• 20.10.2017, 10:36

Min mening om dødsstraff og tilgivelse


Her i Norge utøver vi ikke dødsstraff, men høyeste strafferamme på 21 år. I mange land gjør de derimot det, og jeg tenkte jeg ville skrive litt om mine tanker rundt tema. 

Først og fremst tenker jeg at det er et vanskelig spørsmål. Egentlig ikke, fordi det er - slik det er politisk korrekt å si her i Norge, en synd å drepe uansett hvem du dreper.  Og ja, jeg er enig i det. Men jeg tenker også på de tilfellene der det kanskje burde vært et øye for et øye, rett å slett fordi det er mennesker som har gjort utilgivelige handlinger.

 

Kirken snakker om tilgivelse så fint - alle som ber om tilgivelse for sine synder skal få det. Men hva med de menneskene som gjør disse grusomme handlingene - kan de noen gang bli tilgitt på ekte? Jeg hører om godt voksne mennesker som har voldtatt, lemlestet og drept små  barn. Dette er i mitt hodet helt utilgivelig, uansett grunn. Kan det være spesielle grunner for at denne personen er sinnsyk? for man er sinnsyk om man begår slike handlinger. Da er det noe som ikke er rett i hodet ditt. Det kan så klart være grunner for det, oppvekst - at man selv har blitt utsatt for noe grusomt. Det gjør noe med hodet, og det er nok mange mennesker i verden som skulle hatt psykisk hjelp og som ikke har fått det. 
 

Mine første tanker når jeg hører om disse tankene er at det er helt kvalmt og umenneskelig, og at jeg ikke ønsker dette mennesket i verden rundt de jeg er glad i. Det handler nok om dette for mange, dersom du hører om et fremmed barn som dør i et terrorangrep går tankene dine raskt til egne barn og de følelsene du forbinder med disse. Det svir i hjertet å høre om, og man får en følelse av avsky mot de menneskene som kan gjøre slikt. 
I visse situasjoner skulle jeg nesten ønske vi hadde dødsstraff. Slik som med Breivik, jeg vil helst ha han av denne jorden. Nå er han ute av samfunnet, noe heldigvis alle mennesker i verden som gjør slik og blir tatt blir. Men det er alltid en sjanse for at han slippes ut i samfunnet igjen så lenge han lever. Og da blir spørsmålet mitt - er det mulig å endre seg så mye at du kan drepe så mange mennesker og klare bli normal i hodet igjen etter år i fengsel? Vil man ikke da, om man gjenvinner følelsene resten av verden har av medfølelse og menneskelighet - vil man da kunne leve med seg selv om handlingene han har gjort?

Jeg tror ikke noen kan bli så ''friske'' fra disse psykiske skadene som har fått de til å begå slike ugjerninger med mindre de selv klarer se det grusomme i handlingene, og jeg tror ikke noen som er helt friske kan leve med å ha gjort slikt. Nå er det forskjell på graden av alvorlighet, og det å slå sin kone her i Norge kan ikke sammenlignes med å drepe et menneske. Det er kanskje en hard ting å si, og jeg er for å få sagt det en ekstrem motstander av vold - men om man setter det i et anger- tilgivelsesperspektiv tenker jeg at dette vil kunne tilgis av andre mennesker. Vi har det i oss å tilgi, og ser man noen angre sterkt, så tilgir man. De fleste av oss iallefall. 

Men som sagt - handlinger som ikke kan tilgis. En person som overgriper seg på et barn, som kommer i fengsel - soner straffen sin, endrer seg og angrer. Kanskje får de tilgivelse i form av å komme ut av fengsel, slippes tilbake i samfunnet. Men hvem vil vel noen gang ha en tidligere overgriper nært barnet sitt? Man kan sitte å mene så mye, men når det kommer til seg selv om sine tror jeg de fleste ville være skeptiske. Det vil si at man uansett vil sone en annen type straff resten av livet. Det er et ufattelig vanskelig spørsmål. Jeg selv ville ikke hatt noen problemer med å få hjelp av en lege som var tidligere rusmisbruker, eller en poiti som i sin ungdoms hadde stjelt noe. Men hadde jeg kommet i møte med noen som en gang hadde drept noen, eller gjort et fysisk overgrep ville jeg nok ikke vært like åpen for det. Jeg skulle ønske jeg kunne vært det, og jeg har en tro på at alle kan forandre seg. Men jeg vet ikke om alt kan tilgis.

Grunnen til at jeg tar opp dette tema er at jeg leste et forum her til dagen om en sak hvor brukerne diskuterte dødsstraff. Det var utrolig mange som var for, og mange som var i mot. Det er både gode argumenter for og imot, og derfor har jeg de siste dagene tenkt mye rundt det for å skape mitt eget ståsted, for helt ærlig er jeg usikker.  Baksider med dødsstraff er at det desverre er mange som blir uskyldig dømt. I tillegg har vi jo siden ved at man selv er like ille - og da skulle jo hele rettstolen også dømmes til samme straff. Jeg tror jeg lander på at jeg er imot, til tross for at jeg i flere tilfeller ved første tanke kunne tenkt at det var det beste for samfunnet. 

Jeg er så spent, hva tenker dere? Det må jo være tusenvis at meninger rundt dette, og ingenting er mer interessant enn å få sett flere vinkler av saker hvor jeg selv er usikker. Egentlig i saker hvor jeg er sikker og, jeg føler man blir så mye mer reflektert av å høre på andre. 



Nå skal jeg følge med videre på skolen her, vi har om rettigheter og dette bare kom som et lyn og jeg følte for å bruke første friminutt på å skrible ned noen tanker. Snart er denne skoleuken over for denne gang, men med mye hjemmearbeid. Etter skolen skal jeg rett på jobb, så skal jeg på jobb imorgen og. Jeg er dødssliten, og kjenner at det skal bli godt med et par fridager neste uke til å lade batteriene og få samlet hodet litt, nå er det mye tanker som svirrer både rundt eksamensoppgaver og greier hjemme. Alle fagene vi har i år er så omfattende og det ligger så mye nyttig og interessant innenfor hvert fag - og det er som regel ikke bare rette svar på alt. Mye tenking og reflektering altså, noe jeg heldigvis elsker.

Håper dere får en fin helg!

  • 19.10.2017, 22:14

Skuffet over meg selv


 

Idag skuffet jeg meg selv og dro tidligere fra skolen. Nå skal det sies at jeg var i helt dårlig form, og var sjukt nær å kaste opp på skolen flere ganger. Jeg har vært så iskald i hele dag og kjempesvimmel samtidig som trøtt. Jeg tror det har noe med at jeg fikk mensen og den har gått ett par dager på overtid så da blir den plutselig SÅ mye verre. Jeg har hatt kramper i hele dag og omtrent ikke kommet meg av sofaen, jeg sov faktisk i nesten fire timer ista og kunne lett sovet lengre. Jeg har skikkelig vondt i hodet fremdeles, og har ikke klart å jobbe med skole heller, slik jeg hadde planlagt. På slike dager blir jeg skikkelig skikkelig skuffa over meg selv, fordi jeg har så lyst å få unna ting og jeg har en så god følelse inni meg de dagene ting går på skinner. Trene hadde jeg også tenkt å gjøre idag, i tillegg til at vi skulle ha ryddedag. Men nei, ingenting. Og imorgen har jeg skole halve dagen og jobb andre halve - så enda en time ute av huset i 14 timer. Det er slitsomt, og jeg tviler på at jeg orker rydde eller trene (eller lese..) imorgen kveld. Så jobber jeg lørdag og, og har lagt planer på søndag - så jeg må bare starte fra scratch neste uke tenker jeg. Sette meg ned med skole på dagtid, få inn en treningsøkt minst 3 dager og holde det ryddig her. Det er ukesmålet mitt for neste uke, så skal jeg være så stolt etterpå! 

Idag har altså det eneste produktive jeg har gjort idag er å lage middag. ALTSÅ. Men jeg lagde noe annet enn vanlig da, nemlig pølsestroganoff og potetmos fra bunnen. Det er husmorpoeng!! Er det en ting jeg kan skryte av meg selv på er det at jeg er flink å lage ordentlig middag til oss hver dag, og gjerne mye forskjellig. Det går lite fjordland og grandis her i huset. Vel, uansett - nå skal jeg titte på det dummeste programmet i verden, nemlig Tigerstaden med ufattelig dårlig samvittighet. Jeg burde lese, og jeg skal lese, men det er umulig å fokusere på lesing av pensum med så magekramper som jeg har nå - jeg skal prøve meg på å skrive litt på eksamen vår istedet, det tar litt mindre konsentrasjon på den måten bare lesing gjør.

 


Disse redder særriøst dagene mine for tiden. jeg blander chocochino og en espresso så det blir en slags kaffemocca. MUMS

Og ja, jeg lager potetmos med skall i - fordi jeg elsker potetskall og sjelden skreller de - og fordi det sparer så sykt med tid!
 

FORRESTEN Noe helt random, hahah, har dere hørt den portugal-sangen? ''feel it still?'' Den minner meg så sjuukt om den gamle sangen ''please mr postman''??? flere?? haha, hver gang sangen spilles og jeg bare '' HEY HEY WAIT A MINUTE MR POSTMAN, I'VE BEEN FEELING IT SINCE 1966'' 

Vi skrives uansett plutselig, håper dere har en fin slutt på uka ♥

  • 19.10.2017, 09:56

Kudos til de som studerer på heltid


Jeg hadde ikke peiling på hvor trøtt jeg faktisk kan bli før idag. Nå er jeg på skolen, vi har foredrag om samisk kultur og jeg klarer så vidt følge med. Helt ærlig synes jeg forelesninga er kjedelig å ha - fordi jeg har lært det meste av dette før, på design og håndverk. Men jeg sitter her og følger med. I dag er eneste fridagen jeg har fra jobb denne uka, så jeg storgleder meg til å komme hjem å få slappet av etterhvert - selv om jeg har en haug skole jeg også må igjennom kjenner jeg at søvn kommer i første rekke når jeg vandrer inn døra senere. Senere, som jeg vil tro blir snart - jeg har nemlig menssmerter til det umenneskelige og det er grusomt å sitte her i forelesning nå. Det er også derfor jeg sitter å styrer med bloggen istedet for å være med, det tar tankene litt bort fra hvor vondt jeg har. Det eneste som holder meg her for øyeblikket er fraværet jeg får dersom jeg drar, så jeg venter til det er akutt. iallefall.

Ellers jobbet jeg igår og, og jeg jobber imorgen etter skolen, og lørdag med. Jeg blir alltid så dårlig på blogging når jeg har det travelt, men sånn bliir det nesten bare. Jeg skriver utrolig sjelden forhåndsskrevne innlegg, så det at bloggen ikke blir oppdatert hver eneste dag må jeg bare stå for. Jeg tenker det er bedre med litt f'ærre innlegg med litt bedre innhold enn et stressinnlegg skrevet på kvelden mellom dusjen og middagen etter jobb. 

Jeg kjenner det er utrolig slitsomme uker de ukene jeg er på skolen, og det tar MYE energi å sitte å ta inn informasjon gjennom hele dagen. Man må være på HELE tiden (og nå vet jeg at jeg ikke er så på i dette øyeblikket, men for å klare være her må jeg bare ha noe å drive på med. jeg har lagt strømadaptern til pcen bak ryggen for å prøve lindre smertene litt - jeg tror det funker??) Vel ja, men det jeg skulle fram til - jeg står opp kl 7 flere ganger i uken å går på jobb, jeg er i aktivitet i 8-9 timer i strekk de fleste dager, men det sliter jeg aldri ut. Å være her derimot, etter en skoleuke er jeg helt skutt. Nå har vi 8-16 dager her og, og det krever sitt. Hvordan klarte jeg dette i tretten år?? vel, uansett - jeg skal presse meg for å holde ut litt lengre, så satser jeg på å få ut et lite innlegg senere ikveld ;-) 



Hilsen frøken utslitt

  • 17.10.2017, 00:12

Skoleuke da gitt


Hei og hopp! Idag hadde jeg gruet meg kjempemye til, fordi jeg visste dagen kom til å bli superstress. En laaang skoledag (lang for meg som kun har skole en uke i måneden, da blir åtte timer med forelesninger brått litt slitsomt) og jobb rett etterpå helt til ni. I tillegg sovnet jeg supersent inatt, og var helt i grøfta over hvor slitsom dag jeg hadde foran meg da jeg stod opp klokka sju imorgest. MEN vet dere, ting snudde - jeg kom på skola, og det eneste vi hadde hele dagen var å male/sette sammen bildebok for barn. Vi hadde egentlig ''fritimer'' midt på dagen, men vi fikk holde på rett fram til kl to også gå hjem(!!) og de timen jeg fikk slappet av hjemme mellom skole og jobb gjorde dagen min altså. 

Det var utrolig moro å være på skolen idag og, det er så kult at vi får gjøre så mye praktiske greier. Jeg er ikke superhyped angående den broderingsoppgaven (som jeg enda ikke har starta på, og som er en del av eksamenen vår i år..) men jeg er veldig glad i tegning og maling. Jeg elsker å utrykke meg gjennom sånt arbeid, så sånn sett har vi veldig fine dager på skolen. Det er ofte det blir litt lange dager når vi kun har pedagogikk hele dagen, men jeg synes også det er så spennende at det egentlig går fint. Det hadde vært verre om det var noe jeg ikke interesserte meg sånn for.

Dagen på jobb gikk også som smurt - jeg stengte på en superrolig mandag med superherlige kollegaer. Jeg koser meg sånn på jobb, og det er nok derfor jeg som regel sier ja til å jobbe mer enn stillingsprosenten min. Det er så viktig for psyken å gjøre noe du liker, og at du gleder deg til å komme på skolen og på jobb. Jeg skal innrømme - det er ikke alltid jeg gleder meg til skolen, men det er nok fordi det går så lang tid mellom hver gang og jeg glemmer litt hvor gøy det er. Det som også suger litt er at alle i klassen er fra forskjellige steder i Norge, og jeg føler jeg kjenner alle litt - men ingen sånn veldig godt. Derfor er det sjelden det sosiale jeg gleder meg til ved skolen, slik som jeg gjør med jobb.. det var superærlig, og kanskje litt hardt å si - men sånn er det. Jeg har ikke noen grunner til å bli på skolen når det ikke er obligatoriske timer, og jeg gjør ofte andre ting som er viktige for meg, jobb og ting hjemme  når de andre kanskje møtes for det sosiale. Men slik er det, og det ville nok vært litt annerledes dersom jeg gikk større prosent skole.








Vel, bablesjura har fått i seg middag (og klokken er 00,10, shit hvor sent vi gjør ting iblandt...). Min kjære lagde meg sykt god middag, og jeg føler meg så heldig som får det etter en lang dag;-) Nå skal jeg slappe av å fortsette se programmet jeg startet på igår - årets jakten på kjærligheten!! hahah, jeg ler bare jeg sier det. Det som er, er at de menneskene som er med er så ulike meg på alle måter at det er komisk å følge med. Det er så morsomt med unike personligheter, i love it!!


Uansett, håper dere har hatt en fin start på uka :-)

  • 15.10.2017, 13:52

Fajitas til frokost


God morgen! Eller, er det lov å si morgen nå? Bestemoren min ville kalt dette ettermiddag, snart kveld.. Uansett, jeg er sovet leenge idag, fordi jeg var alt for lenge oppe. Jeg er så flink på å rasere døgnrytmen min, men det er ikke så vanskelig når jeg jobber så mye fram og tilbake kveld og dag. De siste tre dagene har vært så sykt slitsomme at jeg nesten har vært på gråten hver gang jeg kom hjem. Jeg har stått opp og dratt rett på jobb, kommet hjem sent, vært oppe enda senere, sovet til jeg skal på jobb neste gang og sånn har det fortsatt. Altså har mine siste dager bestått av Modern family, søvn og jobb. Men, det er jo slik jeg selv velger å gjøre det. 

Igår hadde jeg også steningsvakt på jobb og var ikke hjemme før rundt 21 - så da Alexander skulle dra ut hadde jeg ikke sjans å bli med. For det første var jeg hjemme så sent, og for det andre var jeg helt utslitt. Men jeg koste meg fordeom! Jeg lagde meg fajitas som jeg hadde planlagt å lage hele uka, det har vært en av favorittrettene mine (som jeg faktisk smakte for første gang, og lærte å lage da jeg var innlagt. Jeg hadde lagt mat åtte timer på jobb, så hva hadde vel en time til å si? Til vanlig gidder jeg ikke lage ordentlige retter når A skal bort, men jeg hadde så craving på det at jeg bare måtte. Også er det så deilig å sette seg ned med texmexmat på en lørdagskveld foran tven og se favorittprogrammet sitt. Jeg ELSKER skal vi danse!! i år er det så sykt mange flinke med, og jeg sitter limt til skjermen gjennom hele programmet. Og det er det ikke ofte jeg gjør!

Nå er det kommet til det tidspunktet jeg blir lei meg hver gang noen går ut.. Siden det kun er flinke igjen. er liksom hver person som går ut kjipt at går ut. (og jeg må bare si, fy søren djengiz og Helene klina til igår!! jeg heier på Grunde, men jeg ble nesten rørt til tårer av dansen til Djengiz og hoppende glad av Helene sin. fy søren det er fint hva dans kan gjør med deg). Neste lørdag blir faktisk siste gangen på en stund at jeg får sett skal vi danse når det går på lørdagskvelden - jeg har som sagt en del på agendaen i helgene framover..og på en måte suger det, fordi helgene mine er så hellige - men på en annen måte er det fint, for jeg har mye morsomt å glede meg til. Så er det jo snart jul!! Men først har jeg en haug skole som må unna, og et par eksamener til neste måned.. så det er nok lurt for meg å ta en liten studiesøndag idag.

Imorgen starter skoleuke to dette året, og da er det faktisk bare en igjen på semesteret etter det. Det er rimelig chill å gå deltid sånn sett, jeg har mye fritid til å jobbe etc - men det er mye å gjøre hjemme, og da må man ha disiplin nok til å sette seg ned å gjøre det. Så det skal jeg som sagt gjøre nå :-) Jeg jobber også flere kvelder denne uka, så det blir en slitsom uke med hele tre 13-timersdager.. Men plutselig er uka over, og da kan jeg puste ut og ta livet med ro :) 

 


hahah jeg skal si dere noe morsomt - jeg kjøpte denne toppen her i tro om at det var en kjempefin fra Calvin Klein for et par år siden. Jeg har en lik en bare i det merket, som sitter så godt på og er så deilig - men denne er var alt annet enn det jeg forventet når jeg fikk den i posten. Den er derimot superdeilig å ha på da, så jeg synes det er megadeilig å sove i den iblandt når det er så kjølig som nå. Men jeg forventer ikke at Alexander skal være overbegeistret for denne, for å si det sånn... h

Ellers ble det leftover til frokost. Det er det beste jeg vet! Jeg er så lite glad i brødskiver og rundstykker på morningen, så når vi har rester igjen er det nesten så jeg løper opp av senga om morningen bare for det. Jeg bruker kyllingfilet, fajitaskrydder, løk, paprika og ist inni tacolefser og steker dem på hver side med fyllet inni om noen skulle lure - så tar jeg på mais, rømme og mangosalsa/gucamole til slutt. (her måtte jeg være lur å finne noe annet siden vi var fri for  mangosalsa og guacamole fra igår, så da ble det barbequesaus. Man tager det man haver!

Nå er A ute en stund, så da griper jeg sjansen til å få jobbet med skole fram til han kommer hjem - så satser jeg på å en liten kjærestekveld med film og litt sånn - det er lenge siden vi har hatt, og det blir en fin måte å roe ned på før kommende uke. Vi skulle egentlig på trampolinepark idag, men vi utsetter det til neste uke istedet ;-) 

HÅPER ALLE HAR HATT EI SUPER HELG!

  • 14.10.2017, 02:06

Dagene går i ett


Er det lov å si at jeg er sliten, for femte blogginnlegg på rad? Jeg elsker å være på jobb, virkelig - jeg tar på meg vakter hele tiden og elsker å ha noe dagene går til. Men når man kommer hjem fra jobb for femte dag på rad, sent på kvelden og vet man skal opp til samme styret imorgen - da er det nesten så jeg gir opp. Men det er heldigvis bedre imorgen tidlig, det er det alltid. De siste dagene har det vært sinnsykt mye å gjøre på jobb, og jeg føler jeg ikke har hatt nok av verken hender eller føtter.. Jeg skulle gjerne vært fem personer å delt opp dagene i. Men det er jeg ikke, så da nedprioriteres ALT til fordel for ro og hvile på de timene jeg har mellom skift. Jeg prøver å få laget/kjøpt middag, men de siste dagene har det vært Alexander som har måtte stå for det så sliten som jeg har vært.. og det suger, for det er noe jeg elsker. Jeg gleder meg til å ha fri på søndag, så jeg kan sove lenge med kjæresten min, slappe av på dagen, få skrevet litt blogg og kanskje få dratt på trening. 

Men som sagt, det er perioder, og det er innafor å ha perioder hvor man blir sliten - da blir de rolige periodene så deilige. Og nå ser jeg skikkelig fram til jul?? haha. Vel, det blir nok ikke sånn supermye vakter på jobb framover som det har vært nå, men så er det eksamenstid på skolen..og jeg har lest så mye som..tre sider? ja. Jeg må få rævva i gir, og det stresser meg å vite at jeg utsetter..

Det er så mye å se fram til de neste ukene da, fester og haloween og julebord og trampolineland (som jeg har lurt med Alexander til å bli med på) også får vi forhåpentligvis litt familiebesøk etterhvert (ANDREA OG LUCAS<3) og da gleder jeg meg, det gjør ukene litt lettere. Også gleder jeg meg som sagt sinnsykt til juleferie! Som de som har lest bloggen min lenge vet er jeg en sucker for høytider, bursdager - alt som kan feires skal feires. Og det er få ting som er så fint som advent/juletiden. Uansett, nå sitter jeg nå egentlig bare her og prøver å få fram unnskyldningen på at jeg ikke har blogget på noen dager. Det er ikke det at jeg ikke ønsker, eller ikke har noe å skrive om - for jeg har tusenvis av ting. Jeg hadde tenkt å skrive litt om reaksjonene mine på folks reaksjoner til Siv jensen i pochahontasdrakt - men vet dere, det får bli. Jeg har allerede fått ut all dagens frustrasjon og aggresjon til A, og takk gud for at han som regel forstår meg, til tross for at jeg ikke alltid er like politisk korrekt. Det er de fine tingene med å ha en partner som ikke tar seg nær av ting som egentlig ikke angår han heller. hehe. Men ja, nå skal jeg slappe av resten av kvelden, så får vi se om det kommer et lite innlegg imorgen kveld :-) Ønsker dere uansett ei fin helg!

  • 11.10.2017, 12:01

iskaldt












Hurrrrr så kaldt det er om morningen nå om dagen. Jeg har hatt noen tidligvakter på jobb siste uka, og da er det absolutt verst (!) jeg er en frysepinn uten like, og her hjemme har vi måtte skru på varmeovnen til tross for klimaanlegg i leiligheta. Nå må jeg vel finne fram vinterjakka snart.. sent nok er det da, til vanlig bruker jeg den mellom august og april - så å kunne bruke høstjakke i to måneder ekstra klager jeg ikke på. Det er jo tross alt oktober, så det er vel på tide at termostaten viser litt hardere temperaturer. Jeg håper jo på snø til jul så klart, men jeg håper også det går over ganske fort - helst før jeg skal i praksis til våren.. fordi jeg er så lite glad i å være lenge ute i snøen om gangen. Turer er greit, men jeg er absolutt ikke noe vintermenneske. Men snø til jul, det må det være!

Idag har jeg fri, så den eneste faste planen min er å dra innom tannlegen. Ellers så blir det enten en shoppetur, en tur på trening (det blir det nok uansett, satser jeg på) og en liten kveldsdate med A. Det står mellom kino, bowling og trampolinepark - og jeg holder absolutt fingeren på siste. JEG HAR SÅ LYST Å DRA I TRAMPOLINEPARK!! jeg fatter ikke hvorfor de ikke har noe sånt i Bodø. Eller, jo.. jeg gjør jo egentlig det. Bodø er temmelig leime på sånne ting. 

Uansett, jeg skulle bare titte innom for å ønske dere en fin dag :-) 

 

  • 10.10.2017, 22:48

Verdensdagen for psykisk helse - noe å glede seg til.


Jeg må starte med å si at denne dagen er veldig viktig for meg, fordi den retter oppmerksomhet mot det såre man ikke ser - det så alt for mange går å sliter med på insiden. Å ha angst, spiseforstyrrelser, depresjoner eller andre ting som gjør at hverdagen ikke blir like lett som den kan være. 

Jeg hadde som mange av dere, men kanskje ikke alle vet selv spiseforstyrrelser og det som fulgte med for noen år tilbake. Rett før jeg dro til Disney ble jeg friskmeldt - etter å ha slitt med dette i nesten fire år. Jeg har vært så deprimert at jeg ikke har klart gå ut døra, jeg har vært sikker på at jeg skal dø mer enn en gang og jeg har slitt meg gjennom nesten et år på psykiatrisk avdeling. Dette er (dessverre) fortsatt veldig tabu - og hadde jeg ikke vært så sikker på meg selv og min fortid som jeg er hadde jeg aldri turt å dele dette åpent på nettet blandt kjente og ukjente - fordi det er lett å dømme et menneske for dette. Jeg vet at jeg selv ikke ba om å slite med mat og trening i starten, det var noe som skjedde gradvis og noe som utviklet seg gjennom nesten et år. Jeg var bare glad i å trene, og fikk en slags rus av å spise sunt. Denne rusen krevde mer og mer, og som med narkotika - man må alltid ha mer, bedre, nytt - så mine vaner ble mer og mer strenge. Jeg falt inn i et dypt hull jeg fortsatt husker så altfor godt hvordan føltes ut, og det føltes virkelig ut som jeg skulle være fanget der for altlid.

Jeg var virkelig i faresonen, både fysisk og psykisk. Det tok så alt for lang tid, alt for mange bekymrede ansikter og gråtende familiemedlemmer/venninner til før jeg endelig sa ja til hjelp. Da var det gått så langt at det tok minst like lang tid å bli bedre. Et hjerte som knapt banket, en mensen som var borte for lengst, et stort hull av negativ drittkjerring igjen der det en gang var ei sprudlende positiv jente.

MEN, det er en lysside -  jeg sitter her den dag idag, og jeg er frisk. Jeg har klart så mye, og jeg fortsetter livet mitt som det burde fortsette, selv om alt har blitt satt litt på vent. Jeg har en kjæreste som er helt fantatisk og støtter meg i hverdagen, forteller meg hvor fin jeg er og er så glad jeg er glad i mat og i kroppen min. Jeg er evig takknemlig for hjelpen jeg fikk i Bodø, både av fastlegen min og NPS. Regional senter for spiseforstyrrelser i Bodø er mest sannsynlig en av hovedgrunnene til at jeg lever og er frisk idag. De gode vakre menneskene som hjalp meg gjennom dagene, som faktisk ikke var så ille utenom de utfordringene jeg måtte gjennom psykisk. Jeg skylder dem alt, virkelig. 

 

Jeg har små planer for hvordan jeg kan bruke mine opplevelser til å hjelpe, slik jeg en gang gjorde med denne bloggen. Det blir litt feil å skulle blogge om sykdom når det er så fjernt for meg nå - de følelsene jeg hadde da er omtrent ikke tilstede i hverdagen min nå. Men jeg har det meste skrevet ned, og gjemt vekk i tilfelle jeg får bruk for det. Jeg har erfaringene mine, jeg VET at jeg har tusen grunner til at de som sitter der hjemme og ikke vet helt hva de skal gjøre skal ta til seg motet og be om hjelp. Selv om man ikke føler man er syk nok, eller at det er så mange andre som er verre - fordi om man er alene om noe blir det så mye større, og det er så mye vanskeligere å komme ut av det dersom det evolverer. 

Så altså, noe å glede seg til - jeg står idag og forteller dere at det er mulig å bli bedre. Jeg trodde aldri i verden jeg skulle bli bedre, at jeg skulle sitte her idag, i Trondheim med skole, jobb og verdens herligste, kjekkeste kjæreste. Omtrent alle organene mine er reparert, og de små tingene som fortsatt henger igjen er smårask som ikke betyr så alt for mye. Livet på denne siden er så mye bedre, og jeg unner hvert menneske i verden å komme seg ut av bobla - for det er en boble. Det er en sinnsykt hard og vanskelig vei, men det er så verdt det. 




Om noen sitter med spørsmål eller bare vil snakke ut, vær så snill å send meg en melding, kanskje vi kan ringes eller snakkes på facebook og ♥

  • 10.10.2017, 18:29

Høstdikt


Du lille blad, du daler
vårt lille land vi maler
ved peisen drikker vi noe søtt
og ser ut vindu - morgenrødt

Ute er det kaldt og brått
Men farger er det, ikke grått 
Vi ser fram mot vintersang
og gleder oss over solnedgang

tente lys og strikkaklær
vi gjør oss klare for hvaennslags vær
Fargene sovner, det er litt tragisk
Men likevel så magisk

 

 

  • 08.10.2017, 22:11

Det mørke nettet gjør meg dårlig


Jeg var (som vanlig) i siste liten med å få med meg store nyheter her til lands, men jeg har et absolutt behov for å reagere og kommentere - noe jeg (som dere sikkert har fått med dere) oftest gjør her. Igår viste A meg en et bilde av saken om ''childsplay'' og jeg ble helt dårlig, like dårlig som jeg ble da jeg hørte om darkroom for noen måneder siden. Jeg som er så ufattelig glad i barn, og skal jobbe resten av livet mitt med små barn, i tillegg til å ha de kjæreste personene i livet mitt som alle er små barn, og da er dette noe som virkelig påvirker meg psykisk å høre om. Jeg blir opprørt, lei meg og føler meg maktesløs når jeg hører om overgrep, og samme med de som skjer over dette mørke internett.

Samtidig (og dette er en av de meningene som er farlige å si høyt) synes jeg synd på enkelte av disse menneskene. Jeg tenker at mennesker som er homofile - og nå er det IKKE sammenligning på noen som helst måte - men de kan ikke noe for hva de tenner på. Pedofile kan ikke noe for det de heller. Og de menneskene som sitter der og vet selv at det de tenner på er feil, de som holder seg unna og aldri utfører en voldshandling. Det er nok av dem der ute, de som skjuler seg og sine gale tanker. Om de onanerer til det eneste de tenner på, tankene sine - det skader ingen. Men dersom det ikke lengre blir nok (som det oftest ikke blir når man blir for vant) og man ønsker mer kan det hende det at man har gjort det så lenge gjøre at det åpner sperren litt for å gjøre noe mer, noe som plutselig kan skade noen. Ingen foreldre har lyst at noen skal sitte å ha slike tanker rundt barna sine, og det er dit tankene som oftest går når det handler om noe generelt. Sine egne. Jeg er så forferdelig delt i denne saken rundt pedofile, fordi det er en legning. Det er ikke noe de kan noe for. Nå har ikke jeg forsket på emnet, men det er slik jeg tror vanskelig å endre. 

Jeg har sett dokumentarer av menn som har kommet ut med dette, med sladdede ansikter som sitter å gråter. Fordi de vet de selv er monstre, og de vet at hva de tenner på er galt. Dette er menn (og i denne dokumentaren var det kun menn, men kvinner også for all del) som omtrent hater seg selv for hva de er, og som aldri ville gjort noe utagerende med disse følelsene. Det kan være fedre, høyt utdannede og smarte mennesker, mennesker som jobber i yrker som ansees som veldig moralske. Lærere, politi, det kan være hvem som helst - slik som hvem som helst kan være homofile eller tenne på trær. Problemet blir bare at voksne mennesker har noe de skal ha sagt, og selv om ikke trær har helt det så tar de likevel ikke skade av det (vær så snill å ikke irriter en stor gruppe miljøvernere nå). Det er så feil, men det er ikke noe å gjøre med hva en person blir tent av. Man kan gjøre noe med de som gjør gale ting, og det å laste ned barneporno på nettet er galt. Det å utføre en handling på et barn som gir deg selv noe - er også galt. Noe så ''uskyldig'' som å stryke dem i håret. Fordi det er en handling som har seksuell betydning for deg og det er å tråkke over grensa. 

Det skremmer vettet av meg at det er så utbredt, og at det er så ''akseptert'' på det mørke nettet. Fordi jo mer man hører at noe er greit, og at andre gjør det samme - jo mer greit kan det hende du selv synes det er. Jeg vil helt ærlig heller at pedofile skal sitte hjemme i stua si uten kontakt med andre pedofile, så kan de gjøre hva de vil der alene. Det er bedre enn at noen skal ta skade, og det kan skje. Nekrofili er også en forferdelig ting, fordi det handler om noen å gjør noe mot noen som ikke har noe de skulle sagt. Barn vet ikke bedre, de er uskyldige og mennesker som utnytter det ER monstre. Når jeg får barn vil ikke jeg ha mennesker som KAN utsette mitt barn for noe fordi de er disponible for det i nærheten, men jeg tror det blir vanskelig å sette ALLE pedofile i fengsel, fordi det er et stort mørketall av dem, dessverre. Mange mener alle må tas, før det en dag skjer noe. Og det kan jeg være enig i, til en viss grad. Når jeg ser på disse dokumentarene av voksne menn som sitter å gråter fordi de hater hva de selv føler, så kjenner ikke jeg at jeg har et ønske om å sende dem i fengsel. jeg føler heller at disse menneskene trenger oppfølging, psykologer som kan hjelpe dem å finne en måte å takle seg selv og samfunnet rundt seg. Og holde dem fra å noen gang gjøre noe. For et menneske som hater seg selv kan finne på mye dumt. Jeg tror ikke mange av drapsmennene vi hører om har det spesielt bra med seg selv, og jeg tror ikke de har mye å miste. 

Så ja, som sagt er jeg ufattelig delt. Jeg leser kommentarfelt der noen vil kutta av kjønnsdelene til pedofile, der noen vil ha dødsstraff - men skal man drepe mennesker som ikke kan noe for hva de er, og som omtrent angrer på de ble født? De som spør om hjelp? Jeg vet ikke. Det er en ufattelig vanskelig sak. 

Jeg ble først sint da jeg leste hele saken om at politiet hadde styrt denne siden ''childsplay''siden i et år, Jeg tenkte at det var skikkelig dritt for de familiene som hadde barn som ikke bare hadde blitt delt der in the first place, men som ble brukt som agn i ettertid. Men etter å ha tenkt meg lenge om, og tenkt over tallet som var medlem av dette forumet, en million mennesker - er det ikke da bedre at de som allerede er delt, bilder som er på nett og som kommer til å bli delt igjen blir brukt til å fange disse menneskene, istedet for at nye skal bli tatt og delt? og at man ikke fanger opp disse mennenskene som laster ned og fortsetter å dele? Man kan ikke slette et bilde som er delt på nettet til tross for at man sletter det fra forumet, da er det mest sannsynlig allerede i mange flere gale hender og vil deles andre steder som blir opprettet - som ikke politet har oversikt over. Jeg synes det var utrolig bra gjort av kripos å gå inn å styre denne siden så lenge som de har gjort, for å fange så mange som mulig. Andre ganger har også politet gått inn å styrt slike sider, men i mye kortere tid - men husk at det er stor forskjell på antall mennesker i disse gruppene. 13 måneder var kanskje det som trengtes for å fange opp så mange som mulig av en million profiler.  Og jeg synes det var fantastisk av VG at de ventet så lenge som de gjorde med å slippe saken. 

  • 08.10.2017, 13:34

BIldene som ikke kom på bloggen v3


Her kommer runde tre av bilder som ikke helt nådde innenfor når jeg skulle velge ut bilder til innlegg i det siste.


ELSKER ZOOMKNAPPEN HÆ ALEXANDER men her kunne også jeg gjort en litt bedre innsats


Bængshot erru keen på å bli skækk eller


Jeg har fortalt at ikeapølser er gode, men ikke HVOR gode.

Bare sjarmerende med folk som sovner på besøk tenker jeg. Lite sjarmerende med frekke småsøsken som alltid skal ta bilder i de herligste situasjoner.


Midt i fotoshoot og vi skal prøve ta ut håret for det blir sikkert fint.


Er man i Bodø så er man i Bodø, her venter ikke vinden på at du skal ferdignasissere

Skulle ønske jeg kunne skylde på vinden...




A: Her ligner du jenta fra exorcisten!!


Ja dette altså.. ja, jeg er helt hjulbeint



Min absolutt favoritt. Say hello to mumimamma med sin lille nese og store hode. 


Håper dere har en fin søndag, senere kommer et lite kveldsinnlegg - nå skal jeg bruke dagen på nye sesongen av modern family og bare kose meg:)

  • 08.10.2017, 02:11

En superkoselig kveld og en daquri for mye


FY denne helga (som heldigvis ikke er over helt enda) har gått i ett. Fra sist jeg blogget (torsdag?) har jeg jobbet tidlig og vært oppe sent - natt til torsdag sov jeg tre timer før jeg jobbet tidligvakt for så å dra rett på trening i håp om å legge meg tidlig på kvelden. Men altså, jeg ville se bloggerne, og jeg ville se westworld, og plutselig hadde jeg sett en film og. Jeg er ELENDIG på å legge meg tidlig. Til og med når Alexander legger seg tidlig blir det til at jeg blir oppe til 3, selv om det er JEG som skal opp tidlig(??) Så dermed fikk jeg sovet tre nye timer før det var opp på på lang morgenvakt. Da jeg kom hjem klarte jeg nesten ikke snakke for jeg var så sliten, både i kropp og hode.. men så så jeg at bestevenninna mi fra barneskola som bor her i Trondheim og hadde bursdag -så jeg måtte bare høre hvilke planer hun hadde for kvelden. Hun skulle feire imorgen (idag) så da tenkte jeg at vi kunne gå ut å spise eller noe. Turen gikk da til Graffi Solsiden hvor vi spiste dødsgod mat. Vi fant også ut at vi måtte ha en drink, og siden det er tusen år siden jeg har drukket en god drink (må ha vært sist jeg var i tyrkia?? og da var det med grusom tyrkisk sprit i. Raki?? hahah usj). Men iallefall, det var SÅ godt!! gjett om jeg skal tilbake dit å drikke det igjen ved første gyldige anledning. 










Etter å ha drukket første drinken (som gikk ned på høykant, tror det tok meg 10 minutter til tross for brainfreeze) måtte jeg rett å slett ha en til. Så det ble en skikkelig koselig kveld, og jeg tror og håper venninna mi hadde en fin kveld hun og :) I halv tolv tida gikk jeg de 100 meterne hjem til leiligheta og la meg rett å sove med min kjære. SÅ deilig. Og jeg sov i 8 timer helt uten avbrudd,  noe som er leeenge siden har skjedd. Så var det opp å på jobb til en superhektisk lørdag, så nå er jeg riiimelig utslitt. Da er det fint at sesong åtte av Modern family er ute på netflix!! 

  • 05.10.2017, 00:19

Er livet mitt kjedelig?




Jeg velger selv akkurat hva jeg vil gjøre til en hver tid, uten å bry meg om hva andre tenker og mener. Det var noen som en gang spurte meg ''men, er du ikke redd for at folk skal tro det er det eneste du gjør når du snapper bilder av at du går på City nord med barna, eller at du ligger på sofaen og ser på tv?'' Nei, vet du, i grunnen er jeg ikke det. Fordi jeg selv vet at livet mitt på instagram/snapchat/bloggen ikke er hele livet mitt, men måten jeg velger fremstille det på. Jeg mener selv det er morsomt å poste en skikkelig gammel husmor-post hvor jeg forteller om ryddinga mi, tvtittinga mi og middagslaginga mi. Jeg poster så sinnsykt mye merkelige greier på snapchat, kun fordi det er min humor og jeg synes det er morsomt. Det er liksom litt mer usærriøst enn instagram og facebook, og alt der varer så kort at det ikke er noe man kan gå tilbake å se på for alltid. Grensa mi for å være dødsteit og dødsLEIM er kjempelav på snapchat, fordi jeg rett å slett ikke bryr meg spesielt hva noen tenker om det. Jeg er også såppass fornøyd med meg selv og livet mitt at jeg ikke lar andres meninger/umeninger påvirke meg. Nå er det ingen som har sagt til meg at jeg er teit, men om noen plutselig skulle gjøre det så er det helt greit. Og grunnen til at jeg skriver dette er ikke for å ''brace'' meg for det dersom det er tilfellet, men for å forklare litt hvordan jeg tenker rundt det å eksponere seg selv, og det å eksponere de rundt seg. 

Kjæresten min, Søstera mi, bestevenninene mine - for eksempel, er personer som er mye mer private enn meg. De har ikke lagt ut livet sitt på nett i 7 år, og jeg har ingen planer om å brette ut livet deres heller. Det er ikke mitt valg, og derfor har jeg valgt å holde det meste sosiale jeg gjør borte fra bloggen, fordi mennesker rundt meg fortjener å ikke være en del av det. Dette gjelder mye snapchat og instagram og, hvorpå begge profilene mine er åpne - altså alle som følger meg kan se hva jeg legger ut. Nå skal jeg ikke skryte på meg å ha en så veldig stor blogg med mange lesere, men for noen år siden hadde den sitt topppunkt og mange som fulgte med da følger fortsatt med på andre kanaler - dermed velger jeg å ikke eksponere de rundt meg på samme måte som jeg gjør med meg selv. Derfor blir det ofte en del selvironi og morsomheter som rett å slett ikke inkluderer andre enn meg - men det betyr ikke at de ikke er der, og at vi ikke gjør andre ting. 

Jeg sitter her, klokka er snart tolv på en onsdag kveld og jeg drikker brus og ser på serie. Å se serie er det eneste jeg har gjort siden jeg kom fra jobb for noen timer siden, og det samme som jeg gjorde igår. A har sovnet, og det er jeg lykkelig for - fordi det til tider føles ut som han aldri sover. Det er noe jeg ikke til vanlig nevner, fordi det er hans liv det blir snakk om - og min blogg handler (narsissistisk nok) om mitt.  For at dette ikke skal tas feil - jeg blogger ikke for oppmerksomhet rundt mitt liv og hva jeg gjør, for det er ikke det jeg søker. De eneste innleggene her på bloggen som betyr noe for meg er de jeg skriver rundt temaer jeg bryr meg om, og som jeg ønsker skal få satt spor i en eller annen person. De hverdagsinnleggene jeg har skriver jeg igrunn bare for å ha noe på siden, en hobby. Nå høres det veldig motsigende ut her, jeg skriver jeg ikke kjeder meg - men jeg trenger en hobby? Jo, men det er viktig å ha noe man føler man har dreisen på. Bloggen har vært der med meg siden 2011, og den har vært med igjennom virkelig tunge perioder. så den betyr mye for meg.

Nå vandret plutselig dette innlegget langt ut på åkeren, og jeg er plutselig usikker på hvor jeg ville hen med det. Kanskje bare forklare meg til de som skulle lure. 

  • 04.10.2017, 00:13

Crispy chicken


Nå mangler jeg virkelig energi.. Når jeg ikke kommer på bedre overskrift enn hva vi hadde til middag, da er det på tide legge seg. Men altså, jeg er skikkelig sliten idag. Jeg vet ikke om det er det å være til tannlege generelt eller selve bedøvelsen som gjør meg så sliten, men noe er det - for SÅ her sliten er jeg ikke engang etter titimers jobbdager. Vel, uansett - jeg har gjort minimalt i kveld. Jeg burde ha gjort så mye, jeg har skolearbeid, dusjing, rengjøring..mye jeg kunne gjort, men som jeg har utsatt. Fordi idag trengte å være en sånn slappisdag kjente jeg, og det er vel egentlig helt greit det. Nå har det vært så mange dag mer merkelig søvnmønster og blanding av veeldig korte og veeldig lange dager at det ikke egentlig er rart man blir rar i hodet. 

Uansett, her er det eneste produktive jeg har gjort idag:









So yes. Det er vel egentlig best å bare la være å skrive når man ikke egentlig har noe lurt å komme med, men jeg liker nå å poste litt jevnlig. Det er liksom en del av hverdagen og en min lille hobby.. så da får det bare være. Imorgen blir nok en mer innholdsrik dag tenker jeg!

  • 03.10.2017, 21:07

Fortsetter det slik blir jeg blakk



Fins det noen i verden som synes det å gå til tannlegen er lett som en lek? Jeg skal ikke si jeg selv har verken legeskrekk, flyskrekk eller tannlegeskrekk i grunnen, men jeg synes det er forferdelig ubehagelig å gå dit. Lege og tannlege er en ting, når jeg går dit er jeg ikke redd for at det skal skje noe, jeg er redd for dårlige nyheter. Og det er som oftest det, spesielt når du har en fortid med spiseforstyrrelser over tre år - da er mest sannsynligvis tennene dine skadet på en eller annen måte. Samme med å gå til legen, det er ufattelig mange ettervirkninger som bare.. ikke går bort. Enda en grunn til å kjempe seg ut av hva enn man sliter med så fort som mulig.

Uansett, idag var jeg på TREDJE timen min for å gjøre rotfylling. Altså, jeg har en tann som jeg driver å fikser - for jeg lot det gå for lenge med et dødt hull som det så pent kalles, så fikk jeg betennelse i hele kjeven i fjor februar, så da fikk jeg midlertidig fylling i Bodø, og alt gjort klart for å komme tilbake i påska og rotfylle. Men den pingla som jeg er, som elsker å utsette og utsette ting som er ubehagelig - jeg dro selvføgelig ikke tilbake i påska, for det gjorde jo ikke vondt! Det var det minst lure jeg har gjort, for nå endte det opp med at fyllinga bare datt ut og etterlot et stort hull ned i jekselen min. Og det er LITE behagelig. Så da jeg kom til tannlegen hadde det så klart blitt betennelse der og, så da måtte det gjøres alt på nytt, og jeg måtte tilbake enda en gang for å få midlertidig fylling, før jeg nå endelig idag fikk tatt rotfyllinga. ALTSÅ IKKE UTSETT PROBLEMENE DINE; DA BLIR DE BARE STØRRE!! jeg er som sagt alt for god på å utsette, og mine problemer har blitt større. Så nå har jeg altså betalt over 6000 kroner for å fikse på ei tann. I tillegg til at jeg må tilbake om en uke for å ''legge et siste lag''. Jepsi pepsi, takk for den. 

Uansett, så var jeg til tannlegen idag. Og jeg virkelig hater å dra dit, så inatt sov jeg omtrent ikke før jeg tråkket meg pent dit imorgest. Det var egentlig like greit å være så trøtt, for jeg var farlig nær å sovne i stolen en god del ganger der borte, så da sier det seg vel selv at det ikke var supervondt med selve fyllinga. MEN det som derimot var vondt var et lite sår jeg har hatt i munnviken i evigheter som først kom av at jeg spiste ananas for noen uker siden - også har det bare blitt revet opp hver gang det har grodd litt. Enten jeg spiser epler, roper (ikke det at jeg roper så alt for mye) eller gjesper. Det er dødsirriterende at jeg aldri får grodd det!! Iallefall så tror jeg det er så mye revet opp som det kan bli etter idag. 
 


NYDELIG.

Vel, nå er det heldigvis en uke til neste gang også er jeg ferdig. Og jeg skal søke refusjon på tannlegen, så det var heller ikke så ille som jeg fikk det til å høres ut nå.

Lena Ludvigsen -

Blid jente fra Nordnorge, nærmere bestemt Bodø. Har blogget siden 2011, litt på og av - men mest på i perioder. Etter å ha vært ferdig med videregående og startet på to forskjellige studier på Universitetet ble jeg veldig syk og lagt inn på sykehus i et år. Etter dette fant jeg ut at jeg måtte bort fra lille Bodø og oppleve noe helt nytt - I fjor tilbragte jeg derfor et år i USA, nærmere bestemt Orlando. Her jobbet jeg i Disney World, og møtte også mitt livs kjærlighet. Jeg flyttet dermed til Trondheim og startet deltidsskole for å bli barnehagelærer/pedagogisk leder. Jeg sikter videre mot grunnskolelærer eller spesialpedagog etter bacheloren. Ellers så bor jeg her i Trondheim på Solsiden med min kjære, og jobber på Jordbærpikene :- )

Search

Bloggdesign

hits