er en ekspert p skrive laaange innlegg hvor jeg enten babler om meningene mine eller om dagen min. Jeg har til hverdags ikke s mye spennende jeg gjr. s da blir det slik. Jeg elsker ha bloggen som hobby, i hverdagen, men hovedsaklig er det deilig ha den for kunne skrive ut dersom man har noe p hjertet. Da blir det ikke helt snn at man trenger mange flere eller at bloggen skal vre p noe toppliste. 

5...Jeg tror dette ogs krever et eget punkt - at man blogger fordi man liker blogge, og ikke for tjene penger.Det er s lett lese forskjell p en blogger som skriver for f klikk, og en blogger som skriver fordi det er det de elsker gjre. Jeg kan rlig si at det er sistnevnte jeg returnerer til hver eneste dag. Ja, jeg leser blogger hver eneste dag - faste - de f jeg vet om som skriver godt, er morsomme og som deler fordi de liker dele. 

 

6 OG SISTE: VR DEG SELV!! Dette er kanskje i samme trd som punkt 2/3, men det er virkelig essensielt for min del, for at jeg skal ville flge en blogg. Jeg leser kun blogger som er skrevet av mennesker som gir av seg selv, som ikke gir av annonsrene sine eller et oppdiktet perfekt fasadeliv - s klart er det greit trykke inn p slike, misunne litt, lure litt p hvorfor ditt liv ikke er slik - men det er ikke disse bloggene jeg M klikke meg inn p hver dag for f med meg siste morsomme utsagt. Det er ikke disse menneskene jeg klikker ''load'' p frst p snapchatstorylinja, og det er ikke dem jeg liker bildene til p instagram. Jeg liker mennsker som er genuine og seg selv, bde i virkeligheten og i bloggverdenen :-) 

SMIL OG VR GLAD S VIL VERDEN SMILE MED DEG

 

  • 18.09.2017, 14:50

Jeg ser p eksponering av barn som et overgrep.


Blogger er svrt i Norge, det er ingen tvil om. Det er debatter konstant rundt bloggere som deler ditt og deler datt - eksponerer seg til det fulle. Det er pupper, det er handybilder med sensur, det er en haug med meninger. Jeg gjr det jeg og, kanskje mest meninger. Dette er mitt fristed, her kan jeg skrive det jeg nsker og hva jeg tenker uten at jeg trenger sensurere meg. Jeg gjr det s klart iblandt, for ikke alle meninger er like populre, og jeg nsker ikke trkke p noen.

Det jeg n kjenner jeg vil skrive litt om er eksponering generellt. Dette har vrt svrt etter hele puppedebatten, mange mener ''likestillingsdebatten'' er et skalkeskjul for kunne eksponere seg selv nakne/lettkledde. Og det er greit, hva s? Jeg tror helt rlig det kanskje ikke er helt snn, til en viss grad ja - men jeg tror nok det ligger et lite poeng der, iallefall fra noen. Hele poenget mitt her er at dette er voksne mennesker som bestemmer over sitt eget liv, og bestemmer hva de vil dele. 

Det som IKKE er greit for min del er eksponering av barna sine. N har jeg selv delt flere bilder av tantebarna mine igjennom bloggrene mine, fra 2011 til idag. Jeg hadde ikke s mange tanker rundt det da jeg var yngre, men jeg er veldig bevisst p det den dag i dag, og prver la vre. Jeg har iallefall ikke en blogg med sm barn i fokus - det synes jeg er et skikkelig overtramp. drive et stort firma basert p et lite barn. Per n skjnner vel de fleste hvem jeg refererer til, men jeg skal holde navn ute uansett. Jeg s et klipp p youtube ista fra unge mdre p FEM hvor det var bading av et lite barn. P tv, p netttv, p youtube. Hvorfor tenker ikke folk over hva de legger ut? En s stor kanal som FEM ogs, hvorfor vise frem barn i en s srbar posisjon? Nettet er s forbanna mrkt at de fleste aner ikke. NAIVT ER DET av de som legger ut slikt og tror det ikke sitter en eller annen der ute og fryder seg over akkurat dette programmet som gir den s mye. Det er mange pedofile i Norge og verden, og youtube er et sted verden kommer til. Det er mange andre med syke fetisjer, s det vil alltid vre noe som kan vre til glede for en eller annen av det man legger ut - snn blir det, men legge ut bilder/videoer av sm barn uten klr, der gr iallefall grensa for meg. Dette provoserte meg s til de grader. Man kan si at det er helt naturlig, og man kan si at det er en del av hverdagen til tusen mennesker som relaterer seg til disse badeklippene med ungene hjemme - men vr n grei beskytt de sm istedet for lage teite tv-serier.

Unge mdre er for meg et verre program enn Paradise hotel ogs. Unge mdre er ekstremt srbare nybakte mdre som prver klare seg i en hverdag hvor de kanskje ikke har penger, kanskje har ftt barn med helt feile typer eller bare er helt merkelige i oppfrselen. Og folk vokser opp. Jeg kan ikke se for meg hvordan det er sitte der som 30 r se slike klipp av seg selv p tv som det de sender p unge mdre... men det er n egentlig en litt annen sak enn den jeg tar opp n. N mente jeg hovedsakelig at det er en ting eksponere voksne mennesker som kan tenke selv, enn eksponere sm barn som ikke vet bedre og ikke har noe annet valg. Fy sren, les FNs barnekonvensjon og dm selv hvordan dette ligger i forhold til denne verdensomspennende traktaten. 

 

Kanskje er jeg litt kvass, men det er midt p natta og hodet mitt bobler for yeblikket. Jeg eier ikke et snev av sympati for mennesket jeg snakker om, fordi jeg synes det er helt p kanten, og jeg synes ogs mten oppfre seg/skrive p er helt p jordet. Jeg synes ogs det er idiotisk av tvkanaler ikke bry seg om annet enn tjene penger p seertall. Moralen er dd

  • 13.09.2017, 21:10

Pupper her og pupper der


Frst postet Anna Rasmussen et bilde av seg selv p bloggen i kun bukse som gjorde oppussingsarbeid - jeg var ikke inne og leste dette innlegget, det har jeg fortsatt ikke gjort, men jeg flger henne p snapchat og s dette bildet der. Reaksjonen min var at dette var noe hun la ut for f pluss-lesere p bloggen. Slik som bildet for et par r siden i dusjen. Jeg s at flere bloggere postet bilde av seg uten klr p overkroppen hvor de poengterte at dette var normalt. Idag leste jeg en fin vri p det - joda, menn og kvinner kan gjre samme arbeid- men menn og kvinner kan ogs vre nakne p samme mte om de vil det. Og ja, s klart skal man kunne det uten bli seksualisert. Det er veldig viktig. 
OG etter dette har det blusset opp og vi har ftt sett flere toppbloggere uten klr. Og det er helt greit, det er et valg de tar - saken er god, vi alle er jo for likestilling. Dette har blitt en svr greie, og jeg fler rett slett for kommentere det litt jeg og. 

Problemet er bare at kropp er noe de fleste forbinder med sex. Det er noe som har vrt en ikke-norm vise fram, kroppen skal holdes privat, selv om det i bunn og grunn ikke er en svr deal. Alle har jo omtrent de samme kroppsdelene, og selv om det er variasjoner er de fleste av oss relativt like. Men problemet er dessverre at vi har mennesker som tiltrekkes av kropp i samfunnet, mennesker som ser et bilde hvor bloggeren presser ut rumpa og man klart ser den nakne kroppen hennes og umiddelbart tennes av dette. Selvflgelig skal du dele hva du vil, men da pner du dessverre ogs for at folk bruker bildene dine som de vil.


Jeg nsker selvflgelig at pupper skal bli sett p som det de er - helt naturlige og skapt for amme barn. Men jeg skal ikke lyve - jeg elsker at typen min tenner p puppene mine, og elsker at jeg kan stille meg naken i leiligheten og f en reaksjon p det, til tross for at det er naturlig.  Jeg tenker det er mange andre mter vi kan fremme likestilling uten kle av oss p nettet. Men som sagt, jeg hyller fremdeles de som gjr det og tr, det er tft gjort. Jeg personlig ville ikke gjort det, nettopp p grunn av at samfunnet bestr av andre mennesker som gjerne tenner p pupper, og jeg vil gjerne holde det slik at typen min er den eneste som fr se (og tenne p) mine. Jeg nsker ikke barna mine skal finne dette igjen, dersom det ikke ender opp med at det blir s naturlig i fremtiden  at ingen bryr seg.

En annen ting er jo ogs at det er mange unge som ser opp til bloggere, det har blitt en svr greie her i Norge og p de fleste blogger jeg leser kommentarer p er det som regel en og annen 12-ring som skriver at de elsker dem og at de er verdens beste etc. Det kan gjre at sperren for dele bilder av seg selv p f.eks snapchat er mye lavere, noe vi alle prver kjempe imot om dagen. Vi lrer en del om nettvett og ikt i barnehagen p skolen min n, og beskjeden vi skal sende ut til de minste - og ogs til litt eldre er at de m vre veldig forsiktige p nettet, fordi det kan vre utrolig skummelt. I tillegg til dette er det ogs mange veldig unge bloggere/instagrammere som kanskje flger opp dette eksempelet, men med en gang det ligger ute et bilde av et barn (alts, under 18 r) p nett er det barnepornografi. Dette trumfer ikke likestillingen og kampen for den p denne mten.

Dette er alts noe jeg er veldig redd for, og derfor prver jeg ikke dele lettkledde bilder - fordi jeg vet hva de kan ende opp brukt til. Jeg er helt for at man skal kunne vise kroppen, og at den er naturlig etc. At bde kvinner og menn skal kunne dele hva de vil uten bli shamet for det, eller bli seksualisert. Men tenk dere om fr dere gjr noe dere vil angre p - n er det noe litt annet med f.eks paradise hotel-deltagere, de har allerede vrt p tv med bde ditt og datt, s det er ikke noe nytt og revolusjonrt snn sett, det fins allerede og dermed kan de ta den kampen, det det er som sagt tft at de gjr det. Men fr du som leser finner ut at du skal ta del i kampen, tenk over hvem som finnes der ute p det mrke internett, for det er litt av hvert. 

Hele poenget mitt med dette innlegget er faktisk den virkelige saken dette handler om er at det det er din kropp, og du selv bestemmer over den. Det er det viktige, om bloggere velger poste bilder nakne - s klart skal de f gjre det. Og de som skriver om at de er imot det, det er helt greit at de ikke gjr det. Hovedsaken er at begge sider bestemmer over sin egen kropp og hva som skal vises fram og ikke, og det er det absolutt ikke alle i verden som har mulighet til. 


 


Bildene tok jeg for illustrere, inget innlegg uten bilder. Jeg velger selv passe litt p bildene jeg poster for jeg selv vil holde kroppen min for meg selv og min kjre, og jeg vil at kroppen min skal vre noe hemmelig for resten av verden. Noen nsker ikke det, og det er helt greit det og! Jeg sttter begge sider, og synes uansett det er viktig f fram at man selv bestemmer hva man gjr med sin egen kropp, og p sine egne blogger. 

 

S jeg lurer s p, hva mener dere? 

Lena Ludvigsen -

Blid jente fra Nordnorge, nrmere bestemt Bod. Har blogget siden 2011, litt p og av - men mest p i perioder. Etter ha vrt ferdig med videregende og startet p to forskjellige studier p Universitetet ble jeg veldig syk og lagt inn p sykehus i et r. Etter dette fant jeg ut at jeg mtte bort fra lille Bod og oppleve noe helt nytt - I fjor tilbragte jeg derfor et r i USA, nrmere bestemt Orlando. Her jobbet jeg i Disney World, og mtte ogs mitt livs kjrlighet. Jeg flyttet dermed til Trondheim og startet deltidsskole for bli barnehagelrer/pedagogisk leder. Jeg sikter videre mot grunnskolelrer eller spesialpedagog etter bacheloren. Ellers s bor jeg her i Trondheim p Solsiden med min kjre, og jobber p Jordbrpikene :- )

Search

Bloggdesign