hits
  • 22.02.2018, 07:03

Flyskrekk? Angst?


Vet dere, i det siste har jeg kjent starten på noe jeg ikke liker utsikten av. Jeg har reist mye til og fram (mest i Norge) hele livet mitt, og har aldri vært redd for å fly - jeg har alltid hørt på folk som har angst for å fly, og tenkt at det er vanskelig å sette seg inn i, nettopp fordi jeg aldri har hatt noen redsel i forbindelse med reising. Men i det siste har jeg begynt å kjenne på et veldig ubehag hver gang jeg setter meg i et fly. Jeg vet ikke om det er dette med å ikke ha kontroll, eller tanken om at dersom noe skjer er sjansen ufattelig liten for å overleve. Når jeg sitter her å skriver synes jeg det er helt på tuppa tanker å ha, for å fly er jo faktisk så mye sikrere enn både bil og buss. Jeg synes det er småskummelt med buss også, fordi man legger livet sitt i hendene på en person man ikke aner hvem er. Teit? Jo, kanskje.. men dette er altså noe av det i hverdagen som gir meg skikkelig klump i magen, så vet dere det. 

Jeg er som sagt veldig nervøs når jeg skal ut å fly. Rett i forkant, jeg er for det første veldig obs på været rundt meg - er det veldig kaldt ser jeg for meg at klimaet blir for kaldt for denne maskinen som skal opp i været og det kortslutter - som en telefon nesten. Akkurat det VET jeg er teit å tenke, men det er ærlig en av panikktankene jeg får når jeg er på vei til flyplassen. Så er jeg redd for vind og uvær, som skal presse flyet rundt eller kaste det avgårde i vinden (turbulens er helt klart det verste jeg vet på fly, og jeg holder virkelig pusten hver gang jeg flyr og belteskiltet slås på utenom avgang og landing.  Jeg er dermed nervøs for hvem som skal være pilot, om det er en person som er litt som en råkjører i bil - vi har jo nok av både taxisjåfører og busssjåfører som kan kjøre villmann til tross for mange passasjerer. Dette er kanskje den tanken jeg har som er aller teitest. 

Her til dagen når jeg skulle hjem fra Bodø på kvelden opplevde jeg den ekleste flyvningen jeg noen sinne har opplevd. Jeg har jo bristet noen ribbein i brystet, så derfor går jeg på tramadol, som hjelper litt på smertene nå mens det (forhåpentligvis) gror. Denne medisinen gjør meg litt ør i hodet, og denne flyturen ble altså skikkelig rar og ekkel. Det var mørkt ute og jeg så ingenting - vi stod å ventet på flyplassen i Bodø på å ta av mens de fjernet is på vingene. Jeg kjente vi begynte å bevege oss å kjøre framover, så tror jeg jeg må ha duppet av - for plutselig merket jeg at jeg ikke ante om vi kjørte på bakken eller i luften. Jeg hadde ikke merket at vi lettet, og hadde ingen av de vanlige trykksmertene i hodet eller noe. Det kjentes ut som vi bare kjørte fort på rullebanen, selv om jeg så ut vinduet og det kunne se ut til at vi var i luften - det var allikvel veldig mørkt ute, så jeg var ikke sikker. Jeg la etterhvert merke til at skiltene med setebeltet var av, så jeg regnet med vi var oppe i lufta. Det var bare det at den følelsen jeg alltid har når jeg flyr - av at det kjennes ut som flyet omtrent ikke beveger seg i luften, den ikke var tilstede i det hele tatt. Det kjentes bare ut som vi kjørte i 1000km/t konstant. Jeg hadde følelsen av å sitte i en racerbil, og følte meg konstant vektløs og som om jeg måtte holde meg nede i setet. Det kjentes også ut som flyet hele tiden ble drevet framover mens det prøvde å bremse i luften, og det var bare.. ekkelt. Det er så vanskelig å gjøre en ordentlig forklaring av denne opplevelsen og følelsen, men vel, det var bare ekkelt, og forsterket den begynnende redselen min for å fly. 

Noe jeg egentlig aldri har skrevet noe om her er at jeg har en type angst, og denne er i perioder veldig ille. Det er lange perioder jeg klarer stenge disse tankene og redslene ute fra hodet, men iblandt er det ulike tv-programmer, nyheter etc. som trigger disse veldig. I julen nå kjente jeg veldig på dette, og det er mye lettere for meg å skrive om denne perioden nå når denne angsten ikke er så nær - når jeg ikke går inn på tankene rundt dette som som regel fører meg dit. Dette er egentlig litt ekkelt å skrive om, for jeg er veldig redd for å havne der jeg har vært så mange ganger før, og der jeg var nå i jula. Det er sånn at jeg ikke får sove om natten, hodet ligger og kverner og hele kroppen vrenger seg samtidig som jeg blir helt stiv. Vel, dette tror jeg også henger litt sammen med denne nylig oppståtte redselen jeg har i forbindelse med ting jeg egentlig ikke har vært redd for før. Som å fly. Jeg vet mange sliter med angst, og dette er på ingen måte noe jeg ville tråkket inn på dersom det ikke var fordi jeg tror (og håper?) noen kan finne en trøst i at folk som tilsynelatende lever et hverdagslig liv med både studier og jobb og whatnot også kjenner på vanskeligheter, som kanskje ikke alle rundt forstår seg på. Dette synes jeg er litt rart og vanskelig (?) å sette ord på, fordi det er så tabu å dele slike ting på nettet. Før var det tabu å snakke om/ha, men nå er det blitt så vanlig å dele psykiske problemer at det nesten er vanskelig å gjøre det. Jeg husker da jeg åpnet opp om anoreksien på bloggen, da var det ikke så vanskelig å si noe om - for jeg følte at jeg uansett kom til å bli respektert og unngå bli himlet med øynene til - mens det er noe jeg tenker kanskje mange gjør den dag idag når det er snakk om slikt. Derfor har jeg egentlig gått litt bort fra å dele veldig personlige ting, og har en litt mer hverdagslig blogg - men hele denne greia her er nok noe jeg kanskje trengte få satt ord på, ikke bare for meg selv, men for de rundt meg som synes jeg har oppført meg merkelig i det siste. 

  • 12.02.2018, 08:30

Hvilke tanker har du rundt kultur og religion i Norge og verden?


Siden vi har et eget fag på skolen som heter RLE - ikke vanlig religionslære, men mest hvordan vi kan lære barna i barnehagen om religiøse tradisjoner og kulturelle verdier i hverdagen - har jeg lært en god del mer enn jeg visste fra før om de ulike kulturene i verden de siste månedene. Jeg kjenner dette er et tema som gjør meg skikkelig nysgjerrig, og det er absolutt en fordel når jeg skal inn å skrive eksamen nå i vår. Fagene som alltid har appellert mest til meg gjennom alle skoleår har vært etikk og historie. Jeg elsker samfunnsfag, religionslære og historie spesielt. Jeg synes også Norsk språkhistorie er veldig interessant! Men Religion har svunnet litt for meg de siste årene når jeg ikke har hatt faget, jeg tror sist jeg hadde det var på ungdomsskolen? vel, jeg har oppdaget min interesse på nytt, og nå sitter jeg faktisk å vurderer å skrive bacheloren min innenfor dette feltet. 

 

Hvordan formidler du andre religioner enn din egen til ditt barn? Hvordan gjør de det i barnehagen barnet ditt går i? Jeg er så nysgjerrig på dette.  Vi skal ha en undersøkelse igjennom dette halvåret hvor vi har valgt ut et tema rundt dette vi skal intervjue ulike barnehager om hvordan de går fram når de skal markere eller formidle ulike høytider/religioner/kulturer i barnehagen. Det er så spennende å høre, for det ligger jo absolutt problemstillinger der. Religion er den største grunnen til krig i verden, og det er store forskjeller på hvilke syn mennesker har på både andre religioner og andre kulturer enn sin egen. Får et barn fra en veldig kristen familie lov til å delta på markeringen av en islamsk høytid i barnehagen? Får de høre fortellinger og dele kulturen? Vice versa? 

 

Forrige uke var vi på vandring rundt i sentrum med klassen og dro til synagogen i Trondheim, til St.olav kirke og til en Moske rett ved nidelva. Jeg ante for det første ikke at det kun var TO (!) synagoger i Norge. Og at det trolig bor under 2000 Jøder i Norge - hadde dere trodd det? Blandt våre 5 millioner mennesker? Jeg trodde helt ærlig det var flere. Jeg visste jøder var en minioritet her, men absolutt ikke at de var så få. Muslimer er det nok litt flere av, og dermed flere moskeer også (rundt 126, for de spesielt interesserte). Jeg synes det er virkelig fælt å høre på hvor store vanskeligheter minioriteter i norge har med undertrykkelse her, og at det er utrolig mange fordommer mot flere av disse. Antisemitissme er altså (fortsatt?!) er stort problem her i Norge. Jeg trodde helt ærlig at verden, og Norge som er et så fint og godt demokratisk og medmenneskelig land hadde kommet lengre. Vi fikk høre på skolen (og i trossamfunnet vi var i) at 8.3 prosent av nordmenn har fordommer mot jøder - noe som er lavere enn det har vært, men det er fortsatt en god del. 400 000 blir det. Det er mange mennesker? Jeg ble ærlig litt sjokkert. Men jeg har jo fordommer jeg og. Ubevisste. Veldig lite mot samer, jøder, tatere, muslimer.. men jeg kjente litt på det da vi gikk i katolsk kirke. Jeg forbinder dette med nyhetssaker jeg har lest om katolske prester som lever i sølibat og plutselig ikke har levd i sølibat alikevel.. vel, jeg skriver det ikke, men noen forstår kanskje hva jeg mener. Og jeg VET at det absolutt ikke gjelder alle, men det er likevel noe som har satt seg i hodet mitt. Det er det som er skummelt med grupperinger og når individer gjør ting. Slik som for eksempel menn med makt - jo, for vi alle kan vel ta oss i å mistenke andre menn med makt enn de som er kommet fram i media? Uten at det nødvendigvis er tilfellet. Saker som metoo drar med seg en hel gruppe i et dragsug, akkurat som islamister som er terrorister, kristne som er homofober, - buddhister som er trygge, fredelige og undrende - men alle er jo ikke slik? 

 

Fordommer suger. Det gjør det, og jeg jobber med mine egne hver dag - heldigvis er det ikke mange jeg føler jeg har. Jeg innrømmer glatt at jeg har fordommer mot en del kommentatorer på facebook, jeg ser liksom ikke for meg at disse menneskene som sitter og raper oppgulp fullt av stavefeil gjør det fra sofaen, et rolig minutt i det travle eiendomsmegler-livet, fra huset sitt midt i byen i Oslo. Nei, jeg tenker med en gang at dette er mennesker som har gått på  ''livets harde skole''. Har jeg feil? Mest sannsynlig. Det prøver jeg endre, og jeg vet at alle mennesker er ulike og har ulike motiver og tanker rundt det de gjør. Og det gjelder alle. Vi er alle mennesker, uansett om vi er samer eller rosabloggere eller ingenører. Og min personlige tro er at alle mennesker er født gode, med muligheten til å utøve godhet ovenfor andre, og at dårlige valg/ valg som kanskje blir gjort for oss litt for tidlig i livet gjør oss til noe annet enn gode. Og det går også ann å endre. Noe mer enn det vet jeg egentlig ikke, jeg vet ikke hvor jeg står religiøst sett. Jeg tror vel på noe større, men jeg er veldig usikker på akkurat formen på det. Dette gikk litt på sidesporet fra det jeg egentlig skrev om, men jeg liker når tekster gjør det. Når jeg selv skriver her på min blogg er det en av de beste tingene jeg vet - når teksten tar meg lengre inn i mitt eget hode enn jeg hadde planlagt. Jeg kan dele mer med dere enn jeg hadde klart dersom jeg skulle sagt dette i en video. Tror jeg. Uansett, et stort poeng jeg har er at religion er veldig sentral i verden, og i Norge. Og hvordan vi velger å møte andre religioner er verdier vi gir i arv til barna våre, som igjen er framtiden. 

 

Altså er hvordan vi lar barna møte andre religioner noe som kan endre hvordan framtidens verdensbilde ser ut. Vi er kommet så langt når det kommer til respekt og medmenneskelighet at vi burde kunne videreføre dette ♥ 


Hva tror dere? Og hvordan formidler dere andre kulturer til deres barn? Vet dere nok? Nå er jeg KUN nysgjerrig, de som leser trenger ikke svare, det er nok at man tenker litt over det - men det hadde vært kult å høre :- ) 

  • 06.02.2018, 09:02

Det grusomme leieforholdet


Jeg har lenge tenkt på å skrive dette innlegget, men har liksom ikke helt klart å få samlet tankene rundt det hele. Jeg skrev smått rundt min opplevelse med leiligheten jeg leide her i Trondheim i fjor, men et lengre innlegg fortjener det. Jeg VET mange er i like situasjoner, situasjoner hvor man står der som ny i leieverdenen og ikke vet hvordan regler fungerer, ikke vet hvordan du kan bli tvunget inn i hjørner av vanskelige mennesker som kun tenker på seg selv og rett å slett driter i hvordan livet er for de som leier. Noen har kanskje opplevd at utleier er påtrengende og ekkel mot deg, noen har kanskje opplevd at utleier oppfører seg stygt mot deg, problemer med de andre som bor rundt deg, utleier som gjør seg vanskelig når du prøver å flytte ut, eller som prøver å ta fra deg depositumet ditt for ting som egentlig ikke er din feil. Jeg opplevde alt dette i fjor, og var utrolig heldig som kom ut så godt jeg gjorde. 

 

Jeg starter fra begynnelsen av. Jeg kommer ikke til å nevne navn eller sted her, ei heller ting som er veldig lett gjenkjennelige - men om noen som bor i Trondheim skal leie, eller skal flytte hit, så send meg gjerne adresse/område på melding her på bloggen/eller facebook (Lena Mari Ludvigsen) så skal jeg gjøre mitt beste for at andre unge mennesker skal slippe denne opplevelsen. Husk at dette kun er min side av det hele, og noen av tingene kan skape spekulasjoner som muligens ikke stemmer - men jeg skriver rett fra hjertet det jeg har opplevd og så kan man tenke seg videre ut fra dette.

 

Dette ''eventyret'' startet i 2016 da jeg skulle flytte til Trondheim. Jeg og Alexander tok en råsjans på at forholdet vårt kom til å funke i Norge, og siden han skulle flytte til Trondheim for å gå skole så søkte jeg på skole jeg og. Da jeg var på rett etter sommeren skulle vi sammen finne en leilighet til meg (for han hadde allerede avtalt å bo med hans tre kompiser, så det var uaktuelt å bo sammen) og avtalte flere steder.  Ting skjedde og tiden passet ikke for mange - så det endte med at vi gikk på en visning sammen. Vi ble møtt av en litt spesiell fyr, som virket ganske hyggelig og profesjonell. Han hadde en god del penger, og huset gjenspeilet på overflaten dette. Det var flere dyre biler, flere garasjer, et svært hus med flere leiligheter til å bli leid ut. Sort marmorgulv, persiske tepper, speil i taket i oppgangen, 9 mm isolerte vegger slik at man ikke skulle slite med lyd fra andre leiligheter ( Allikevell fikk vi streng beskjed etterhvert om å være stille slik at han ikke ble plaget i andre etg.) vel, ganske harry - men alt virket gjennomført fra utleiers side, selv om han hadde elendig smak i interiør). 

Det var flere leiligheter å velge mellom, og de så helt greie ut for å bare bo. Det var ettroms leiligheter med et lite bad med skvyedør i samme rom, og delt kjøkken med personen som bodde i leiligheta på siden av. Jeg reagerte veldig på at utleier la ut om denne andre personens sykdomshistorie og nåværende jobbsituasjon, og viste fram hva han hadde i kjøleskapet for å vise oss at han ikke brukte kjøkkenet spesielt mye. Personen var veldig insisterende på at vi burde velge denne leiligheten, og at han hadde en veldig lang liste med folk som ønsket den og som han lot vente på grunn av meg. (Dette var da midt i august, etter at alle hadde startet på skolen, så akkurat det stiller jeg spørsmålstegn ved) I tillegg var han veldig varsom med hvem han valgte, og ville gjerne ha noen ordentlige (som meg, til tross for at jeg på det tidspunktet verken hadde jobb eller annen sikkerhet sånn sett, jeg visste kun at jeg skulle gå skole og søke jobber - men han sa han visste jeg kom til å få jobb uansett og at det var så enkelt som å lære seg et kart så kunne man bli taxisjåfør om det ble et problem). Vi begge gikk derfra med en ganske dårlig magefølelse, og syntes hele stedet virket litt .. vel, vi gikk derfra og utelukket nesten dette stedet. 

Jeg måtte reise hjem og fikk ikke sett på noen flere leiligheter den gangen. Jeg skulle finne en neste gang jeg dro på besøk - jeg hadde egentlig ikke sett for meg hva som da kom til å skje. For noen dager senere, søndag samme uke fikk jeg mail fra skolen min om at jeg var kommet inn på bachelor barnehagelærer. Men at jeg måtte møte opp neste dag for å få med meg oppstarten, og siden det var obligatorisk tilstedeværelse hadde jeg strøket i faget dersom jeg ikke kom på første skoleuke. Jeg måtte kjøre oppover, og fant ut at jeg akkurat reddet meg inn dersom jeg kjørte onsdag morgen og møtte opp på torsdag. Jeg måtte tross alt pakke ned hele livet mitt og kjøre hele veien til Trondheim fra Bodø - en vei jeg aldri hadde kjørt før, verken alene eller med noen. Jeg var litt tvunget opp i et hjørne - ta det første og 'beste'' tilbudet på leilighetsfronten og ende opp med det jeg endte opp med, eller la være og miste skoleplassen.  Jeg hadde heller ingen inntekt utenom stipend i vente, så denne leiligheten var 2000kr for dyr for meg i måneden - så jeg ringte og forklarte dette til huseier og fikk høre at jeg bare skulle flytte inn og betale for de resterende dagene av den måneden i tillegg til neste - om jeg ikke hadde funnet meg jobb innen måneden var over så skulle jeg få flytte ut til tross for at det egentlig var en tidsbestemt avtale. Vel, det fikk jeg ikke da det plutselig faktisk ble et problem. Jeg ble møtt av en utrolig usympatisk person som ikke i det hele tatt lignet den jeg møtte på visning. Og da jeg stod der gråtende fordi jeg ikke hadde fått jobb enda og ikke hadde penger til å betale sa han at jeg fikk prøve å få meg jobb som taxisjåfør eller søke på enda flere steder. Veldig mange råd, men avtalen vi hadde inngått var visst noe han egentlig ikke mente fordi han ikke trodde det kom til å bli et problem, og han hadde jo nå sagt nei til alle de som hadde spurt om leiligheten. 

 

Tiden gikk og jeg mistrives mer og mer på dette stedet. Huseier kom flere ganger og hamret på døren min, telefonterroriserte meg for at vi skulle ha møter på hans tidspunkt og premisser - til og med når jeg ikke var hjemme og ikke hadde fått noen beskjed om det fra før. Han hadde bestemt at han skulle vise meg noe nytt på vaskerommet nede i kjelleren og kom først og hamret på døren min mens jeg lå å sov midt i eksamensperioden.Jeg syntes dette var meget ubehagelig og skjønte ikke hvorfor han ikke kunne sende melding, noe han ofte gjorde utenom. Jeg svarte på melding at jeg var opptatt med eksamen og ikke hadde tid, og Etterpå ringte han meg 4 ganger mens jeg var i dusjen og kjeftet på meg da jeg tok den på femte forsøk da jeg så han ringte. Jeg var aldri frekk og lot være svare meldinger eller telefonen med vilje, allikevel behandlet han meg som om det var det verste i verden at jeg ikke hadde fått svart han når han ringte først. Jeg fikk på meg klær  og møtte han nede i vaskekjelleren, noe jeg syntes var ekstremt ubehagelig fordi han fremtonet som en litt.. skummel mann ift bankinga på døren osv. I tillegg til dette hadde da denne syke mannen på siden av meg som jeg iblandt møtte på på kjøkkenet (og prøvde være hyggelig mot, til tross for at jeg egentlig ikke hadde veldig mye å snakke med en 40 år gammel mann om) fortalt at denne mannen blandt annet hadde spurt mannen som bodde i min leilighet før meg (og som tydeligvis var crossdresser) om han kunne ha sex med kona hans (som var fra et annet land jeg ikke skal nevne, jeg møtte på denne damen i blandt og fikk aldri så mye som et smil). Jeg fikk også høre at politiet hadde vært der i forbindelse med at damen hadde ringt på grunn av huseieren (og mannen hennes), samt at de hadde vært der på grunn av at noen på nettet fra huset hadde sett på barnepornografi.Jeg ble på grunn av disse påstandene litt småredd for hva denne huseieren tenkte og hvilket syn han hadde på kvinner, og prøvde å ikke møte på han. Jeg hadde alltid en ekkel følelse av at han satt oppe i vinduet og tittet når jeg kom inn den store (låste) porten utenfor huset, og ble etterhvert så redd for han at jeg sjekket leiligheten min for kameraer.. jeg innser at dette var litt vel paranoid for min del, men når man går rundt og har en sånn ekkel følelse hele tiden blir man kanskje litt paranoid.

 

Personen hadde heldigvis for min del et halvt år av gangen et annet land (hvor kona kom fra) i vintermånedene, og jeg så fram til han skulle reise og jeg kunne føle meg trygg. Før han dro opplevde jeg imidlertid enda en ekkel opplevelse. Dusjen (som stod på samme marmorgulv som resten av leiligheten siden den var en del av rommet bare avsperret) begynte plutselig å slippe ut vann mens jeg dusjet. Jeg er hundre prosent sikker på at dette ikke kom rett fra dusjen, men fra et rør ved siden av vasken siden jeg hadde håndklær på gulvet rundt dusjen for å tråkke på etter jeg hadde dusjet. Dette vannet strømmet ut fra siden av vasken på andre siden av det lille badet. Hele rommet ble overfylt, under senga og sofaen, teppet - vel, alt ble bløtt og mange av tingene mine ble ødelagte. Marmorgulv er som mange vet veldig lett å ødelegge, og vann er en av tingene som gjør dette. Jeg la alle håndklærne jeg eide utover gulvet der det var mest vann og samlet opp slik at det ble tørt på de delene der det ikke lå håndklær. Så ringte jeg huseier som ble veldig irritert over å bli plaget og kom andpusten ned. Han så på det og sa med en gang det var min feil og at jeg måtte få opp vannet fra gulvet. Han var barbeint, som han alltid var - så gikk han helt inn i rommet og tok en titt på dusjen og sa det fortsatt var min feil og jeg hadde for mange produkter stående i dusjen (selv om de stod på andre siden av sluken, og det sikkert var håret mitt som hadde tettet dusjen. På dette tidspunktet hadde jeg kun brukt dusjen 1-2 ganger fordi jeg som oftest dusjet hos Alexander). Han gikk så rett på mitt rosa favoritthåndkle og gnudde seg skikkelig på føttene før han slamret døra og gikk. Jeg satt der kvalm som aldri før og ante ikke hva jeg skulle gjøre nå. 

 

Han dro på sin vinterhalvårsferie og jeg var glad for det. Allikevel slet jeg fortsatt med at jeg ikke hadde råd til å bo der og at det tok mye av meg. Jeg bad rett før jeg dro om å treffes for å finne ut hva jeg kunne gjøre for å få flytte ut så fort som mulig. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte finne noen nye som kunne ta over kontrakten, og at han måtte godkjenne de - noe han så klart ikke kunne gjøre etter han var dratt så isåfall måtte det bli før han reiste, og da var han VELDIG opptatt så det var lite sannsynlig at det kom til å skje. Jeg tenkte at siden leiligheta var så ettertraktet at han hadde en lang liste over beboere å ta av at noen kom til å ville ta over fort, og la ut annonsen han selv hadde skrevet på hybel.no. Jeg fikk etter hvert flere svar, men de fleste fra innvandrere og mennesker som var av utenlandsk opprinnelse. Jeg tok flere på visning, og flere viste interesse. En jeg fikk på visning var Norsk og var relativt interessert, helt til han møtte huseier som tok han til side fortalte han rett ut at han ikke leide ut til folk under 18 år så det var ikke sjans. Til meg sa ikke huseier noe om dette, men lot heller som ingenting og denne gutten svarte meg på melding at det ikke var det han så etter... Jeg hadde flere på visning, blandt annet en mann som så ut som han kom fra polen/serbia for min del. Lyse øyne og litt gebrokken norsk, men utrolig hyggelig. Så kom huseier ned mens jeg hadde visning, så ikke engang på mannen og bad om å snakke med meg på siden. Dette er kanskje den mest ubehagelige samtalen jeg har hatt i hele mitt liv. Det hele var bare så helrasistisk at jeg ble sjokkert. Jeg trodde helt ærlig ikke slike mennesker fantes på ekte. Det var for det første grusomt at jeg i det hele tatt hadde tatt denne mannen inn i huset, han ville ihvertfall aldri leie ut til han. Han kunne se han var muslim - ''ikke oppegående mennesker som meg og deg'' og ''vet du at de dreper og voldtar døtrene sine?'' Jeg svarte han at det absolutt ikke var slik de fleste var, og at det ikke gikk ann å dømme en hel menneskeflokk på den måten han nå gjorde. Han kalte meg så utrolig naiv og dum, og slik fortsatte samtalen. Han gikk så ut og sa rett til mannen at han ikke fikk leie, og at det bare var å komme seg ut. Jeg satt igjen med en enda større kvalme mot dette mennesket enn jeg hadde fra før av. 

 

Jeg fortsatte å lete mens han var utenlands i disse månedene. Samtidig begynte jeg å lete etter måter å komme meg ut av dette forholdet, for det er jo ikke lov å si nei til noen på et slikt grunnlag - i tillegg til at jeg hadde rett til å finne noen til å ta over for meg i følge loven. Jeg leste meg opp og ned i husleieloven etter løsninger og tok kontakt med jusshjelpa i Trondheim. Desverre var det lite de og kunne gjøre uten bevis for disse grunnene. Og det fikk jeg aldri, uansett hvor hardt jeg prøvde å få ett eller annet i meldingsform via mail eller melding mens han var bortreist. Jeg fikk svar som ''jeg kan ikke svare deg nå, jeg skal svare på alle spørsmål når jeg kommer hjem'' etc. Jeg gav derfor etterhvert opp dette og prøvde få tiden til å gå med full jobbing og skole i ett for å få ting til å gå rundt. Jeg lå våken flere netter i strekk, og jeg opplevde utrolig ekle ting der jeg lå. Pluselig ristet det noe fryktelig i den ene veggen midt på natten, naboen hørte på høy tv og musikk sent på natt og etterhvert begynte jeg å høre tråkking i steingrusen rett utenfor vinduene mine på natta - i tillegg til at et bevegelsesensor- utelys skrudde seg på og av gjennom en periode på natten. Dette var utrolig ekkelt, og jeg overbeviste meg selv om at lyset kom av en eller annen katt som var ute og vandret - selv om det da må ha vært en utrolig tung katt som fikk grusen til å brake. 

 

Reglene på dette huset for vasking var også ganske harde. Vi som bodde i første etg hadde hver 3 uke hvor vi måtte vaske hele trappeoppgangen og yttergangen til huset i tillegg til kjelleren og innegangen + kjøkkenet vi brukte. Her måtte vi da stille meg eget vaskeutstyr, og kjeft fikk jeg flere ganger da jeg lurte på hva jeg skulle bruke av vaskemiddel siden gulvet var av marmor. Det var også en årlig vask vi i første etg måtte dele på, hvor det var vask innvendig og utvendig av alle vinduer, i tillegg til hele kjøkkenet som skulle skrubbes ned for skitt og smuss (som for meg ikke virket som det var blitt vasket på flere år). Vi stod på i flere dager, og jeg sa til de andre at jeg kunne ta vinduene siden jeg var godt i gang med de på kjøkkenet og jeg ikke ønsket noen andre inn i min leilighet. Dette var de veldig fornøyde med, og jeg gikk inn for å ta deres. I personen som bodde rett ved siden av meg sin leilighet - samme som hadde fortalt om alle disse hendelsene med politiet etc. fikk jeg nå se var litt annerledes enn jeg hadde trodd. Personen hadde 3 store stabler med voksenfilmer stablet opp etter gulvet. I dette øyeblikket kjente jeg at jeg begynte å tvile litt på disse historiene jeg tidligere hadde hørt, hvor han anklagde huseier for å være utrolig ekkel og pervers. (Nå synes jeg ikke det er ekkelt eller perverst å eie pornofilmer, men når du snakker slik om andre personer og later som du synes det hele er helt forferdelig så blir det feil for meg, og også hvorfor jeg i det hele tatt nevner dette her). 

 

Uansett, jeg hadde spart meg opp nok penger til å betale meg ut de to siste månedene også flytte før tiden. 15000kr ekstra for å få slippe. Dette betalte jeg altså i tillegg til leie på mitt nye sted - da kan dere jo forstå hvor mye det betydde for meg å komme meg bort. Alexander hjalp meg med utvasken og vi fikk tatt tingene mine til venninna mi. Vi skrubbet og vasket ordentlig, og fikk så beskjed om at det ikke var godt nok. Vi dro tilbake og gjorde det om igjen og brukte godt over en dag. Etterpå fikk jeg en melding om at kofferten jeg hadde hatt liggende på toppen av skapet hadde ødelagt taket hans. Han hadde visst malt det rett før jeg flyttet inn, og nå måtte det males igjen. Det ble hele depositum. Vi kunne heller ikke punktmale. Vi prøvde å vaske i taket og så at det kun vistes fra ene siden av leiligheten, fordi det ikke var merker fra kofferten - det var oppskrapet maling på noen steder. Vi ante ikke hvordan min koffert kunne gjort det, og var desperate etter å finne en billigst mulig måte å få fikset det. Vi lette etter håndverkere som kunne gjøre det på anbud, og vi søkte opp pris på maling og kvadratmeter. Det var først når jeg skulle finne ut hvor stor leiligheta faktisk var jeg gikk inn i annonsen jeg selv hadde lagt ut på (som huseier hadde laget selv men så slettet fra sin side) hvor de bildene han hadde tatt lå  jeg så det. Merkene var der fra før av. Man kunne se det klart og tydelig på bilder han selv hadde tatt, på bilder han selv var med på.  

 

Hver gang han ringte så ropte han til meg i tlf. Hvis Alexander svarte telefonen var han rolig og snakket respektfult. Han respekterte ikke meg i det hele tatt, og dette gikk igjen fra hver gang han snakket med meg.  På dagen vi fant ut dette med taket snakket vi med han og fortalte at merkene var der fra før, han kunne bare sjekke sine egne bilder. Jeg vet ikke om  det var av redsel for å bli tatt for dette, eller om han bare var flau på egne vegne - men han bad oss legge nøklene på bordet og bare dra. Han skulle ta resten av vaskingen selv hvis det var noe. Beklager så mye. så la han på, og satte over depositumet dagen etter.

 

Dette er mitt svar på mareitt av et boligår. Jeg vil råde alle som skal flytte for seg selv å ta en god kikk gjennom kontrakten før dere signerer, og å vite hva/hvem dere går til. Ikke hast inn i noe, det kan bli et rent helvette til slutt. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg gråt over situasjonen i fjor, og da jeg endelig kunne forlate stedet og vite at jeg aldri skulle tilbake eller se de menneskene igjen løftet det alt i meg. Jeg er en erfaring rikere, og jeg har virkelig lært leksa mi.

 



Dette ble et veldig langt innlegg, som jeg vurderte å ta på video eller dele opp - men det ble som det ble. For de som er interesserte kan dere lese hele - men for å oppsummere; Leieforholdet mitt var det verste jeg noensinne kunne tenkt meg. Jeg ønsker ikke dette for noen. 

  • 04.02.2018, 19:13

Bekymringer og vanskelige tider - og litt om dere ♥


Den uka som var nå har gått rimelig i ett, for to uker siden vandret vi rundt i London og koste oss glugg ihjel - så kom en beskjed vi absolutt hadde håpet å ikke få på veldig lenge, og Alexander reiste hjem forrige fredag. Jeg var her for å jobbe vaktene mine, og for å få gått til legen og litt småtterier jeg hadde på dagsordenen. Etter en lang uke med stress rundt om jeg kom meg nedover til begravelse før helga, for så å reise ned og opp igjen på et døgn var jeg mildt sagt sliten da jeg kom hjem med toget i går morgest. Jeg tok flyet rett etter jobb på torsdag og reiste med natttoget tilbake på fredag kveld for å rekke vakta mi på lørdag siden jeg skulle stenge. Det gikk ganske greit i forhold til søvn, jeg sov mer på toget enn jeg noen sinne har gjort, og sov fra jeg kom inn døra her klokken 7 og fram til jeg måtte opp klokken 11. Dagen på jobb gikk greit, det er godt for meg å ha noe å gjøre i perioder hvor ting kanskje er litt tungt, for da klarer jeg å flytte tankene litt fra det. Jeg sitter med tusen tanker, men er utrolig glad for at jeg i det hele tatt fikk reist nedover. Ellers skal det bli utrolig godt å få Alexander hjem nå, for jeg trives virkelig ikke uten han. Til vanlig er jeg både husredd og trives generelt dårlig alene, men jeg har fått kjenne på at jeg ikke er så redd her - kanskje fordi det er vårt trygge lille hjem. Men uansett savner jeg å ha min kjære rundt meg hele tiden, det er det som har blitt naturlig. 

 

Denne uken har jeg gruet meg til lenge, - det er skoleuke og vi skal ut på skiovernatting. Det er vel egentlig ikke så mye å grue seg til tenker noen, men for meg blir det småstress fordi jeg for det første har elendig blodomløp og må pakke på meg 6 lag klær for dette eventyret, i tillegg til at jeg ikke kan sove over der som igjen betyr at jeg må ta bussen inn til byen på kvelden og tilbake neste morgen (og det er et lite stykke å dra). Jeg skulle gjerne sovet over, men jeg har noe som heter kuldeastma (ergo, å løpe eller anstrenge seg er inget problem -men når gradestokken nærmer seg -10 grader sliter jeg med å trekke pusten helt og dette skremmer meg ofte veldig, dermed er jeg redd for å sove i lavvo slik de andre skal). Jeg eier heller verken ski, sko eller staver, så dette er noe jeg må kaste meg rundt å få tak i i løpet av de neste dagene, noe som erfaringsvis er litt stress dersom du ikke skal kjøpe helt nytt sett av alt. Men det går seg nok til. Selve opplegget vi skal gjøre der borte er veldig moro - vi skal lage skiløyper og uteområde for en barnegruppe som kommer dagen etter for å bruke det sammen med oss. Akkurat dette gleder jeg meg veldig til! Det blir også veldig koselig å kunne grille og ha sosialt samvær med klassen på kvelden - jeg er som regel ikke med på det sosiale når det er samlingsuker til vanlig, som regel fordi jeg jobber kveldstid eller at jeg blir veldig sliten og tom i hodet gjennom disse ukene. Det å sitte på skolebenken i 8 timer dagen tar på når du ikke lengre er vant til det! Jeg har jo forsåvidt gjort det i 14-15 år fra før av, men det blir fortsatt litt annerledes nå. '

 

Ellers har vi praksisperiode kommende veldig snart. Etter forrige praksisperiode gruet jeg meg veldig til denne - fordi jeg opplevde hele perioden i fjor som utrolig stressende og tøff. Jeg var i en helt super barnehage med fantastiske barn og ansatte, men det lå andre grunner bak hvor ille dette var for meg. For det første bodde jeg i en leilighet som var utrolig ekkel for meg å bo i. En huseier som var både skummel og viste lite respekt, naboleiligheter hvor det bodde mennesker jeg var småredd for - jeg slet virkelig på denne plassen. Jeg lå våken flere netter på rad med hjertet i halsen, klar til å ringe politiet - jeg hørte tråkking i grusen rett utfor vinduene mine om natten, og lyder utenfor døren i tillegg til at bevegelsesutløst lys rett utenfor vinduet i blandt hadde perioder hvor det skrudde seg på i løpet av natten, gjerne kombinert med tråkking i grusen. Jeg husker enda følelsen når jeg tenker tilbake, jeg var så redd og så fortapt i dette leieforholdet. Det gjorde dagene og nettene mine utrolig lange, og jeg gikk bare å ventet på dagen jeg skulle komme meg bort. Praksisperioden kom mens jeg bodde her, og praksisplassen la et sted reiseveien var 40 minutter til, morgen og ettermiddag. I tillegg til dette kom arbeid med praksisrapport som var utrolig stor, og jeg var tvunget til å jobbe på siden av for å kunne ha råd til å bo i denne leiligheten (som var 2000kr dyrere enn det jeg fikk utbetalt i stipend). Dette var for min del kjempevanskelig å balansere, og jeg var så glad da perioden var over. Det var også omtrent samtidig med at jeg endelig fikk flyttet i ny leilighet med Alexander. Lysere tider!

Nå, når forholdene er helt annerledes - jeg trives i leiligheten, jeg kommer hjem til min kjære hver dag, praksisstedet mitt er kort vei unna og jeg har ikke så lang vei til jobb fra her, da er det så mye bedre. Jeg virkelig gleder meg til praksisperioden! Det er en fin opplevelse som jeg setter stor pris på, og da gjør det ikke så mye at det er en stor arbeidsmengde som kommer med den. Det klarer jeg. Etter praksis er det også kun en skoleuke igjen, og innlevering av tre eksamensoppgaver vi har kunnet jobbe med fremover mot mai - så er det sommer. Det gleder jeg meg ihvertfall til! 


Uansett, jeg tenkte bare forklare til de få som er her inne å leser - for jeg ser det er ca. det samme antallet hver dag (tusen takk for det, det er så koselig - nå vet jeg hvem et par av dere er gjennom både de som følger meg på blogloving og de som har skrevet til meg fra før av) hvorfor det går noen dager imellom. Og hvorfor det kanskje blir noen dager imellom fremover ;-)  Som jeg har sagt før så blogger jeg mest for min egen del, det er min hobby gjennom 7 år og er et godt sted for meg å gå for å bare.. skrive. Det høres kanskje rart ut at å skrive om livet og dagene sine gjør noe for meg uten å høres utrolig selvopptatt og narsissistisk ut, men det er det med å få ut det man kjenner på uten å trenge få så mye innspill på det, og uten å plage noen som ikke vil bli plaget. Nå som jeg vet det er enkelte som faktisk går inn å leser her hver dag, så gjør jeg det jo så klart litt for dere og. Jeg regner med det er mennesker som har fulgt med gjennom tiden fra jeg blogget om anoreksien og vanskelighetene rundt der (vel, jeg vet at det er det) og noen som kanskje liker ærlig hverdagsblogging uten reklame og clickbates og what-not - selv om det til tider kanskje kan bli kjedelig for mengden. Vel, jeg er uansett utrolig takknemlig for dere ♥ 

 

  • 16.01.2018, 02:56

Litt om #Metoo


Dette er skikkelig farlig vann å gå utpå for å diskutere, fordi meningene er så veldig mange. Synes man hele greia er tatt ut av proposjoner er man respektløs ovenfor kvinnene som forteller - er man hundre prosent bak dette og støtter hver minste ting er man overhysterisk. Ifølge yttersidene av saken.

Men jeg har som regel en mening om det meste, og jeg liker å skrive den fram. Den trenger ikke bli tatt godt imot, blir den ikke det har folk heldigvis som regel gode argumenter for det. Og jeg er sjelden bastant, meninger kan endre seg. Jeg har i fortiden støttet ting jeg aldri ville støttet den dag i dag, fordi jeg har vokst, og jeg har lært. Jeg er alltid åpen for andre syn på ting - det er noe av det mest spennende med diskusjoner. Noe av det beste og det verste jeg vet er å lese kommentarfelt og diskusjonsforumer, nettopp på grunn av dette. 

Når det kommer til sakene rundt Metoo er jeg litt delt. Jeg støtter det å åpne seg rundt saker man synes har vært ekle og som har blitt holdt inne. Alle har rett til å bli hørt og sett. 

Men i det store bildet synes jeg det er tatt ut av proposjoner. Uansett hvor grusomt det høres ut, nettopp fordi jeg føler de sakene som er veldig alvorlige blir hånet på grunn av mennesker som bare kommer med småting for å ha noe å komme med. For eksempel en viss politiker som ble strøket på halsen før mannen som gjorde det innså at hun ikke likte det å trakk seg unna. Så klart ser jeg at dette kan ha vært ekkelt for henne, men at det skal få oppmerksomhet på linje med kvinner som har blitt dyttet opp mot vegger av sjefen sin, som har følt på en konstant frykt av at noe seksuelt skal skje uten at de ønsker det - det synes jeg blir feil. 

Dersom vi skal ta alle som flørter litt klumsete vil det bli en svært kjedelig hverdag for kvinner framover. Jeg skal ærlig innrømme at når jeg var singel og yngre var det noe oppmerksomhet jeg likte, og noe jeg kunne vært foruten. Og i disse sistnevnte situasjonene trakk jeg meg unna, eller sa at det ikke var greit - og da var det slutt på det. Uten at jeg bærer psykiske etterskader. 

Hele denne saken handler opprinnelig om skjevhet i maktbalanser. Dersom sjefen din på jobben du elsker  gjør noe mot deg du ikke liker - så står du i det. For man vil som regel ikke gjør noe som vil gå negativt ut over jobben din, og der har kanskje personen du har opplevd et problem med 
Dersom du er i underholdningsbransjen og daglig opplever ting, og du sier ifra til både vedkommende og til høyere ledelse om at dette er uønsket og ekkelt - så synes jeg det er innafor å gå ut i media etter lang tid. Så lenge sakene er reelle og du har retten på din side så 

Men så føler jeg med de som bare er mer på kanten enn andre, uten å mene noe ille ved det. De som ikke har fått høre at det er ekkelt, men som har kommet med groviser folk har ledd av til dem - og deretter i ettertid omtrent bombaderer. Folk som ikke vet de gjør noe galt vil vel sjelden endre seg heller. Jeg føler det er mange av disse sakene som dukker opp i denne hashtagen som omhandler en persons følelser i øyeblikket - men som ikke har blitt luftet for den som anklages engang. Jeg ser for meg at utrolig mange menn i 2018 går rundt med en konstant klump i magen fordi det KAN dukke opp ett eller annet som de har gjort, men kanskje ikke tenkt over var en uting. Kanskje i en annen jobb, kanskje for kjempelenge siden. Ting som kan endre hele livet deres, de kan miste jobben - familien. Synes på kvinner har blitt så mye bedre gjennom årene, og blir bedre for hvert år som går - men man må kunne legge ting bak seg dersom de ikke er av typen som har skadet deg veldig psykisk. 

For dersom en mann som har vært i et yrke mange mange år, som har lært mye på mange måter - vi alle vokser og lærer jo for hvor dag som går, MANGE år etterpå opplever at en sak dukker opp i systemet fra kjempelenge siden, hvorfor skal dette måtte gå ut over livet i så stor grad. Konsekvenser for sine handlinger, så klart - men når da beklagelser ikke hjelper og hele livet går i ruiner.. da føler jeg med dem. Det kan hende jeg blir hatet for å si det, men jeg føler med de som sitter i eget lim fra fortiden. 

Menn i disse svære sakene som gjelder så mange kvinner, over så mange år, inntil nyligere tid har jeg ingen sympati for what's so ever. Harvey Weinstein, for en ekkel gubbe. Menn som er utro mot konene sine, ekle gubber. Menn som tvinger seg på andre, forferdelig ekle gubber. Menn som kanskje hadde tiltrekninger mot andre i eget yrke og ikke viste bedre enn å flørte på en litt klumsete og dum måte - men som sluttet når de ble bedt om det, de synes jeg ikke er ekle. For kjønnsrollene i Norge og verden har (desverre?) vært slik at det er menn som som regel tar de første stegene når det gjelder romantikk. Og det tror jeg mange av disse sakene gjør at menn kanskje er redde for å ta. Her er det jeg føler kommer fram at alle menn er griser, og at omtrent alle kvinner har opplevd ett eller annet forferdelig trakasserende som har traumatisert dem i mange år. 

Jeg vil ikke tråkke noen på føttene ved å skrive dette. Men jeg føler faktisk det har tatt litt av i en negativ retning, dessverre. Jeg er helt for at kvinner skal kunne si ifra, og jeg føler med de som har blitt utsatt for grove overtredelser. Jeg har selv hatt utrolig ekle opplevelser rundt (da) gutter, men jeg lar det ikke definere synet jeg har på menn idag. Jeg kjenner 95%gode menn, med kun gode intensjoner - og det at unntakene får all denne oppmerksomheten rundt småting (ja, da snakker jeg kun om det jeg ser på som ''småting'') ødelegger det kanskje mye for den daglige normale interaksjonen.

  • 13.01.2018, 01:05

Noe alle med barn bør tenke litt ekstra over


Som flere av dere sikkert har fått med dere studerer jeg for å bli barnehagelærer. Etterhvert Pedagogisk leder eller Spesialpedagog - og jeg lærer ufattelig mye nytt og stort hver dag jeg er på skolen. Svære tema som eksempelvis overgrep, funksjonsnedsettelser i barnehagen, traumeforståelse - og hverdagslige (men like svære) som hvordan gi god omsorg til barna, og  det å være støttende og trygge voksne for dem. 

Jeg lærer som sagt MYE interessant på skolen - mye jeg kan kjenne igjen fra mine år boende rundt mine små nevøer og niese, og mye helt nytt. Her til dagen mens jeg tok toget fra Bodø til Trondheim ble jeg sittende å lese gjennom en pensumstekst på nett rundt dette med kriser og traumer i barns liv. Her stod det så mye interessant rundt både hvordan man kan svare barn på vanskelige spørsmål, hvordan man kan takle ulike vanskelige situasjoner. For eksempel stod det om hvordan man snakker om dødsfall i barnehagen, om selvmord blandt for eksempel  foreldre til andre barn, eller andre nære om hvorfor noen mennesker gjør slemme ting. Alle disse temaene ville jeg som voksen synes være vanskelig å snakke med andre voksne voksne om, og ikke minst med barn. Dette er kanskje ting vi ikke tenker så mye over i hverdagen, kanskje man ikke tenker slike situasjoner kommer til å oppstå i SIN barnehage, eller i nærmiljøet til sine barn - men det kan være veldig greit å ha noen tanker rundt hvordan man i krisetilfeller ville valgt å snakke om dette med barna. Jeg har mange tanker rundt det, og spesielt nå i det siste når jeg er så inne i dette faget. Heldig er jeg som interesserer meg for faget mitt, men uheldig er jeg som kanskje må stå i en slik situasjon i yrket mitt. Eller heldig som kanskje kan få muligheten til hjelpe et barn gjennom en vanskelig situasjon? Alt etter hvordan man ser på det. 

Det jeg egentlig ville fram til var en annen liten del jeg la spesielt merke til, som jeg ikke har tenkt spesielt over. I hjemmet ditt, hvordan lar du medieoppslag av ulike typer være tilgjengelig for barna? Legger du aviser framme på bordet hvor barnet kan få sett det? Lar du pcen i gangen stå oppe på VG's forside? Lar du tven stå på med nyheter i bakgrunnen mens barna leker på gulvet? Jeg tror sjelden medier tenker på hvem som kan se disse forsiden, som gjerne skal trekke så mye oppmerksomhet som mulig hos oss voksne. Jeg har flere ganger sett forsider hvor det står forferdelige overskrifter, og som gjerne har bilder som kan relateres. Bilder av pistoler, branner i bygninger - også videre også videre. Hodet mitt spant rundt dette da jeg satt på toget, og jeg tenkte på at det er noe jeg egentlig ALDRI har tenkt over før. Jeg kan ikke huske om jeg har latt avisen ligge på stuebordet etter å ha lest den, men jeg har aldri før hatt tanker om at jeg ikke bør det. Men det har jeg nå - for tenk dere hva et lite barn kan få av tanker og mareritt av å se sterke bilder? Nå sladdes heldigvis veldig sterke bilder fra aviser - men det fins jo en god del 6-7-8åringer som kan lese. Noen 5åringer kan lese store bokstaver - som jo ofte dukker opp på nyhetetsartikler. Drap, voldtekt, fengslet, Drept, skutt - det fins mange skumle og uforståelige ord for et lite barn. Ting et barn kanskje dveler ved. Jeg tenker at det iallefall er lurt å prøve så godt man kan å skjerme små barn for slike store og skumle ord og bilder, fram til de isåfall spør selv. For det kommer de nok mest sannsynlig til å gjøre etterhvert uansett. 

Hva mener dere? Er det andre som gir dette ekstra tanke i hverdagen?

  • 06.01.2018, 00:50

Men, hva er det jeg egentlig liker?


Haha,  jeg legger brått merke til at .. jeg poster innlegg til samme tid hver dag, uten å egentlig ha noen intensjon om det. Det er ikke det at jeg har lite tid tidlig på dagen til å skrive noe - idag har jeg for eksempel hatt all verdens tid. Men nei, jeg finner som regel roen ved pcen best sent på kvelden. Jeg får litt.. dårlig samvittighet(?) av å sitte å styre med pcen på dagen. Det er liksom hobby. Bloggen her er jo, og har alltid vært en hobby. Jeg kunne lagt så mye mer i det, men ærlig er jeg ikke interessert i å ha en stor og kjent blogg - det er bare det at jeg elsker å skrive og redigere bilder. A spør meg ofte hva jeg vil gjøre med fritiden min, hvilke interesser jeg har. Han liker å høre på podcaster og sone helt ut med nye musikkalbum - mens jeg sjelden gjør det. Nei, jeg liker å skrive. Jeg skriver mye privat på pcen også, ikke kun det jeg poster her. Før tok jeg mye naturbilder og satt i timesvis og redigerte i ulike programmer, det gjorde meg rolig. Nå koser jeg meg med bloggen. Før var bloggen større, og på tiden jeg hadde mest følgere ønsket jeg jo også dette. Jeg valgte åpne meg rundt problemene jeg hadde, og ''rosablogg'' ble til en veldig åpen blogg (den var vel strengt tatt aldri en rosablogg, jeg har aldri verken fremmet sminke, klær eller andre overfladiske greier - så klart, noen ting grøsser jeg smått av å ha delt, men jeg husker også at jeg på denne tiden var 14-15 år gammel og strengt tatt ikke hadde store livserfaringer), Jeg delte veldig private greier, og plutselig var det ikke bare et rykte i Bodø mer at jeg var syk - jeg valgte selv å komme med informasjonen for å unngå spekulasjoner. Etter dette ble det litt mye. Bloggen ble et fokus på det jeg hadde delt, og for å komme meg ut av det lyset jeg hadde på meg, sluttet jeg å blogge. 

Jeg reiste til Usa med intensjon om å dele biter av livet der borte - noe jeg tror kunne vært utrolig morsomt å følge med på å se tilbake på dersom jeg hadde gjort det. Men etter en måned der nede bestemte jeg med for å legge bloggen til side og kose meg. Og det gjorde jeg. 

Da jeg kom tilbake til Norge og hverdagen var på plass med tusen nye erfaringer og en helt ny livssituasjon bestemte jeg meg for å ta opp denne bloggen jeg egentlig har vært så glad i. Jeg har vel rundt 60 lesere i gjennomsnitt, og det er mer enn nok for min del. Sist jeg blogget, da jeg plutselig fikk en del flere følgere - og da freaka jeg ut og det kom mer negativt ut av det enn positivt. Jeg kjenner nå også at det er mye jeg deler her fra hverdagen min som jeg synes er greit å dele, nettopp fordi jeg har relativt få lesere og jeg føler en slags nærhet til de som er her. Jeg vet det er mange som har fulgt meg gjennom hele greia, og det er så fint å tenke på. 

Jeg snakker meg (som vanlig) helt bort, men greia jeg skulle fram til var at jeg holder liv i bloggen fordi jeg elsker den. Hva jeg elsker vet jeg ikke, det er egentlig mest det å ha noe å gå til når jeg har lite å gjøre, noe å vise til - mitt verk på en måte? Det er vanskelig å forklare, men jeg trives iallefall med å skrive å ta bilder.Det er også fint å ha muligheten til å blåse ut om ulike temaer jeg bryr meg om, uten å invadere femten kommentarfelt på facebook. .. hehe. Jeg skulle vel egentlig utdannet meg til noe hvor dette hadde vært hverdagen, som journalist, eller kanskje til og med forfatter. Dessverre tror jeg ikke jeg hadde hatt fantasi nok til å skrive bøker. Men likevel, å skrive spalter hadde nok vært en fin jobb. Reisespalter kanskje? Vel, nå går jeg nå barnehagelærerutdannelse, og er ganske sikker på at det blir fint å komme ut i den jobben og. Jeg merker jeg har en stor interesse for de fleste fagene vi har, det å skulle forstå et annet menneske og klare å være både terapeut, beskytter, omsorgsgiver, samarbeidspartner, pedagog og støttespiller. Det er så vidt og bredt, og det er så mye man må kunne - og det er så interessant! 

Jeg aner ikke hvordan tiden framover blir, men jeg tror jeg har valgt rett på de fleste punktene. Livet faller på plass.

 

  • 27.12.2017, 07:15

Hva jeg velger å dele av juletiden


En tanke jeg har hatt de siste dagene - jeg er så glad i jula og alt rundt, det er så koselig og hovedfokuset for min del er helt klart hyggen med de nære. Jeg setter sånn pris på familien min, og tiden jeg får ha med dem gjennom hele ferien. Julaften er koselig den, men det er liksom hele ferien hvor vi får være med de vi er glade i som spiller størst rolle. Jeg er så glad i jula, og jeg har går allerede å gleder meg til vi får en egen liten familie og et stort hjem hvor vi kan ta hjem ALLE ♥ jeg tror min store drøm er å feire jul med absolutt hele familien min og Alexander sin, det hadde vært noe det. 

Uansett - oppi alt dette med gavefri jul og svært gavefokus for barn og ditt og datt - jeg tenker mye på dette med å dele hva man får. Når man har en blogg, hvordan eksempel setter man da ved hele juledelingen? Er det greit å dele hele julaften i bilder og film, eller er det noe som egentlig burde være nært og kjært med familien? Gavene man får, bør de være på display og struttende mot resten av verden - eller burde man bare glede seg over dem selv? Jeg aner ikke hva som er rett svar. Jeg personlig velger å ikke dele, fordi jeg ikke vil skryte mtp de som kanskje ikke får verken like mange eller like fine gaver. Så kan det jo diskuteres hva som er fine gaver, for alle gaver er jo fantatiske. Det er noe et menneske som er glad i deg har valgt ut, akkurat til deg - og velger å gi til deg. Det er en helt nydelig ting, og derfor er jeg glad i gaver og julaften. Det trenger ikke være all verdens for min del, men det er alltid rørende å se hvilken omtanke som ligger i det å få en gave. Jeg personlig elsker å gi gaver, jeg elsker å plukke dem ut og glede meg til reaksjonen - men samtidig ser jeg den andre siden av det veldig godt. Det er mye annet jeg kunne brukt de (selv om jeg personlig ikke bruker all verdens på gaver, så er det fortsatt penger som kunne havnet andre steder). 

Men det jeg altså mener med dette innlegget er at personlig synes jeg kulturen med å dele bilder av alt mulig man har fått og la det få et så stort fokus er .. dumt? Kan være iallefall. Det er så veldig mange som gjør det, og jeg får litt vondt i magen hver gang. Selvfølgelig unner jeg folk å være stolte av gavene sine, men det er da litt trist for de som kanskje ikke har råd til å kjøpe alt mulig dyre saker til sine nærmeste, og det viser godt det store skillet det er i samfunnet.. jeg vet ikke jeg, det er bare en tanke jeg har i natten. 



Hva mener dere?

  • 31.10.2017, 02:04

Hvorfor er mennesker så forbanna slemme?


Et så himla stort tema, spesielt innenfor min utdanning som barnehagelærer. Hvordan lærer man barn nettvett på en god måte?
Jeg trodde jeg hadde fått god opplæring i hvordan være trygg på nettet. Hvordan oppføre meg. Men jeg ser meg rundt, og det er så alt for mange på min alder og under som ikke aner hvordan man oppfører seg på nettet. Oppfatter ikke barn det de blir lært om å være sikker på nettet, eller bare fungerer det ikke?

Jeg på min side er like ille som mange. Jeg har vært en idiot på nettet iløpet av årene - delt ting jeg ikke burde, delt alt for mye av mitt privatliv og vært inne på en haug sider for å kommentere ting jeg absolutt ikke har hatt noen grunn for å kommentere - annet enn at jeg kjedet meg og ville ha fram min mening. Oppmerksomhetssykt. Mange vil si bloggen også er det, og jeg kan være enig til en viss grad. Jeg ønsker at min mening skal komme fram, men jeg ønsker ikke egentlig å presse den på noen. Det er det som er trygt med å skrive her på min egen blogg - det er valgfritt å lese. Allikvell finner jeg meg titt og ofte i diverse kommentarfelt på store saker. Hvorfor? Fordi jeg provoseres lett, og har en trang til å kommentere ting jeg synes er feil. Men det er vel ikke alltid jeg har rett? Og i mange tilfeller kan jeg selv tro jeg har rett - kanskje mange andre - men andre der igjen kan ha en helt annen oppfatning av situasjonen. 

Nå var overskriften her Nettvett, og det er det jeg skal skrive om - men ikke den vanlige ''ikke chat med fremmede og send lettkledde-bilder''nettvett. Nei, vett til å ikke være ett troll og legge igjen dritt til andre mennesker. Jeg er som sagt like ille til tider. Jeg skal ærlig innrømme at når Geir på 45 sitter å skriver at kvinner egentlig bare burde slå fra seg når de holder på bli voldtatt og at man må lære seg å drikke mindre - da kan jeg fint slenge fra meg min dritt til Geir. Og det er jeg ikke stolt av, det er noe jeg prøver jobbe med. Å ikke la meg provosere. Jeg har også andre idiotiske ting jeg har gjort på nettet, for eksempel var jeg helt ukritisk til hva jeg før postet bilder av ift de i familien. Ungene. Dette er jeg helt imot, og derfor velger jeg den dag i dag å sladde ansikter på en eller annen måte, fordi en ting er hva jeg velger å poste av meg selv, men noe annet er de som ikke er gamle nok til å ha en mening rundt det. 

Når jeg leser andre blogger er noe av det mest interessante for meg å se kommentarfeltene. På youtube er det enda flere. Det florerer av små barn, i tidlig tenårene som poster helt forferdelige kommentarer. Mange anonyme kommentarer. Anonymitet er noe jeg er helt imot dersom man skal komme med støtende ytringer. Fordi man må stå for det man sier. Jeg kan stolt si at jeg aldri i mine 14 år på nett har brukt anonymt alias. Jeg bruker navnet mitt, uansett hva jeg kommenterer. Og jeg kommenterer som regel ikke stygge ting. Konstruktivitet, ja, men aldri noe som direkte kan såre noen. Og jeg lurer på hva det er som får andre til å gjøre dette.

Grunnen til at dette opptar meg i kveld var en et blogginnlegg jeg leste hvor en antagelig negativ anonym kommentar var blitt hengt ut med IP i ett blogginnlegg. Jeg er egentlig for at IP-adresser skal være synlige i alle kommentarfelt, slik at det ikke er mulig å gjemme seg bak et anonymt nick dersom man skal ha meninger man ikke tør stå for. Da kan man heller la være, tenker jeg. Samtidig er det så klart feil å slå tilbake med samme mynt - for å henge ut noen er og dårlig nettvett. Jeg kommenterte her, og det var også dårlig nettvett for min del, for jeg tenkte ikke over alle sider av saken før jeg kommenterte. Alle mulige små detaljer jeg ikke vet gjør at jeg ikke egentlig burde uttale meg. Og da begynte jeg å tenke på det at; det burde egentlig ingen. Tenk deg hvis ekstremrasistiske Laila på 35 hadde tenkt over det at Fatima trengte å forsørge sitt barn på samme måte som hun trengte forsørge sine barn her i Norge før hun ytret seg om at vi i Norge ikke kunne gi jobbene våre til immigranter. 

Og dette er mine tanker her jeg sitter en mandagsnatt. Hvorfor er vi så jævla slemme? og hvorfor tenker vi oss ikke om litt mer før vi sitter på internett å spyr galle? Jeg starter med mitt. Jeg har et mål om fra nå av og framover skal jeg aldri la min mening komme frem på en slik måte at det sårer noen. Uansett. For da er jeg søren meg like ille. Dette er en stor del av å ha nettvett i mine øyne. Aner dere hvor mange barn som sliter fordi de blir mobbet på nett? Hvor mange som sitter hjemme å drar seg i håret fordi de ikke kan beskytte barna sine mot disse anonyme hetserne? Det verste er at dette ikke bare gjelder barn som ikke vet bedre. Det gjelder voksne mennesker og. Og det symes jeg er nitrist. 

  • 20.10.2017, 10:36

Min mening om dødsstraff og tilgivelse


Her i Norge utøver vi ikke dødsstraff, men høyeste strafferamme på 21 år. I mange land gjør de derimot det, og jeg tenkte jeg ville skrive litt om mine tanker rundt tema. 

Først og fremst tenker jeg at det er et vanskelig spørsmål. Egentlig ikke, fordi det er - slik det er politisk korrekt å si her i Norge, en synd å drepe uansett hvem du dreper.  Og ja, jeg er enig i det. Men jeg tenker også på de tilfellene der det kanskje burde vært et øye for et øye, rett å slett fordi det er mennesker som har gjort utilgivelige handlinger.

 

Kirken snakker om tilgivelse så fint - alle som ber om tilgivelse for sine synder skal få det. Men hva med de menneskene som gjør disse grusomme handlingene - kan de noen gang bli tilgitt på ekte? Jeg hører om godt voksne mennesker som har voldtatt, lemlestet og drept små  barn. Dette er i mitt hodet helt utilgivelig, uansett grunn. Kan det være spesielle grunner for at denne personen er sinnsyk? for man er sinnsyk om man begår slike handlinger. Da er det noe som ikke er rett i hodet ditt. Det kan så klart være grunner for det, oppvekst - at man selv har blitt utsatt for noe grusomt. Det gjør noe med hodet, og det er nok mange mennesker i verden som skulle hatt psykisk hjelp og som ikke har fått det. 
 

Mine første tanker når jeg hører om disse tankene er at det er helt kvalmt og umenneskelig, og at jeg ikke ønsker dette mennesket i verden rundt de jeg er glad i. Det handler nok om dette for mange, dersom du hører om et fremmed barn som dør i et terrorangrep går tankene dine raskt til egne barn og de følelsene du forbinder med disse. Det svir i hjertet å høre om, og man får en følelse av avsky mot de menneskene som kan gjøre slikt. 
I visse situasjoner skulle jeg nesten ønske vi hadde dødsstraff. Slik som med Breivik, jeg vil helst ha han av denne jorden. Nå er han ute av samfunnet, noe heldigvis alle mennesker i verden som gjør slik og blir tatt blir. Men det er alltid en sjanse for at han slippes ut i samfunnet igjen så lenge han lever. Og da blir spørsmålet mitt - er det mulig å endre seg så mye at du kan drepe så mange mennesker og klare bli normal i hodet igjen etter år i fengsel? Vil man ikke da, om man gjenvinner følelsene resten av verden har av medfølelse og menneskelighet - vil man da kunne leve med seg selv om handlingene han har gjort?

Jeg tror ikke noen kan bli så ''friske'' fra disse psykiske skadene som har fått de til å begå slike ugjerninger med mindre de selv klarer se det grusomme i handlingene, og jeg tror ikke noen som er helt friske kan leve med å ha gjort slikt. Nå er det forskjell på graden av alvorlighet, og det å slå sin kone her i Norge kan ikke sammenlignes med å drepe et menneske. Det er kanskje en hard ting å si, og jeg er for å få sagt det en ekstrem motstander av vold - men om man setter det i et anger- tilgivelsesperspektiv tenker jeg at dette vil kunne tilgis av andre mennesker. Vi har det i oss å tilgi, og ser man noen angre sterkt, så tilgir man. De fleste av oss iallefall. 

Men som sagt - handlinger som ikke kan tilgis. En person som overgriper seg på et barn, som kommer i fengsel - soner straffen sin, endrer seg og angrer. Kanskje får de tilgivelse i form av å komme ut av fengsel, slippes tilbake i samfunnet. Men hvem vil vel noen gang ha en tidligere overgriper nært barnet sitt? Man kan sitte å mene så mye, men når det kommer til seg selv om sine tror jeg de fleste ville være skeptiske. Det vil si at man uansett vil sone en annen type straff resten av livet. Det er et ufattelig vanskelig spørsmål. Jeg selv ville ikke hatt noen problemer med å få hjelp av en lege som var tidligere rusmisbruker, eller en poiti som i sin ungdoms hadde stjelt noe. Men hadde jeg kommet i møte med noen som en gang hadde drept noen, eller gjort et fysisk overgrep ville jeg nok ikke vært like åpen for det. Jeg skulle ønske jeg kunne vært det, og jeg har en tro på at alle kan forandre seg. Men jeg vet ikke om alt kan tilgis.

Grunnen til at jeg tar opp dette tema er at jeg leste et forum her til dagen om en sak hvor brukerne diskuterte dødsstraff. Det var utrolig mange som var for, og mange som var i mot. Det er både gode argumenter for og imot, og derfor har jeg de siste dagene tenkt mye rundt det for å skape mitt eget ståsted, for helt ærlig er jeg usikker.  Baksider med dødsstraff er at det desverre er mange som blir uskyldig dømt. I tillegg har vi jo siden ved at man selv er like ille - og da skulle jo hele rettstolen også dømmes til samme straff. Jeg tror jeg lander på at jeg er imot, til tross for at jeg i flere tilfeller ved første tanke kunne tenkt at det var det beste for samfunnet. 

Jeg er så spent, hva tenker dere? Det må jo være tusenvis at meninger rundt dette, og ingenting er mer interessant enn å få sett flere vinkler av saker hvor jeg selv er usikker. Egentlig i saker hvor jeg er sikker og, jeg føler man blir så mye mer reflektert av å høre på andre. 



Nå skal jeg følge med videre på skolen her, vi har om rettigheter og dette bare kom som et lyn og jeg følte for å bruke første friminutt på å skrible ned noen tanker. Snart er denne skoleuken over for denne gang, men med mye hjemmearbeid. Etter skolen skal jeg rett på jobb, så skal jeg på jobb imorgen og. Jeg er dødssliten, og kjenner at det skal bli godt med et par fridager neste uke til å lade batteriene og få samlet hodet litt, nå er det mye tanker som svirrer både rundt eksamensoppgaver og greier hjemme. Alle fagene vi har i år er så omfattende og det ligger så mye nyttig og interessant innenfor hvert fag - og det er som regel ikke bare rette svar på alt. Mye tenking og reflektering altså, noe jeg heldigvis elsker.

Håper dere får en fin helg!

  • 10.10.2017, 22:48

Verdensdagen for psykisk helse - noe å glede seg til.


Jeg må starte med å si at denne dagen er veldig viktig for meg, fordi den retter oppmerksomhet mot det såre man ikke ser - det så alt for mange går å sliter med på insiden. Å ha angst, spiseforstyrrelser, depresjoner eller andre ting som gjør at hverdagen ikke blir like lett som den kan være. 

Jeg hadde som mange av dere, men kanskje ikke alle vet selv spiseforstyrrelser og det som fulgte med for noen år tilbake. Rett før jeg dro til Disney ble jeg friskmeldt - etter å ha slitt med dette i nesten fire år. Jeg har vært så deprimert at jeg ikke har klart gå ut døra, jeg har vært sikker på at jeg skal dø mer enn en gang og jeg har slitt meg gjennom nesten et år på psykiatrisk avdeling. Dette er (dessverre) fortsatt veldig tabu - og hadde jeg ikke vært så sikker på meg selv og min fortid som jeg er hadde jeg aldri turt å dele dette åpent på nettet blandt kjente og ukjente - fordi det er lett å dømme et menneske for dette. Jeg vet at jeg selv ikke ba om å slite med mat og trening i starten, det var noe som skjedde gradvis og noe som utviklet seg gjennom nesten et år. Jeg var bare glad i å trene, og fikk en slags rus av å spise sunt. Denne rusen krevde mer og mer, og som med narkotika - man må alltid ha mer, bedre, nytt - så mine vaner ble mer og mer strenge. Jeg falt inn i et dypt hull jeg fortsatt husker så altfor godt hvordan føltes ut, og det føltes virkelig ut som jeg skulle være fanget der for altlid.

Jeg var virkelig i faresonen, både fysisk og psykisk. Det tok så alt for lang tid, alt for mange bekymrede ansikter og gråtende familiemedlemmer/venninner til før jeg endelig sa ja til hjelp. Da var det gått så langt at det tok minst like lang tid å bli bedre. Et hjerte som knapt banket, en mensen som var borte for lengst, et stort hull av negativ drittkjerring igjen der det en gang var ei sprudlende positiv jente.

MEN, det er en lysside -  jeg sitter her den dag idag, og jeg er frisk. Jeg har klart så mye, og jeg fortsetter livet mitt som det burde fortsette, selv om alt har blitt satt litt på vent. Jeg har en kjæreste som er helt fantatisk og støtter meg i hverdagen, forteller meg hvor fin jeg er og er så glad jeg er glad i mat og i kroppen min. Jeg er evig takknemlig for hjelpen jeg fikk i Bodø, både av fastlegen min og NPS. Regional senter for spiseforstyrrelser i Bodø er mest sannsynlig en av hovedgrunnene til at jeg lever og er frisk idag. De gode vakre menneskene som hjalp meg gjennom dagene, som faktisk ikke var så ille utenom de utfordringene jeg måtte gjennom psykisk. Jeg skylder dem alt, virkelig. 

 

Jeg har små planer for hvordan jeg kan bruke mine opplevelser til å hjelpe, slik jeg en gang gjorde med denne bloggen. Det blir litt feil å skulle blogge om sykdom når det er så fjernt for meg nå - de følelsene jeg hadde da er omtrent ikke tilstede i hverdagen min nå. Men jeg har det meste skrevet ned, og gjemt vekk i tilfelle jeg får bruk for det. Jeg har erfaringene mine, jeg VET at jeg har tusen grunner til at de som sitter der hjemme og ikke vet helt hva de skal gjøre skal ta til seg motet og be om hjelp. Selv om man ikke føler man er syk nok, eller at det er så mange andre som er verre - fordi om man er alene om noe blir det så mye større, og det er så mye vanskeligere å komme ut av det dersom det evolverer. 

Så altså, noe å glede seg til - jeg står idag og forteller dere at det er mulig å bli bedre. Jeg trodde aldri i verden jeg skulle bli bedre, at jeg skulle sitte her idag, i Trondheim med skole, jobb og verdens herligste, kjekkeste kjæreste. Omtrent alle organene mine er reparert, og de små tingene som fortsatt henger igjen er smårask som ikke betyr så alt for mye. Livet på denne siden er så mye bedre, og jeg unner hvert menneske i verden å komme seg ut av bobla - for det er en boble. Det er en sinnsykt hard og vanskelig vei, men det er så verdt det. 




Om noen sitter med spørsmål eller bare vil snakke ut, vær så snill å send meg en melding, kanskje vi kan ringes eller snakkes på facebook og ♥

  • 08.10.2017, 22:11

Det mørke nettet gjør meg dårlig


Jeg var (som vanlig) i siste liten med å få med meg store nyheter her til lands, men jeg har et absolutt behov for å reagere og kommentere - noe jeg (som dere sikkert har fått med dere) oftest gjør her. Igår viste A meg en et bilde av saken om ''childsplay'' og jeg ble helt dårlig, like dårlig som jeg ble da jeg hørte om darkroom for noen måneder siden. Jeg som er så ufattelig glad i barn, og skal jobbe resten av livet mitt med små barn, i tillegg til å ha de kjæreste personene i livet mitt som alle er små barn, og da er dette noe som virkelig påvirker meg psykisk å høre om. Jeg blir opprørt, lei meg og føler meg maktesløs når jeg hører om overgrep, og samme med de som skjer over dette mørke internett.

Samtidig (og dette er en av de meningene som er farlige å si høyt) synes jeg synd på enkelte av disse menneskene. Jeg tenker at mennesker som er homofile - og nå er det IKKE sammenligning på noen som helst måte - men de kan ikke noe for hva de tenner på. Pedofile kan ikke noe for det de heller. Og de menneskene som sitter der og vet selv at det de tenner på er feil, de som holder seg unna og aldri utfører en voldshandling. Det er nok av dem der ute, de som skjuler seg og sine gale tanker. Om de onanerer til det eneste de tenner på, tankene sine - det skader ingen. Men dersom det ikke lengre blir nok (som det oftest ikke blir når man blir for vant) og man ønsker mer kan det hende det at man har gjort det så lenge gjøre at det åpner sperren litt for å gjøre noe mer, noe som plutselig kan skade noen. Ingen foreldre har lyst at noen skal sitte å ha slike tanker rundt barna sine, og det er dit tankene som oftest går når det handler om noe generelt. Sine egne. Jeg er så forferdelig delt i denne saken rundt pedofile, fordi det er en legning. Det er ikke noe de kan noe for. Nå har ikke jeg forsket på emnet, men det er slik jeg tror vanskelig å endre. 

Jeg har sett dokumentarer av menn som har kommet ut med dette, med sladdede ansikter som sitter å gråter. Fordi de vet de selv er monstre, og de vet at hva de tenner på er galt. Dette er menn (og i denne dokumentaren var det kun menn, men kvinner også for all del) som omtrent hater seg selv for hva de er, og som aldri ville gjort noe utagerende med disse følelsene. Det kan være fedre, høyt utdannede og smarte mennesker, mennesker som jobber i yrker som ansees som veldig moralske. Lærere, politi, det kan være hvem som helst - slik som hvem som helst kan være homofile eller tenne på trær. Problemet blir bare at voksne mennesker har noe de skal ha sagt, og selv om ikke trær har helt det så tar de likevel ikke skade av det (vær så snill å ikke irriter en stor gruppe miljøvernere nå). Det er så feil, men det er ikke noe å gjøre med hva en person blir tent av. Man kan gjøre noe med de som gjør gale ting, og det å laste ned barneporno på nettet er galt. Det å utføre en handling på et barn som gir deg selv noe - er også galt. Noe så ''uskyldig'' som å stryke dem i håret. Fordi det er en handling som har seksuell betydning for deg og det er å tråkke over grensa. 

Det skremmer vettet av meg at det er så utbredt, og at det er så ''akseptert'' på det mørke nettet. Fordi jo mer man hører at noe er greit, og at andre gjør det samme - jo mer greit kan det hende du selv synes det er. Jeg vil helt ærlig heller at pedofile skal sitte hjemme i stua si uten kontakt med andre pedofile, så kan de gjøre hva de vil der alene. Det er bedre enn at noen skal ta skade, og det kan skje. Nekrofili er også en forferdelig ting, fordi det handler om noen å gjør noe mot noen som ikke har noe de skulle sagt. Barn vet ikke bedre, de er uskyldige og mennesker som utnytter det ER monstre. Når jeg får barn vil ikke jeg ha mennesker som KAN utsette mitt barn for noe fordi de er disponible for det i nærheten, men jeg tror det blir vanskelig å sette ALLE pedofile i fengsel, fordi det er et stort mørketall av dem, dessverre. Mange mener alle må tas, før det en dag skjer noe. Og det kan jeg være enig i, til en viss grad. Når jeg ser på disse dokumentarene av voksne menn som sitter å gråter fordi de hater hva de selv føler, så kjenner ikke jeg at jeg har et ønske om å sende dem i fengsel. jeg føler heller at disse menneskene trenger oppfølging, psykologer som kan hjelpe dem å finne en måte å takle seg selv og samfunnet rundt seg. Og holde dem fra å noen gang gjøre noe. For et menneske som hater seg selv kan finne på mye dumt. Jeg tror ikke mange av drapsmennene vi hører om har det spesielt bra med seg selv, og jeg tror ikke de har mye å miste. 

Så ja, som sagt er jeg ufattelig delt. Jeg leser kommentarfelt der noen vil kutta av kjønnsdelene til pedofile, der noen vil ha dødsstraff - men skal man drepe mennesker som ikke kan noe for hva de er, og som omtrent angrer på de ble født? De som spør om hjelp? Jeg vet ikke. Det er en ufattelig vanskelig sak. 

Jeg ble først sint da jeg leste hele saken om at politiet hadde styrt denne siden ''childsplay''siden i et år, Jeg tenkte at det var skikkelig dritt for de familiene som hadde barn som ikke bare hadde blitt delt der in the first place, men som ble brukt som agn i ettertid. Men etter å ha tenkt meg lenge om, og tenkt over tallet som var medlem av dette forumet, en million mennesker - er det ikke da bedre at de som allerede er delt, bilder som er på nett og som kommer til å bli delt igjen blir brukt til å fange disse menneskene, istedet for at nye skal bli tatt og delt? og at man ikke fanger opp disse mennenskene som laster ned og fortsetter å dele? Man kan ikke slette et bilde som er delt på nettet til tross for at man sletter det fra forumet, da er det mest sannsynlig allerede i mange flere gale hender og vil deles andre steder som blir opprettet - som ikke politet har oversikt over. Jeg synes det var utrolig bra gjort av kripos å gå inn å styre denne siden så lenge som de har gjort, for å fange så mange som mulig. Andre ganger har også politet gått inn å styrt slike sider, men i mye kortere tid - men husk at det er stor forskjell på antall mennesker i disse gruppene. 13 måneder var kanskje det som trengtes for å fange opp så mange som mulig av en million profiler.  Og jeg synes det var fantastisk av VG at de ventet så lenge som de gjorde med å slippe saken. 

  • 05.10.2017, 00:19

Er livet mitt kjedelig?




Jeg velger selv akkurat hva jeg vil gjøre til en hver tid, uten å bry meg om hva andre tenker og mener. Det var noen som en gang spurte meg ''men, er du ikke redd for at folk skal tro det er det eneste du gjør når du snapper bilder av at du går på City nord med barna, eller at du ligger på sofaen og ser på tv?'' Nei, vet du, i grunnen er jeg ikke det. Fordi jeg selv vet at livet mitt på instagram/snapchat/bloggen ikke er hele livet mitt, men måten jeg velger fremstille det på. Jeg mener selv det er morsomt å poste en skikkelig gammel husmor-post hvor jeg forteller om ryddinga mi, tvtittinga mi og middagslaginga mi. Jeg poster så sinnsykt mye merkelige greier på snapchat, kun fordi det er min humor og jeg synes det er morsomt. Det er liksom litt mer usærriøst enn instagram og facebook, og alt der varer så kort at det ikke er noe man kan gå tilbake å se på for alltid. Grensa mi for å være dødsteit og dødsLEIM er kjempelav på snapchat, fordi jeg rett å slett ikke bryr meg spesielt hva noen tenker om det. Jeg er også såppass fornøyd med meg selv og livet mitt at jeg ikke lar andres meninger/umeninger påvirke meg. Nå er det ingen som har sagt til meg at jeg er teit, men om noen plutselig skulle gjøre det så er det helt greit. Og grunnen til at jeg skriver dette er ikke for å ''brace'' meg for det dersom det er tilfellet, men for å forklare litt hvordan jeg tenker rundt det å eksponere seg selv, og det å eksponere de rundt seg. 

Kjæresten min, Søstera mi, bestevenninene mine - for eksempel, er personer som er mye mer private enn meg. De har ikke lagt ut livet sitt på nett i 7 år, og jeg har ingen planer om å brette ut livet deres heller. Det er ikke mitt valg, og derfor har jeg valgt å holde det meste sosiale jeg gjør borte fra bloggen, fordi mennesker rundt meg fortjener å ikke være en del av det. Dette gjelder mye snapchat og instagram og, hvorpå begge profilene mine er åpne - altså alle som følger meg kan se hva jeg legger ut. Nå skal jeg ikke skryte på meg å ha en så veldig stor blogg med mange lesere, men for noen år siden hadde den sitt topppunkt og mange som fulgte med da følger fortsatt med på andre kanaler - dermed velger jeg å ikke eksponere de rundt meg på samme måte som jeg gjør med meg selv. Derfor blir det ofte en del selvironi og morsomheter som rett å slett ikke inkluderer andre enn meg - men det betyr ikke at de ikke er der, og at vi ikke gjør andre ting. 

Jeg sitter her, klokka er snart tolv på en onsdag kveld og jeg drikker brus og ser på serie. Å se serie er det eneste jeg har gjort siden jeg kom fra jobb for noen timer siden, og det samme som jeg gjorde igår. A har sovnet, og det er jeg lykkelig for - fordi det til tider føles ut som han aldri sover. Det er noe jeg ikke til vanlig nevner, fordi det er hans liv det blir snakk om - og min blogg handler (narsissistisk nok) om mitt.  For at dette ikke skal tas feil - jeg blogger ikke for oppmerksomhet rundt mitt liv og hva jeg gjør, for det er ikke det jeg søker. De eneste innleggene her på bloggen som betyr noe for meg er de jeg skriver rundt temaer jeg bryr meg om, og som jeg ønsker skal få satt spor i en eller annen person. De hverdagsinnleggene jeg har skriver jeg igrunn bare for å ha noe på siden, en hobby. Nå høres det veldig motsigende ut her, jeg skriver jeg ikke kjeder meg - men jeg trenger en hobby? Jo, men det er viktig å ha noe man føler man har dreisen på. Bloggen har vært der med meg siden 2011, og den har vært med igjennom virkelig tunge perioder. så den betyr mye for meg.

Nå vandret plutselig dette innlegget langt ut på åkeren, og jeg er plutselig usikker på hvor jeg ville hen med det. Kanskje bare forklare meg til de som skulle lure. 

  • 23.09.2017, 09:00

Utdanningsdirektoratet, nå har dere søren meg tråkket over streken


HVORFOR MÅ DERE VÆRE SÅ JÆVLA PROVOSERENDE?? Alt som handler om kroppspress og slikt går inn på meg i hverdagen, og det er ikke rart med bakrunnen jeg har. Jeg har vært BODD på sykehus i nesten ett år, og jeg klandrer samfunnet for det. Ja, jeg tør si at det er på grunn av det presset som er i dagens samfunn at jeg ble syk. Man skal være tynn, og bare tynn er sjelden nok. Man skal være flink på skolen - ja, man skal ha master for å komme seg noen sted i livet, man skal trene og løpe mila mens man trener seg til stor rumpe - helst hver dag - og spise sunt, man skal bake kaker med fibermel, uten sukker og man skal gi alt for å være perfekt for alle andre. HVORFOR støtter man dette? DERE støtter det, ved å gå inn å lese blogger som fronter dette, ved å legge dere på trenden. Hva gjør vi mot barna våre? Nå har ikke jeg barn enda, men det er nesten slik at jeg ikke vil ha noen heller om det er dette de skal fødes inn i. 

Jeg vet så alt for godt hva en kalori er, og jeg vet antageligvis fasiten på hele matteboka til ungdomsskolen hvis dette er pensum. ALTSÅ hva er verden kommet til? HVORFOR skal vi i det hele tatt sette disse tankene i hodet på ungdommer? Tror dere virkelig ikke de sliter nok fra før? Lag heller en oppgave på hvor mange måneder man kan telle kalorier inn og ut før man ender opp på galehuset. For man blir syk i hodet sitt. Jeg har vært veldig syk i hodet mitt, det er ingen skam for meg å si det nå - men tror dere virkelig en 14åring rekker ut og sier de trenger hjelp dersom det går så langt? Nå sier jeg ikke at EN oppgave i en nasjonal prøve vil skape spiseforstyrrelser til alle ungdommer i Norge, men la nå for søren ungdommen være. Er det ikke LANGT flere ting dere kan lage oppgaver om? 

Nå har dere igjen tråkket over min grense, og jeg er forbanna glad for at jeg ikke stemte blått i valget, for å gi min stemme til dette er det siste jeg vil. Jeg kan si dere de to hovedgrunnene til at jeg stemte rødgrønt i år - UTDANNING OG MILJØ. Jeg rakker som jeg har poengtert før ikke ned på de som støtter regjeringa, for den er nok fin den. Men jeg synes at Herr. utdanningsminister har dummet seg ut atter en gang. LA BARN VÆRE BARN. I fjor var jeg sint for at dere ikke lar barnehagebarna være barn, i år er jeg sint for at dere ikke lar skolebarna være barn. Jeg skulle virkelig ønske du, Torbjørn røe isaksen, visste hvordan det er å slite med kropp og selvfølelse for så å bli presset fra alle kanter til å lære seg fuckings kaloritelling. Da er du dømt. Lykke til med å få fraværet ned om det er slik du fører linja. 



Nå skal jeg kose meg med godteri og ignorere alt tull om hvordan jeg forbrenner det, så skal jeg hoppe tau og løpe på skogstur fordi jeg ønsker det og ikke fordi jeg blir drevet at en skål smågodt. 

  • 22.09.2017, 17:23

6 store kriterier for å være en god blogger i mine øyne.


1. Dette er virkelig numero uno - unngå clickbait(!!)- en god blogger trenger ikke clickbates, de faste følgerne som er der fordi de er interesserte i deg og din hverdag vil lese bloggen din uansett hvilke overskrifter du har, og om du har de i CAPSLOCK eller i vanlig størrelse. Det er ingenting som er mer irriterende enn å lese en overskrift som er over the top triggende/interessant for så å måtte lese igjennom et innlegg som bare er vrøvl og ikke henger sammen med overskriften at all. Misvisende overskrifter gjør at lesere føler seg lurt, og det er kanskje en god måte å få klikk på - men det skaper ikke en følgerskare.

 

2. Ikke sett opp en fasade. Fasader er det verste jeg vet, fordi det er utrolig vanskelig å være seg selv med mennesker som setter opp fasader. Man blir påvirket av det man leser, og man sammenligner seg med det man leser. Er du lei deg en dag for at det er rotete hjemme og du har vært for sliten til å gjøre noe med det enda? Skriv det, ikke skriv det - bare ikke post fake-ass innlegg på innlegg med hvor strøkent det er. Da er du med på å skape et press i samfunnet som er unødvendig for de fleste. 

 

3... Vær ærlig. Jeg elsker bloggere som er åpne og ærlige, og dette har jeg vært veldig på fra starten av. Det er viktig for meg å kunne være åpen om ting som er ekkelt å snakke om - dette var en barriere jeg selv brøt da jeg startet å skrive om anoreksien og dagene hvor alt var kjipt. Følelsene mine har vært tilstede på bloggen, åpne for alle siden dag en, og det er derfor jeg har en leserskare som ikke er stor - men den er der, og det er dere, de samme menneskene for det meste som har lest bloggen helt fra start. (som forresten nå er 6 år siden, hvor gikk tiden?). Dette er noe jeg er utrolig stolt av, og for meg er det bedre enn noe annet. Men dette punktet har restriksjoner også - det er ikke alt man trenger dele. Hvor mange ganger for dag du har sex med kjæresten, eller om du har vært dårlig i magen hele dagen er vel ting man helst vil og med fordel kan holde for seg selv - men de tingene som lesere kan kjenne seg igjen i er ofte det som er deiligst å lese om. Alt man kjenner seg igjen i.

 

4. Gode, lettleste innlegg, fine bilder - det er en selvfølge. Her er ett punkt jeg selv ofte failer på. Jeg er en ekspert på å skrive laaange innlegg hvor jeg enten babler om meningene mine eller om dagen min. Jeg har til hverdags ikke så mye spennende jeg gjør. så da blir det slik. Jeg elsker å ha bloggen som hobby, i hverdagen, men hovedsaklig er det deilig å ha den for å kunne skrive ut dersom man har noe på hjertet. Da blir det ikke helt sånn at man trenger mange følere eller at bloggen skal være på noe toppliste. 

5...Jeg tror dette også krever et eget punkt - at man blogger fordi man liker å blogge, og ikke for å tjene penger.Det er så lett å lese forskjell på en blogger som skriver for å få klikk, og en blogger som skriver fordi det er det de elsker å gjøre. Jeg kan ærlig si at det er sistnevnte jeg returnerer til hver eneste dag. Ja, jeg leser blogger hver eneste dag - faste - de få jeg vet om som skriver godt, er morsomme og som deler fordi de liker å dele. 

 

6 OG SISTE: VÆR DEG SELV!! Dette er kanskje i samme tråd som punkt 2/3, men det er virkelig essensielt for min del, for at jeg skal ville følge en blogg. Jeg leser kun blogger som er skrevet av mennesker som gir av seg selv, som ikke gir av annonsørene sine eller et oppdiktet perfekt fasadeliv - så klart er det greit å trykke inn på slike, misunne litt, lure litt på hvorfor ditt liv ikke er slik - men det er ikke disse bloggene jeg MÅ klikke meg inn på hver dag for å få med meg siste morsomme utsagt. Det er ikke disse menneskene jeg klikker ''load'' på først på snapchatstorylinja, og det er ikke dem jeg liker bildene til på instagram. Jeg liker mennsker som er genuine og seg selv, både i virkeligheten og i bloggverdenen :-) 

SMIL OG VÆR GLAD SÅ VIL VERDEN SMILE MED DEG

 

  • 18.09.2017, 14:50

Jeg ser på eksponering av barn som et overgrep.


Blogger er svært i Norge, det er ingen tvil om. Det er debatter konstant rundt bloggere som deler ditt og deler datt - eksponerer seg til det fulle. Det er pupper, det er handybilder med sensur, det er en haug med meninger. Jeg gjør det jeg og, kanskje mest meninger. Dette er mitt fristed, her kan jeg skrive det jeg ønsker og hva jeg tenker uten at jeg trenger sensurere meg. Jeg gjør det så klart iblandt, for ikke alle meninger er like populære, og jeg ønsker ikke tråkke på noen.

Det jeg nå kjenner jeg vil skrive litt om er eksponering generellt. Dette har vært svært etter hele puppedebatten, mange mener ''likestillingsdebatten'' er et skalkeskjul for å kunne eksponere seg selv nakne/lettkledde. Og det er greit, hva så? Jeg tror helt ærlig det kanskje ikke er helt sånn, til en viss grad ja - men jeg tror nok det ligger et lite poeng der, iallefall fra noen. Hele poenget mitt her er at dette er voksne mennesker som bestemmer over sitt eget liv, og bestemmer hva de vil dele. 

Det som IKKE er greit for min del er eksponering av barna sine. Nå har jeg selv delt flere bilder av tantebarna mine igjennom bloggårene mine, fra 2011 til idag. Jeg hadde ikke så mange tanker rundt det da jeg var yngre, men jeg er veldig bevisst på det den dag i dag, og prøver å la være. Jeg har iallefall ikke en blogg med små barn i fokus - det synes jeg er et skikkelig overtramp. Å drive et stort firma basert på et lite barn. Per nå skjønner vel de fleste hvem jeg refererer til, men jeg skal holde navn ute uansett. Jeg så et klipp på youtube ista fra unge mødre på FEM hvor det var bading av et lite barn. På tv, på netttv, på youtube. Hvorfor tenker ikke folk over hva de legger ut? En så stor kanal som FEM også, hvorfor vise frem barn i en så sårbar posisjon? Nettet er så forbanna mørkt at de fleste aner ikke. NAIVT ER DET av de som legger ut slikt og tror det ikke sitter en eller annen der ute og fryder seg over akkurat dette programmet som gir den så mye. Det er mange pedofile i Norge og verden, og youtube er et sted verden kommer til. Det er mange andre med syke fetisjer, så det vil alltid være noe som kan være til glede for en eller annen av det man legger ut - sånn blir det, men å legge ut bilder/videoer av små barn uten klær, der går iallefall grensa for meg. Dette provoserte meg så til de grader. Man kan si at det er helt naturlig, og man kan si at det er en del av hverdagen til tusen mennesker som relaterer seg til disse badeklippene med ungene hjemme - men vær nå grei å beskytt de små istedet for å lage teite tv-serier.

Unge mødre er for meg et verre program enn Paradise hotel også. Unge mødre er ekstremt sårbare nybakte mødre som prøver klare seg i en hverdag hvor de kanskje ikke har penger, kanskje har fått barn med helt feile typer eller bare er helt merkelige i oppførselen. Og folk vokser opp. Jeg kan ikke se for meg hvordan det er å sitte der som 30 år å se slike klipp av seg selv på tv som det de sender på unge mødre... men det er nå egentlig en litt annen sak enn den jeg tar opp nå. Nå mente jeg hovedsakelig at det er en ting å eksponere voksne mennesker som kan tenke selv, enn å eksponere små barn som ikke vet bedre og ikke har noe annet valg. Fy søren, les FNs barnekonvensjon og døm selv hvordan dette ligger i forhold til denne verdensomspennende traktaten. 

 

Kanskje er jeg litt kvass, men det er midt på natta og hodet mitt bobler for øyeblikket. Jeg eier ikke et snev av sympati for mennesket jeg snakker om, fordi jeg synes det er helt på kanten, og jeg synes også måten å oppføre seg/skrive på er helt på jordet. Jeg synes også det er idiotisk av tvkanaler å ikke bry seg om annet enn å tjene penger på seertall. Moralen er død

  • 13.09.2017, 21:10

Pupper her og pupper der


Først postet Anna Rasmussen et bilde av seg selv på bloggen i kun bukse som gjorde oppussingsarbeid - jeg var ikke inne og leste dette innlegget, det har jeg fortsatt ikke gjort, men jeg følger henne på snapchat og så dette bildet der. Reaksjonen min var at dette var noe hun la ut for å få pluss-lesere på bloggen. Slik som bildet for et par år siden i dusjen. Jeg så at flere bloggere postet bilde av seg uten klær på overkroppen hvor de poengterte at dette var normalt. Idag leste jeg en fin vri på det - joda, menn og kvinner kan gjøre samme arbeid- men menn og kvinner kan også være nakne på samme måte om de vil det. Og ja, så klart skal man kunne det uten å bli seksualisert. Det er veldig viktig. 
OG etter dette har det blusset opp og vi har fått sett flere toppbloggere uten klær. Og det er helt greit, det er et valg de tar - saken er god, vi alle er jo for likestilling. Dette har blitt en svær greie, og jeg føler rett å slett for å kommentere det litt jeg og. 

Problemet er bare at kropp er noe de fleste forbinder med sex. Det er noe som har vært en ikke-norm å vise fram, kroppen skal holdes privat, selv om det i bunn og grunn ikke er en svær deal. Alle har jo omtrent de samme kroppsdelene, og selv om det er variasjoner er de fleste av oss relativt like. Men problemet er dessverre at vi har mennesker som tiltrekkes av kropp i samfunnet, mennesker som ser et bilde hvor bloggeren presser ut rumpa og man klart ser den nakne kroppen hennes og umiddelbart tennes av dette. Selvfølgelig skal du dele hva du vil, men da åpner du dessverre også for at folk bruker bildene dine som de vil.


Jeg ønsker selvfølgelig at pupper skal bli sett på som det de er - helt naturlige og skapt for å amme barn. Men jeg skal ikke lyve - jeg elsker at typen min tenner på puppene mine, og elsker at jeg kan stille meg naken i leiligheten og få en reaksjon på det, til tross for at det er naturlig.  Jeg tenker det er mange andre måter vi kan fremme likestilling uten å kle av oss på nettet. Men som sagt, jeg hyller fremdeles de som gjør det og tør, det er tøft gjort. Jeg personlig ville ikke gjort det, nettopp på grunn av at samfunnet består av andre mennesker som gjerne tenner på pupper, og jeg vil gjerne holde det slik at typen min er den eneste som får se (og tenne på) mine. Jeg ønsker ikke barna mine skal finne dette igjen, dersom det ikke ender opp med at det blir så naturlig i fremtiden  at ingen bryr seg.

En annen ting er jo også at det er mange unge som ser opp til bloggere, det har blitt en svær greie her i Norge og på de fleste blogger jeg leser kommentarer på er det som regel en og annen 12-åring som skriver at de elsker dem og at de er verdens beste etc. Det kan gjøre at sperren for å dele bilder av seg selv på f.eks snapchat er mye lavere, noe vi alle prøver kjempe imot om dagen. Vi lærer en del om nettvett og ikt i barnehagen på skolen min nå, og beskjeden vi skal sende ut til de minste - og også til litt eldre er at de må være veldig forsiktige på nettet, fordi det kan være utrolig skummelt. I tillegg til dette er det også mange veldig unge bloggere/instagrammere som kanskje følger opp dette eksempelet, men med en gang det ligger ute et bilde av et barn (altså, under 18 år) på nett er det barnepornografi. Dette trumfer ikke likestillingen og kampen for den på denne måten.

Dette er altså noe jeg er veldig redd for, og derfor prøver jeg å ikke dele lettkledde bilder - fordi jeg vet hva de kan ende opp brukt til. Jeg er helt for at man skal kunne vise kroppen, og at den er naturlig etc. At både kvinner og menn skal kunne dele hva de vil uten å bli shamet for det, eller å bli seksualisert. Men tenk dere om før dere gjør noe dere vil angre på - nå er det noe litt annet med f.eks paradise hotel-deltagere, de har allerede vært på tv med både ditt og datt, så det er ikke noe nytt og revolusjonært sånn sett, det fins allerede og dermed kan de ta den kampen, det det er som sagt tøft at de gjør det. Men før du som leser finner ut at du skal ta del i kampen, tenk over hvem som finnes der ute på det mørke internett, for det er litt av hvert. 

Hele poenget mitt med dette innlegget er faktisk den virkelige saken dette handler om er at det det er din kropp, og du selv bestemmer over den. Det er det viktige, om bloggere velger poste bilder nakne - så klart skal de få gjøre det. Og de som skriver om at de er imot det, det er helt greit at de ikke gjør det. Hovedsaken er at begge sider bestemmer over sin egen kropp og hva som skal vises fram og ikke, og det er det absolutt ikke alle i verden som har mulighet til. 


 


Bildene tok jeg for å illustrere, inget innlegg uten bilder. Jeg velger selv å passe litt på bildene jeg poster for jeg selv vil holde kroppen min for meg selv og min kjære, og jeg vil at kroppen min skal være noe hemmelig for resten av verden. Noen ønsker ikke det, og det er helt greit det og! Jeg støtter begge sider, og synes uansett det er viktig å få fram at man selv bestemmer hva man gjør med sin egen kropp, og på sine egne blogger. 

 

Så jeg lurer så på, hva mener dere? 

  • 10.09.2017, 20:28

dersom jeg ble statsminister


Hei og hopp! Jeg tenkte jeg skulle dele noe litt skummelt her, politiske meninger er som jeg har skrevet før ikke noe å preike i fjeset på andre - men jeg føler ikke disse her er spesielt ekstreme. Dette omhandler ikke egentlig hva jeg ville gjort som statsmininster, men hvilke rammer jeg kanskje synes burde legges rundt dette med Norges styringsmakt og hvordan man stiller seg til det. Dette er altså ting jeg har tenkt på nå i disse valgtider, hvor jeg blir forbauset både av folk som snakker om hvor utrolig viktig det er å stemme og at selv om man ikke vet noen ting om valget, eller eventuelt ikke bryr seg - så må man stemme blankt for å bruke stemmeretten. Eller hvordan det kan virke som utrolig mange ungdommer stemmer det samme som sine foreldre, eller sine lærere. Jeg har også prøvd å titte på valgdebatter, men faller ofte av fordi jeg ser en tendens til at det ofte løsner fra det orginale debatttemaet, som jeg var interessert i å høre om. Nå er vi ved veis ende på denne runden valg, men dette er noe jeg skulle ønske var på plass før neste om fire år. 

 

1. Innført krav til stemmerett.
Altså, jeg kjenner mange som ikke har peiling på politikk - meg selv inkludert, egentlig. Altså, jeg vet the basics, men ikke nok til å være helt sikker på at jeg gjør riktig valg når jeg pakker stemmeseddelen i valgboksen. Det er også slik at mange bare går å stemmer fordi alle andre sier de MÅ stemme, og noen går dit å stemmer blankt. Fordi de ikke vet. Det burde vært slik at de som er interesserte i valget, de som vil ha frem sin mening burde ha lagt inn en innsats for å ''claime'' stemmeretten. Altså, så klart er Norge et fritt land og demokratiet er kjempeviktig, men jeg synes det er bedre at man vet hva man gjør når man velger hvem som skal styre landet, spesielt når det er så store saker det er snakk om.

 

2. Politikk som eget fag i grunnskolen.
Og da snakker jeg om ungdomsskolen. Nå har vi jo samfunnsfag - men jeg skulle gjerne hatt en mer grundig gjennomgang av opprinnelsen av hvert parti og hva de står for. FRA NØYTRALE LÆRERE. Vi har nok hatt undervisning rundt det i skolen, men ikke nok til å føle seg satt inn i det. Og i dagens samfunn er det heller ikke alltid gratis å få informasjon, jeg for eksempel føler ikke det har vært en stor kraft rundt årets valgkampanjer. Ja, jeg fikk en rose av arbeiderpartiet utenfor jobb her til dagen, men hva står dere for? Uten at jeg trenger gå inn på siden  deres eller lese en brosjyre (som var veldig tilfeldig at jeg fikk) Vel, uansett - mer opplæring rundt det. Nå snakker jeg ikke om et stort fag med x-antall timer iløpet av året, men at alle ungdommer skal ha en grunnleggende forståelse av hva hvert partis grunnverdier er.

 

3.  Strengere debattregler
Dette handler ikke egentlig om politikken selv, men om å kunne få renere valg hvor flere kunne se meningene til partiene forbi personlighetene til partidebattantene. Å kunne slå hardere ned på skittkasting og hersketeknikker i valgdebatter synes jeg er på sin plass. Det er ingenting som påvirker meningene mine om et parti mer enn når jeg ser dem stå å ha en debatt hvor de avbryter motparten eller ordgiveren, eller bringer urelevante saker på banen. 
La oss si det er en debatt omhandlende Norges økonomi - jeg synes ikke det er rett å bringe inn hvordan Støre handler sin egen økonomi. Det er partiet/regjeringa som skal styre landet, ikke kun en eventuell gallionsfigur. Det er også helt usmakelig å se noen lire av seg styggheter mot andre mennesker, og løfter ikke synet på dette partiet. Et eksempel på dette er om jeg lurte på hva jeg skulle stemme - og FRP hadde mange like meninger som meg (nå sier jeg ikke at det er slik, men jeg må ha med litt av alle for å poengtere at jeg nøytraliserer denne posten helt), dersom det da hadde vært en kvalm debattant som kun gravde opp dritt om det andre partiet istedet for å heller få fram deres egne meninger og hvorfor vi burde stemme dem - det gjør valget mye mer vanskelig for min del. 

 

Her sitter jeg altså i min lille leilighet å brauter ut om store ting jeg egentlig ikke har peiling på. Men jeg føler at noen må? Hvordan får man egentlig ut meningene sine i Norge, uten å kommentere på nyhetsartikler på facebook? Den fine fine siden ved å ha min egen side hvor jeg kan skrive det som passer meg. 

Jeg skal ikke si så mange andre ting jeg ville endret som statsminister, da står jeg desverre veldig i fare for å avsløre min politiske mening. Grunnen til at jeg skriver om dette er i hovedsak en diskusjon vi hadde her hjemme ista - hvordan lærere i skolen stiller seg til å undervise om ting de ikke selv er enige i. Burde det ikke være slik at man lærer om alle sider, slik at man selv kan se hva man er enig i, og hva man selv vil velge? Om ikke føler jeg at vi alle blir til små dukker som gjør slik alle andre før oss har gjort (som muligens funker veldig fint) men uten å vite om det er det vi selv mener er rett.

 

  • 06.09.2017, 10:21

Hva stemmer jeg?


Altså, hvor mye sier det ikke om et menneske hvilket parti de stemmer på ved stortingsvalget? Store saker som angår omtrent alle på ulike måter. Skal vi  borre olje i Nord-Norge? Hvor mye penger kan vi få ut av det i oljepenger, og hvor mye taper vi i fiskebruks-industrien? 
Skal det være lov å drive private sykehus og barnehager, å la de som har råd til bedre tilbud få det mens resten venter i kø? Kommer køene til å minke dersom vi har et bedre privat tilbud? Kommer det private tilbudet isåfall til å være så mye bedre enn det offentlige? Skal vi ta imot flyktninger og vise hvor gode mennesker vi er? eller blir det for mange i Norge til slutt? Høyere avgifter og bedre offentlig (gratis) tilbud, eller lavere og dermed mer penger til å selv bruke på  bra tilbud? kontantstøtte? Skoledag? fravær?  Det er så alt for mange spørsmål og enda flere svar. Partiene er uenige om hvilke veier som er best å gå for et fint Norge, men det felles er jo at alle jobber mot et bedre Norge. Det er bare ulike måter de tror Norge blir bedre på. 

Hvis vi ser på andre land, hvem er det som har det best? Norge er iallefall en av de beste, fordi vi er et rikt og fredfullt land. Vi er dette fordi velger å vise oss som gode mot andre, og vi har god BNP på grunn av oljen og fisken. Norge er også utrolig vakkert land å være i, med klar luft og vakker natur - derfor er det også mange som velger parti å stemme på utfra partiets klimapolitikk. Det er utrolig vanskelig, for man kan være enig i 50% av hva et parti står for, mens man er enig i 50% av hva et annet står for. Jeg personlig er utrolig usikker. Sist jeg stemte var jeg 19 år, og det var første gang jeg kunne stemme. Da vi var i USA fulgte jeg ikke mye med på politikken her hjemme, fordi det var så veldig mye i media om deres valg der. Vi kom hjem, og da skulle det velges nytt parti er hjemme - og jeg skal innrømme at jeg ikke har lest meg opp godt nok til å føle jeg har kontroll over hva alle står for og mener, men jeg har en grei pekepinn - jeg vet hva jeg er enig i og hva jeg er uenig i. Noen ting er jeg veldig usikker på hva jeg mener om, for eksempel privatisering. Jeg er også helt uenig i hvordan Torbjørn Røe Isaksen har drevet utdanningspolitikk, dette fordi jeg selv ser hvordan det vil påvirke barn i barnehagen og skolen dersom skolen skal starte tidligere, og det skal bli større fokus på realfag. Jeg mener også fraværsgrensa er helt på jordet, nettopp fordi man styrer sitt eget liv og om man selv velger å ''skulke'' skolen vil man jo merke konsekvensene av dette på andre måter enn å stryke i faget. Altså, dersom jeg ikke hadde vært på skolen en dag eller to på ungdomsskolen og hadde gått glipp av masse, var det bare mer jeg måtte lære meg selv hjemme før prøver etc - ergo, ''straff'' nok. Grunnen til at jeg ikke ønsker fraværsgrense er fordi, sykdom skjer - hos noen mer enn andre. Jeg har vært mye syk, fordi jeg har et elendig immunforsvar. Om jeg ligger med feber (slik jeg gjør idag) ønsker ikke jeg å dra på skolen å bli verre - eller å smitte de andre. Jeg ønsker heller ikke å gå til legen for en influensa som går over om noen dager å betale dyre dommer for en sykemelding. (dyre dommer er vel å ta i, men for en student er det ikke bare hyggelig å betale en ukes-rasjon middag for en legetime for å bli fortalt noe man allerede vet). 

Det er altså mye. Man må tenkte lenge og hardt før man velger hvem som skal styre landet, og det er veldig viktig at alle stemmer. For plutselig sitter man der med en regjering man ikke ønsker, og politikk som bare går utover tingene som betyr noe for deg - og da må man gå i 4 år å vite at man kunne ha endret resultatet. Kanskje ikke en person, men hvis alle tenker over det. 

hadde liksom ingen bilder som passet til dette innlegget, så da ble det luringbilde-nummer1.


Jeg har ikke tenkt å fortelle dere hva jeg stemmer, det vet jeg at det bare blir feider av. Politikk er en av de største grunnene til at det er krig i verden, og jeg vil ikke at Anita på 40 som sitter å kommenterer i hvert kommentarfelt på nyhetssaker på facebook skal nå mitt kommentarfelt for å drite på mine meninger, det er det ikke verdt. Jeg vil heller ikke dytte over mine meninger på andre, for det som er rett for meg trenger ikke være rett for alle, og det bør alle finne ut av selv. I alle år før jeg fikk stemme selv, dersom jeg spurte foreldrene mine hva de stemte, svarte de alltid at dette var hemmelig. Det skjønner jeg veldig godt den dag idag, for hvis jeg hadde visst det hadde jeg mest sannsynlig stemt det samme bare fordi jeg følte foreldrene mine visste og kunne alt i verden. 

Uansett vil jeg oppfordre alle til å stemme, og om du ikke vet hva du vil stemme - stem blankt. Da slipper du å sitte de neste fire år og vite at du ikke brukte stemmen din ihvertfall.

  • 20.08.2017, 10:27

Busskulturen i Norge


Da jeg kom til USA var det en ting jeg ble helt sjokkert over - vi tok jo buss hver eneste dag til jobb i Disney, sammen med alle andre cast-members. Som regel satt de norske sammen, men om man ikke kjente noen satt alle alene - slik som alle gjør i Norge. Det er helt sykt hvordan nordmenn omtrent får packern dersom det ikke er en ledig to-seter man kan ta alene i bussen? Altså, ALLE andre mennesker enn de norske som kom på bussen i Orlando satte seg som regel ved siden av deg, eller andre som satt på bussen. Gjerne kunne de starte en samtale også. Her er eneste samtalen man hører på en buss enten mellom kjente, eller ''jeg skal av her jeg'' til personen som kanskje står/sitter i veien. 

MEN dette er et kjent faktum føler jeg, alle nordmenn vet hvordan nordmenn er. Det jeg skulle fram til her var noe jeg tenkte mye over idag på bussen, som jeg har lagt merke til flere ganger. Når jeg tar bussen til et stort/kjent sted - la oss bruke jobben min, City Lade som et eksempel. Vi var en full buss, og jeg visste at omtrent alle skulle av på City lade, fordi det er det eneste interessante stedet bussen går til. Allikvell, idag var det rundt 5 sekunder før vi kom fram først at noen trykket på stopp-knappen. Det virket nesten som om alle på bussen bare ventet på at noen andre skulle gjøre det?

Jeg for min del vet godt selv at jeg gjerne venter, og blir litt lettet dersom noen gjør det - fordi jeg har bakterifobi på busser. Jeg synes de knappene der er supernasty, og unngår aller helst å trykke.. Men så klart føler jeg meg litt teit da, når noen andre først gjør det og de ser at 3/4 av bussen går av på dette stoppet.. tenker alle som meg? ''Hvorfor trykket ikke dere andre?'' haha. NEI ALTSÅ, bare en tanke

Lena Ludvigsen -

Blid jente fra Nordnorge, nærmere bestemt Bodø. Har blogget siden 2011, litt på og av - men mest på i perioder. Etter å ha vært ferdig med videregående og startet på to forskjellige studier på Universitetet ble jeg veldig syk og lagt inn på sykehus i et år. Etter dette fant jeg ut at jeg måtte bort fra lille Bodø og oppleve noe helt nytt - I fjor tilbragte jeg derfor et år i USA, nærmere bestemt Orlando. Her jobbet jeg i Disney World, og møtte også mitt livs kjærlighet. Jeg flyttet dermed til Trondheim og startet deltidsskole for å bli barnehagelærer/pedagogisk leder. Jeg sikter videre mot grunnskolelærer eller spesialpedagog etter bacheloren. Ellers så bor jeg her i Trondheim på Solsiden med min kjære, og jobber på Jordbærpikene :- )

Search

Bloggdesign